Noen får seg ikke til å si høyt at det mobberne sa ikke stemte og at det de gjorde var galt og urettferdig.
På fagdagen til psykologistudentenes hjelpeaksjon PsychAid var Bypsykologene invitert til å holde et innlegg*. Her er innlegget til daglig leder Sivert Straume:
Jeg er på Facebook. Der har jeg ikke bare mange venner, men venner fra mange forskjellige sosiale arenaer. Det er fordi jeg er 38 år og har gått på mange skoler, vært med i forskjellige foreninger, bodd mange steder og vært på mange slags arrangementer.
På mange av disse arenaene har jeg opplevd meg akseptert og kanskje til og med likt. Noen av folkene jeg har vært med har sagt vennlige ting til meg. Noen har gitt meg ros. Noen har forsvart meg.
Jeg har ikke hatt det bra i alle sammenhengene jeg har vært tilstede. I noen grupper har jeg ikke blitt skikkelig inkludert, og i noen har folk vært fiendtlige mot meg. Det gjør vondt å være med folk som signaliserer at jeg er dum eller ufordragelig. Men jeg tåler det. Det er fordi det ikke er den eneste informasjonen jeg har om hvordan jeg er. Andre har jo fortalt meg noe annet.
Hvor mange viktige sosiale arenaer har en 6-åring, en 10-åring eller en 14-åring? For en del barn er skolen, nærmiljøet og eventuelt idrettslaget de eneste arenaene utenom familien. Noen steder er dette egentlig en og samme arena, fordi det er de samme folkene man møter alle stedene.
Tenk deg at du er 12 år. Jevnaldringene begynner å bli viktigere enn foreldrene dine. Du skal finne ut hvordan verden er og hvem du selv er gjennom samhandling og sammenligning med de andre.
Det finnes bare skolen, fotballaget og nabolaget. Du må ta til takke med det – du kan ikke bare velge andre miljøer. Du vet ikke om andre miljøer.
Tenk deg at du prøver å unngå å ha følge til skolen, fordi ha slipper du å bli dyttet i grøften.
Tenk deg at du gleder deg til det ringer inn, fordi mobbingen ikke kan skje like åpenlyst når læreren er tilstede.
Tenk deg at hver feil du gjør i timen blir kommentert eller ledd av.
Tenk deg at ingen vil danse med deg på skoleballet og at du aldri vil våge å spørre, fordi du vet at du vil bli avvist og latterliggjort.
Tenk deg at du møter de samme folkene igjen på fotballtreningen. De sparker vekk ballen din, trekker ned shortsen din, gjemmer bagen din. De som ikke er aktive står rundt og fniser, eller de ignorerer det som skjer.
Hva skal du tro om verden da? Hva skal du tro om deg selv?
Mennesker er sosiale vesener. Å være akseptert og beskyttet av flokken har alltid vært nødvendig for overlevelse. Vi er designet for å reagere på fysisk smerte, fordi vi da kan beskytte oss mot vevsskade, blødning og død. Vi er også designet for å reagere med smerte på avvisning, krenkelser og aggresjon, slik at vi kan beskytte oss mot utestengelse og forfølgelse.
Barn som blir mobbet tilpasser seg for å unngå smerten som mobbingen påfører dem. En måte er å anta at andre mennesker er fiendtlige og svikefulle. Det funker kjempebra. Man trekker seg unna og blir dermed ikke avvist. Man stoler ikke på noen og blir dermed ikke lurt eller sviktet. Tankemønsteret tar man med seg videre og er mistenksom mot andre, selv om skolen og nærmiljøet er forlatt og menneskene en møter er vennligere. Dermed støter man andre fra seg og får bekreftet at man er utenfor. Jeg har møtt folk som mener at ros er hån og smil er forsøk på å få tillit som man planlegger å bruke til svik.
En annen tilpasning til mobbing er å ta det bildet av en selv som mobberne holder opp og gjøre det til sitt eget. Et negativt selvbilde gjør at man automatisk unngår å stikke seg fram på måter som andre kan ta en for. Jeg er stygg – best jeg skjuler kroppen min. Jeg er dum – best jeg ikke sier noe. Den som tror den ikke er noe kan ikke jekkes ned og er ikke så lett å ydmyke.
Personer med lavt selvbilde møter en ofte i behandling. Det er ikke så vanskelig å få dem til å erkjenne intellektuelt at de kanskje ikke er så verdiløse som de har trodd. Men om man har lært noe gang på gang, så følger ikke følelsene så lett med. Noen får seg ikke til å si høyt at det mobberne sa ikke stemte og at det de gjorde var galt og urettferdig.
Bypsykologene er stolte av å støtte PsychAid. Personlig er jeg glad for yngre fagfeller velger å bruke faget for å hjelpe andre – også når de ikke får penger eller studiepoeng for det.
Psykologien skal stå i den menneskelige velferds tjeneste, stod det i grunnboken da jeg studerte. Jeg tror det kommer mye menneskelig velferd ut av årets aksjon.
«Hvis du opplever vanskeligheter som du ikke har fortalt til noen andre, vil vi gjerne lytte, støtte og oppmuntre deg.” står det på snakkommobbing.no . Denne chattjenesten kan gi mange barn som mobbes en liten arena, der de får annen informasjon om seg selv enn den mobberne gir. Kanskje de kan få litt tro på at det ikke er noe galt med dem selv og at verden ikke nødvendigvis er et ugjestmildt sted.
Som en oppmuntring til idealistiske studenter og for å støtte en god sak kommer Bypsykologene til å doble** beløpet dere samler inn på bøssene 8.-9. april, og jeg håper dere virkelig samler inn mye og at vi kommer til å angre på dette løftet. Lykke til med aksjonen!
*Bypsykologene sponser PsychAid Bergen. Forøvrig har vi ingen tilknytning til organisasjonen. Invitasjonen til å holde et innlegg var ikke en forutsetning for sponsoravtalen.
**Sponsorbeløpet er oppad begrenset til 100.000 kroner. Om grensen skulle nås vil det være innsamlingsrekord med klar margin.