Noen hjelpsomme ting sier jeg til klient etter klient. Hvorfor ikke si det til mange på en gang – som masseterapi?
Masseterapi: Når man vet om noe som er bra for mange, hvorfor ikke si det til mange på én gang?
«Leste dette og ble ekstremt lettet.»
Det skrev en ung dame, som har vært plaget lenge av tvangstanker, etter at hun leste denne teksten. Det var en kronikk om tvangstanker som stod i Bergens tidende. Hun hadde lest den på bloggen til bypsykologene.
Det skal ikke mye til
Jeg ble glad. Det var akkurat slik jeg hadde håpet at kronikken skulle fungere: som terapi for personer som sliter psykisk, men som ikke er klienter hos meg. Jeg skrev om akkurat dette temaet, fordi personer som sliter med tvangstanker er noen av de mest fortvilede jeg møter. Samtidig er de noen av de som fortest får det bedre. Ofte skal det ikke mer til enn at man får vite hva det er, hva tankene betyr og hvordan de opprettholdes.
Fra individualterapi til masseterapi
På et tidspunkt begynte jeg å tenke: «Når jeg sier de samme tingene om og om igjen og det hjelper, hvorfor kan jeg ikke si det til flere samtidig?» Til slutt bestemte jeg meg for å skrive en kronikk til Bergens Tidende. Avisen har flere hundre tusen mennesker i sitt nedslagsfelt. Slik ble terapien jeg har gitt én og én person på psykologkontoret til masseterapi, som nådde mange.
Kronikken fungerte som selvhjelp. Det finnes også mer omfattende selvhjelpsprobrammer, for eksempel disse videobaserte behandlingsoppleggene. Det er bra vitenskaplig dokumentasjon for at selvhjelp er behandling som virker.
Mer masseterapi?
Kronikken, som jeg ga tittelen «Syke tanker», er det mest leste og det mest kommenterte Bypsykologene har hatt på bloggen. Inspirert av positive tilbakemeldinger har jeg lyst til å skrive flere tekster som kan være hjelpsomme. Kom gjerne med forslag til tema i kommentarfeltet under.
Neste tema kan være frykten for å gå til psykolog. Jeg hører alt for mange som sier at de ikke liker at psykologer tror de kan fikse dem. Er dette en misforståelse, eller er det frykt som får dem til å si dette?
Det er synd at mange går glipp av god, og viktig, hjelp pga denne holdningen.
Takk for forslaget! Dette vil jeg prøve å lage et innlegg om, enten det blir i avis eller på blogg.
Du har nok rett: mange synes det er skummelt å gå til psykolog, blant annet fordi de frykter at psykologen skal forandre dem mot deres vilje. Men det er en misforståelse. Psykologer vet at det er ufint å skulle prøve på noe sånt. Og så vet de at de neppe vil lykkes om de prøvde. Det er vanskelig nok å forandre seg selv, og enda vanskeligere å forandre andre, også for psykologer. Det psykologer ønsker er å hjelpe folk til selv å forandre på de tingene som står i veien for at de kan ha det bra. Noen ganger er det tenkemåter, holdninger eller vaner klienten har som trenger justering. Men ingenting forandres uten at klienten selv velger det.
Språket er blitt avsatt av computerene.
Vi fomler rundt på computere og håper pengene/budskapet/klagen/innvendingen og kjærlighetsærklæringen kommer frem til riktig sted.
Vi tror det er noen fremgangsmåte vi kan, andre ligger i halskygge mens atter andre er gresk.
Men det vi med sikkerhet vet, er at disse mediene mestrer vi ikke, og forstår vi fint lite av og kan vi enda mindre om. Vi går på gyngende grunn.
Så kommer vesenene for skatt trygd, helse etc etc, firmaene, og Gud og hvermann og krever at vi skal forholde oss til dem gjennom ren. Å ringe eller skrive brev er blitt temmelig umulig.
Skriv om hvordan det er å bli fratatt sitt eget språk
Takk for forslaget, Anne! Du skriver poetisk og fint om noe så tørt og teknisk som elektroniske kommunikasjonsmidler, om jeg tolker deg riktig. Og om utenforskap og fremmedgjøring som kommer som følge av dem. Det er et interessant tema. Om jeg skulle få mer kunnskap om det, så vil jeg gjerne skrive om det.
Jeg synes Rasmussen gjør seg helt tydelig her, jeg. Du kan slippe til de som allerede sier noe om det, Sivert Straume. «hvordan det er å bli fratatt sitt eget språk». Vi er mange, over flere generasjoner, som kan fortelle. Hvordan vi blir pådytta diagnoser når vi ikke fungerer på teknologiens og NPMs forutsetninger. For ikke å snakke om at vi ikke fungerer når penger er bunnlinja for alt.
Takk for innspillet, Merete! Velkommen til å skrive om din opplevelse av å bli fratatt språket. Det høres ikke kjekt ut å bli pådyttet en diagnose. Om du er interessert, så har jeg skrevet en tekst om diagnoser her: https://bypsykologene.wpcomstaging.com/2014/06/diagnosen-er-ikke-hele-mennesket/
Jeg er interessert i det du har å melde, når du viser deg interessert i det JEG har å melde. Og slutt å tiltale meg som en ungjente ! Du bidrar til å stenge meg av språklig bare der !
Ikke bare blir vi pådytta diagnoser, med skjev kjønnsfordeling og det hele. Diagnoser blir funnet opp for at vi skal passe inn i dem. Det virker sant å si å være større interesse for å psykeliggjøre folk, enn å finne ut hva som er deres «greie». Et eksempel er den Asperger-diagnosen jeg sitter med. Påfunnet, fordi samfunnsutviklinga ga folk andre problemer enn de hadde. Det funker så dårlig at også din virksomhet avviser klienter med sånne grunndiagnoser, for det er lzm ingenting å helbrede. At traumatisering pga et skjørt nevrologisk grunnlag er overhyppig i den diagnosegruppa, regner jeg knapt med at verken du eller andre «fagfolk» interesserer seg for. Når dere i tillegg kjører samme korttidsopplegg som offentlig psykiatri, så spar meg for samvittigheten.
Sivert Straume: du snakker mot bedre vitende hvis du ikke skjønner hvorfor folk tenker at psykologen vil forandre dem. Kognitiv terapi går jo ut på å få folk til å forstå at de ikke har forstått. Det oppleves for noen av oss absolutt som om vi skal «forandres». Etter ti- 10 – år traff jeg omsider på en psykiater som sa at det ikke er løsningen med sånn terapi hvis problemene går langt ned. Men hen sitter på legevakten og kan bare foreslå. Fastlegen vil gjøre ting på SIN måte, så jeg drømmer verken om henvisning eller at den aksepteres. Dette tøvet med at folk er så redde for å gå til psykolog- det er avvisningen vi er redde for. Jeg antar det var derfor Bypsykologene var skeptiske til å gi meg en time for å vurdere henvisning til langtidsterapi: dere veit hvor vanskelig det er å komme gjennom med den. Og så komme med dette nedlatende «ingenting hjelper hvis folk ikke vil selv». Spør dem hva som gjør at de ikke vil, da i såfall. Vi er ikke 20åringer med livet FORAN oss, familien rundt oss, og en helse som bare er avhengig av viljen, alle sammen.
Tror det skal mer dialogvilje til før jeg risikerer 1600,- 🙂