Toppmeny
Meny

Snart sommerstengt

Vi tilbyr time raskt og gir tett oppfølging frem til vi stenger for sommeren 28. juni. Vi åpner igjen 29. juli.

Bestill time

Billigere alternativer

Skrevet av – 21. desember, 2018 | 0 kommentarer

Hjelpen jeg ikke gir

Jeg vil heller la barn dø enn å gi bort alt jeg eier. Men også grusomme mennesker kan gjøre godt.

Når utsultede mennesker får mat, er det ikke så nøye hvilke følelser giveren har.

Dette blogginnlegget er jeg litt i tvil om det er lurt å publisere. Jeg er redd det kan ta motet fra folk som ønsker å bidra til å hjelpe folk i nød. Om du ikke er veldig moralfilosofisk interessert, kan du like godt hoppe over det. Det finnes triveligere ting å bruke tiden på.

Det er sagt og skrevet mye om det å gi for å hjelpe andre. I dag skal det handle om alt vi ikke gir. Det er en floke av logikk, moral og ønske om et godt liv for meg selv, som jeg ikke klarer å løse og som jeg synes det er vondt å tenke på. Likevel har jeg funnet en måte å tenke om det, som jeg har litt ro ved og som ikke innebærer at jeg slutter å hjelpe folk i nød fordi jeg mister motet.

Ok, her er floken. Mennesker har plikt til å hjelpe andre mennesker som er i nød. Kardemommeloven sier man skal være grei og snill. Den er litt uspesifikt formulert, men å la være å hjelpe mennesker som holder på å dø er ikke særlig snilt. Bibelen er full av påminnelser om at man skal hjelpe. Lignelsen om den barmhjertige samaritan er bare en av dem. Det er til og med straffbart i Norge å etterlate noen i hjelpeløs tilstand.

Jeg vet at det oppleves annerledes for den som kan hjelpe når nøden er nær enn når den er fjern. Men jeg sliter med å forstå at vi skal tillegge det så stor betydning når vi vurderer rett og galt. Når det gjelder nød, så er det ikke hensynet til hjelperens følelser som er det viktigste, men at hjelpen blir gitt. For de som er i ytterste nød spiller det liten rolle om hjelpen kommer fra fjern eller nær, så lenge den redder dem.

Jeg tror at vi effektivt kan hjelpe mennesker på avstand. Faktisk er det lettere for meg å redde liv ved å gi penger til for eksempel Leger uten grenser enn å redde liv her i Bergen. Det koster ikke så mye heller. Avhengig av situasjon og regnemåte kan det koste fra noen få kroner til noen titalls tusen å redde ett liv i den fattige delen av verden. Da er det fint å tenke på at Bypsykologene i skrivende stund støtter en innsamlingsaksjon til Leger uten grenser med opptil 50.000 kroner. Sannsynligvis kommer det til å redde ett eller flere liv. Så bra!

Men tenker jeg litt lenger blir det vanskelig. For kan man redde ett liv ved å gi en sum penger, så kan man redde ett til også om man gir det samme en gang til. Og jeg har råd til det. Jeg har råd til å reise på en litt påkostet ferie, skifte vinduer som isolerer for dårlig eller kjøpe en ny bil. Alt dette kan koste mer enn det koster å redde et liv. Og jeg kan redde enda ett og enda ett, helt til jeg er på eksistensminimum. Og det er jeg pliktig til, om jeg skal holde fast ved at mennesker må hjelpe dersom noen er i nød. Hva er viktigst, at jeg får se Lofoten, eller at en landsby får rent vann og blir spart for diare som dreper spedbarn? Jeg har valget mellom å gi bort alt jeg eier eller å holde penger tilbake og akseptere at mennesker som kunne blitt reddet skal dø i stedet. Jeg har valget mellom et ukomfortabelt liv og et kynisk liv, mellom å ha det godt og å være god.

Jeg lever ikke på eksistensminimum. Mange landsbyer kunne hatt gode brønner dersom jeg hadde brukt pengene mine riktig. Så jeg er ikke god. Jeg er nok god av og til, men også en kynisk og grusom person, som setter min trivsel over andres livsrett. Og jeg er ikke villig til å gi avkall på det meste, så jeg har gitt opp målet om å være god. Tanken om at nesten alle er kyniske på samme måten som meg gir litt trøst.

Det er lett å tenke at da kan det være det samme. Det er ingen vits. Jeg kan aldri klare å gjøre rett, så da kan jeg like godt la være å hjelpe. Det er en feilslutning. For det er som sagt ikke hjelperens følelser som er viktig. Det viktige er at hjelpen blir gitt. Så når vi gir våre bidrag, så gjør det en forskjell. Utsultede mennesker får mat. Bomberammede får behandling på sykehus. Foreldre jubler over at barna blir friske igjen i stedet for at det dør i armene deres. Da er det underordnet om vi som har finansiert det er gode eller ikke.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *