Mine medtrafikanter og jeg stoppet for en ambulanse. Jeg fikk en tåre.
Alt vi gjør for å redde en fremmed viser hvilken verdi vi tillegger hverandre.
Det var morgen. Jeg skulle smette inn på hovedveien. Da så jeg en ambulanse med blålys. Jeg bråbremset ventet, så kjørte jeg innpå. Foran meg så jeg hvordan bil etter bil stoppet for den. Joda, rett nok har vi plikt til å slippe den frem og kan bøtlegges. Men det var noe med iveren sjåførene viste. De stoppet lynraskt og på upraktiske steder.
Hva gjorde vi det for, vi morgengretne bilister som vil frem og som ergrer oss over alt og alle som gjør at vi mister ti sekunder av vår dyrebare tid? Vi gjorde det for en eller annen ukjent person som lå skadet eller alvorlig syk og som trengte medisinsk hjelp. Personen hadde ingen betydning for livet vårt og skulle aldri få det. Ingen takk ventet. Vi holdt denne personen som verdifull, uten at den hadde annen berøring med vårt liv enn at den var en person som trengte hjelp. Det var den tanken som åpnet tårekanalen.
Vi ser det samme i redningsaksjoner. Personer som med eller uten idioti blir hjelpeløse i fjellheimen mobiliserer både redningsetater og frivillige. I 2016 hadde Røde Kors 40 redningsaksjoner i Trolltunga. Frivillige redningsmannskaper hadde knapt kommet ned igjen fra forrige aksjon før de dro opp igjen etter enda en turistgruppe som hadde trosset advarslene. Gjorde de det fordi de skyldte de bortkomne noe? Gjorde de det fordi de hjelpeløse hadde gjort seg fortjent til hjelp? Nei, de gjorde det fordi noen var i nød og trengte hjelp.
Også strafferettssystemet vårt viser hvordan vi tillegger andre menneskers liv verdi, uavhengig av hva de betyr for oss og uavhengig av hva de fortjener. Noen har gjort så grove krenkelser mot andre at de ikke burde snakke for høyt om sine egne rettigheter. Rettferdighetssansen vår roper: Gjør kort prosess! og: Lås ham inn i en mørk celle og kast nøkkelen! Hva gjør vi i stedet? Gir dem en kostbar, rettferdig rettssak, der de får en egen forsvarer. Etterpå soner de på måter som ivaretar deres grunnleggende behov.
Når vi tillegger alle slik verdi er det et paradoks at mange mennesker blant oss kjenner seg helt verdiløse.
Du som mener du er helt uten verdi, vi er uenige med deg.