Styr unna denne psykologen!

Om hyperventilering i behandling

«Huff. Styr unna denne psykologen. Jeg har tenkt på å gå til psykolog i mange år da jeg har slitt psykisk så lenge jeg kan huske. Sjokket var derfor stort når psykologen skulle ha meg til å hyperventilere bort problemene! Jeg trodde det var snakk om skjult kamera.»

Slik lyder vurderingen av behandlingen hos meg fra en skuffet pasient på gulesider.no. Hva slags underlig psykologpåfunn var det jeg hadde foreslått for pasienten?

Naturlig angstprogram

Hyperventilering går ut på å puste på en heseblesende måte, dypt og fort, slik som man gjør når man trener hardt eller går fort en tung bakke. Forskjellen er at når man hyperventilerer uten at man samtidig er fysisk aktiv, så får kroppen langt mer luft enn det den trenger til å forsyne cellene med oksygen. Hjernen registrerer dette og reagerer med noe nokså underlig: kroppens naturlige, sunne angstprogram får beskjed om å sette igang.Hjertet slår fortere, adrenalin frigjøres til blodet, blodet omdirigeres fra huden og fra fordøyelsesorganene og går i stedet til musklene, som på sin side begynner å spenne seg. Kort sagt blir hele kroppen forberedt på lynrask handling. Samtidig vil vi også kjenne et ubehag.

Reddharen som stamfar

Denne voldsomme mobiliseringen er nyttig i fysisk truende situasjoner. Den gjør at vi raskere kan hoppe unna en bil som sneier for nær eller at vi kan løpe fortere unna en slåsskamp eller et overfallsforsøk. Våre forfedre helt tilbake til reptiler og fisker har hatt nytte av denne beredskapen. I møte med et større rovdyr gjorde den ubehageligelige reaksjonen  at de ville flykte fra stedet, samtidig som kroppen ble bedre i stand til akkurat det. Dermed overlevde de og fikk brakt genene sine videre til oss. Menneskene stammer fra reddharene.

Angst for angsten

For en del mennesker med angstplager er hyperventilering en del av problemet. Økt pustefrekvens inngår i  den kroppslige mobiliseringen som skal sikre musklene nok ogsygenrikt blod. På den måten kan man komme inn i en ond sirkel hvor angsten trigger hyperventilering og hyperventilering forsterker og opprettholder angsten. Når hyperventilering skaper en angstreaksjon og er en del av problemet, hvorfor i all verden foreslår psykologen da at pasienten skal utsette seg for det? Grunnen er at dersom dette blir gjort på en bestemt, kontrollert måte som pasienten forstår hensikten med og selv ønsker å prøve, så kan det være med å gjøre den kroppslige angstreaksjonen mindre skremmende.

Mange pasienter har angst for angsten. De blir skremt av de sterke kroppslige reaksjonene som følger med angsten. Det naturlige angstprogrammet, som er livreddende i fysisk truende situasjoner, er unyttig og plagsomt når det er ens egen angstreaksjon en frykter. Men kroppen kjenner ikke andre reaksjonsmåter når en opplever fare, så den durer på med høy puls, hjertebank og alt det andre som hører med. Da er en inne i nok en ond sirkel.

Kognitiv terapi

I kognitiv terapi vil man presisere at det forsåvidt ikke er de kroppslige reaksjonene i seg selv som gjør pasienten redd, men pasientens tolkning av dem. Et møte med en løve kan nok være skremmende, men dersom løven står i sirkusmanesjen ledsaget av en myndig løvetemmer, vil de fleste ikke tolke situasjonen som særlig farlig, og derfor blir de ikke så veldg redde heller. Mennesker med angst for angsten tolker angsten som en fare. Ikke som en ytre fysisk fare, men som et tegn på at noe er i ferd med å gå alvorlig galt og at de må få kontroll på reaksjonen så raskt som mulig, før det utarter til en virkelig katastrofe:

• Noen tolker for eksempel hjertebank og høy puls som et mulig symptom på hjerteinfarkt.
• Noen tolker svimmelhet og en følelse av gele i beina som et tegn på at en er i ferd med å besvime og kanskje dø av det.
• Noen tolker uvirkelighetsfølelse som et tegn på at de er i ferd med å bli gal.
• Noen tolker det intense ubehaget som noe som vil lede til fullstendig tap av kontrollen over egen atferd.
• Noen tolker konsentrasjonsproblemene som et uttrykk for at de ikke fungerer i det hele tatt.

Kognitiv terapi

Det er rimelig å bli redd når man tror at man kan være i ferd med å dø, bli gal, miste helt kontrollen over seg selv eller slutte helt å fungere. Det vi gjør i kognitiv terapi er å hjelpe pasienten til å undersøke grunnlaget for katastrofetolkningene av de kroppslige reaksjonene. Det gjør vi i første rekke med spørsmål, for eksempel: Har du noen gang faktisk besvimt som følge av angsten? Kjenner du til at andre har blitt psykotiske av en plutselig angstreaksjon? Har legen din sagt at du står i fare for hjertestans og at du må passe deg for høy puls? Hva er det som gjør at du ikke er redd for å miste kontrollen når du blir sint eller trener hardt og kjenner lignende følelser i kroppen?

Gjennom informasjon om hva som faktisk skjer i kroppen, kan pasienten lære å begynne å stole på at det som skjer i kroppen ikke er usunt. En slik tolkning gjør symptomene mindre skremmende og dermed brytes den onde sirkelen slik at også kroppen etterhvert faller til ro. Gjennom å få innsikt i samspillet mellom kroppslig reaksjoner og tolkningen av dem, kan pasienten se behovet for å prøve ut nye tanker om angsten.

På tynn is?

Her er det hyperventilering kan komme inn i behandlingen. På fagspråket kaller man det et atferdseksperiment, og det er et av de mest virkningsfulle verktøyene i kognitiv terapi. Pasienten har kanskje kommet fram til at angsten ikke er farlig. Likevel kan usikkerheten melde seg når kroppen igjen begynner å bli urolig. Da har pasienten en mulighet til å få en praktisk erfaring med at den nye oppfatningen holder vann. Og ikke bare det, pasienten får også erfaring med at kroppen faller til ro av seg selv etter en stund, uten at pasienten må ty til avledning av tankene eller flukt fra situasjonen. Slike erfaringer vil styrke og befeste pasientens nye tanker om at angst ikke er farlig.

Men det krever mot og vilje til å tåle et ubehag som kan bli stort. Man kan sammenligne det med å skulle gå ut på et islagt vann. Om  isen skulle være utrygg, slik at man gikk gjennom, ville det være en katastrofe. I stedet for å unngå isen kan man velge å undersøke om den holder. Kanskje har kommunen vurdert vær og strøm og istykkelse og kommet fram til at den er trygg. Likevel går det an å kjenne seg utrygg når man setter foten på isen. Tvilen melder seg. Er kommunens folk kompetente nok? Kan det være feil med målingene? Kan det være trykkfeil på nettsidene? Kanskje kommer man fram til at disse tankene er overdrevet engstelige og ikke verdt å legge vekt på. Men først når man har vært utpå en stund, og kanskje til og med har gått et stykke fra land og hoppet og trampet på isen, faller en til ro.

Godt ubehag

Mange av mine pasienter har brukt hyperventilering som atferdseksperiment og gitt gode tilbakemeldinger. En pasient fortalte at til tross for intense kroppslige angstreaksjoner var hyperventilering den beste opplevelsen i behandlingen, og han forlot kontoret med uro i kroppen og ro i sinnet. Til den skuffede pasienten har jeg nok ikke lykkes med å forklare angstens virkemåte og hensikten med hyperventilering godt nok.Det ser også ut til at jeg ikke har formidlet tydelig nok at dette er noe pasienten selv kan velge å prøve når og om den kjenner seg klar for det. Om man påtvinger andre mennesker skremmende opplevelser er det en misforstått måte å utfordre angsten på. Men brukt på rett måte, i takt med pasientens forståelse og ønske, kan hyperventilering og andre atferdseksperimenter være en god hjelp for den som sliter med angst.