Nå er mange barn stengt inne i hjemmene sine med foreldre med alkoholproblemer.
Er det slik at vi kan legge arbeidsliv og næringsliv i grus, stenge ned kulturlivet og alle møteplasser, samt deler av helsevesenet – men å stoppe alkoholsalg, det blir for inngripende i vår frihet? spør psykolog Sivert Straume.
Det bekymrer daglig leder hos Bypsykologene Sivert Straume i et debattinnlegg i Bergens Tidende. Her er en lett omarbeidet versjon av innlegget:
Myndighetene stenger kritisk viktige helsetjenester på grunn av koronaepidemien, men lar alkoholsalg foregå både i butikk og i statens eget vinmonopol. Det forundrer meg. En ting er at alkohol svekker immunforsvaret, og gjør folk langt mindre forsiktige når det gjelder smittevern, men verst av alt: opp til 150.000 barn har foreldre med alkoholproblemer. Et av 20 barn – ett i hver klasse – blir utsatt for grov vold. Nå er mange av disse stengt inne i hjemmene sine, fordi de ikke kan gå på skole og barnehage. Foreldrene er stengt inne sammen med dem, med hjemmekontor eller karantene. De kan bli nektet å gå til psykolog, men alkohol skal de få.
Er det slik at vi kan legge arbeidsliv og næringsliv i grus, stenge ned kulturlivet og alle møteplasser, samt deler av helsevesenet – men å stoppe alkoholsalg, det blir for inngripende i vår frihet? Er det noe jeg har misforstått her?
Psykologkontoret, der man møtes én og én, har smittevernpålegg. Man skal holde to meters avstand til hverandre. På Vinmonopolet og i dagligvarebutikkene er det bare generelle forsiktighetsanbefalinger som skal beskytte mot smitte.
Jeg er redd for å kritisere helsemyndighetene nå, for det er viktig at folk har tillit til dem og er lojale, selv om noen av beslutningene de tar ikke er optimale. Men her må de stoppe opp og tenke en gang til: når psykologers arbeid i disse dager begrenses for å redusere smittespredning, er det underlig at styresmaktene ikke stanser det som er mindre viktig, og destruktivt for mange.
Alkohol er en bombe i mange hjem. Nå er mange barn hjemme fra skole og barnehage, sammen med foreldrene. Vinmonopolet har ingen samfunnskritisk funksjon, og bør stenges så raskt som mulig i koronakrisen.
Mange har fått det vanskelig av smitteverntiltak som holder dem hjemme. Men det finnes steder å søke hjelp.
COVID-19 har fanget mange i hjemmet. For noen er det ekstra ille.
Nå for tiden oppfordres de aller fleste av oss til å bli hjemme. For de fleste er dette upraktisk, men ikke særlig vanskelig å få til. For noen byr det derimot på store utfordringer. Er du et barn med foreldre som slår eller gjør andre ting de ikke skal, så har du plutselig mistet frisonene dine når skole og fritidsaktiviteter stengte ned. Er du i en voldelig relasjon, er du nå innesperret med den som skader deg. Og kjenner du at det er krevende å være forelder til vanlig, så er det kanskje ekstra krevende når barna er hjemme hele tiden.
Det har de siste dagene blitt framhevet ulike steder man kan vende seg til for å få hjelp, og her har vi samlet flere av dem i en oversikt:
Vold og overgrepslinjen: en døgnåpen hjelpelinje for deg som opplever vold eller overgrep i nære relasjoner
Bypsykologenes smitteverntiltak i forbindelse med koronautbrudd.
Med en sikker videotelefoniløsning er god menneskelig kontakt mulig hos Bypsykologene – uansett avstand.
Bypsykologene vil bidra til å redusere smitterisiko for våre pasienter, våre ansatte og befolkningen forøvrig. Vi følger nøye med på utviklingen og følger alle pålegg fra helsemyndigheter og Bergen kommune. I tillegg gjør vi følgende:
Alle våre ansatte vasker eller desinfiserer hendene grundig og hyppig.
Vi håndhilser ikke og holder fysisk avstand, slik det er anbefalt.
Vi vasker av dørhåndtak og vannautomat flere ganger daglig og er nøye med renhold.
Vi har fjernet lesestoff og andre mulige smittekilder fra venterommet.
TIl personer som kjenner seg utrygge, som har en usikker reisevei eller som selv kan være smittebærer kan vi tilby videokonsultasjoner gjennom en sikker videotelefontjenteste. Vi kan også tilby samtaler over en helt vanlig telefonlinje.
Dørstokkmila er lang, særlig for deprimerte. Synd, for det å komme gang med positiv aktivitet er veldig effektivt mot depresjon. Men det finnes en råd med dørstokkmila.
Dørstokkmila er som miler flest: lang.
Med verktøyet atferdseksperiment, kan dørstokkmila overvinnes, både for deprimerte og andre som vil komme i litt bedre humør. Det er en metode man bruker i psykologisk behandling, men noen ganger kan man oppleve at det tilfeldigvis skjer i hverdagen. Har du noen gang opplevd følgende: Du orker ikke å gå i gang med noe. Men så kommer en venn og drar deg med ut på tur. Motvillig blir du med mens du tenker at dette har jeg ikke krefter til. Etter turen har du både mer krefter og bedre humør.
Mange deprimerte kjenner seg energiløse og tiltaksløse hele tiden. De tror at ingenting kan gjøre at de føler seg bedre, at de ikke kan klare noe og at ingenting er vits. Når verden ser slik ut er det helt logisk å gjøre som de deprimerte gjør: ingenting.
Atferdseksperiment – slik gjør du det
Men hva om det ikke stemmer, slik som i eksempelet over? Hva om ting kan bli litt bedre, selv om det virker umulig? Deprimerte kan ha sterk uvilje mot å tenke slik, for det virker overveldende å gå tilbake til normal aktivitet. Men når jeg i behandling spør en pasient om den er villig til å teste om den negative forventningen faktisk stemmer, er de ofte villige til det. Slik gjør vi det:
Vi drøfter oss frem til en aktivitet som kan gi glede eller mestring hos pasienten, for eksempel: Gå en liten skogstur.
Pasienten setter frem sine hypoteser, for eksempel: Jeg kommer til å ha det tungt hele turen og kjenne meg utslitt etterpå. Det kommer ikke til å gi meg noe positivt.
Vi lager måleinstrumenter. Det kan for eksempel være at pasienten angir på en skala 0-10 hvor sliten den kjenner seg eller hvor mye glede og mestring den kjenner.
Pasienten gjennomfører testen
Den bruker måleinstrumentene til å måle tilstanden før aktiviteten.
Den utfører aktiviteten.
Den bruker måleinstrumentene til å måle tilstanden under aktiviteten.
Den bruker måleinstrumentene til å måle tilstanden etter aktiviteten.
Resultatet av før-, under- og ettermålingene sammenstilles og drøftes, for å avgjøre om pasienten hadde rett i de negative antakelsene eller om de må revurderes.
Vitenskapelig eksperiment
Metoden er hentet fra vitenskaplige eksperimenter. I slike er viktig at man på forhånd har en tydelig hypotese og en konkret målemetode. Mennesker er utålmodige og det man måler må være noe som er mulig å måle der og da – ikke et resultat langt der fremme. Det er også viktig at pasienten faktisk gjennomfører aktiviteten. Den trenger ikke å ha lyst til å gjøre det, men den må faktisk gjøre det om testen skal være gyldig.
Da finner mange deprimerte ut at, jammen, selv om jeg ikke hadde krefter på forhånd, så fikk jeg mer krefter da jeg brukte krefter på å gå en tur. Og selv om jeg slett ikke var i humør til å gå og ikke trodde noe kunne bli bedre, så ble det faktisk litt bedre mens jeg gikk. Og etterpå var jeg litt fornøyd med meg selv.
Dørstokkmila på psykologkontoret: Virker atferdseksperimentet på humøret til psykolog Sivert, mon tro?
Det er ikke bare effekten av en skogstur som kan testes. Deprimerte har negative forventninger til å gjøre alt mulig som kan være bra for dem: å ta fram en gammel hobby, å besøke en god venn, å trene – eller bare det å stå opp av sengen, kle på seg og spise en god frokost.
Hvorfor ta bryet med denne omstendelige testprosedyren? Fordi at hvis vi ser helt klart at noe gir resultater, så er det mye lettere å gjøre det igjen siden. Det kan også være lettere å motivere seg for et enkeltstående eksperiment enn en større plan for atferdsendring.
Effektivt virkemiddel
Atferdseksperiment brukes i mer enn depresjonsbehandling. Personer med panikkangst, som i behandlingen lærer at angst ikke er så farlig som de har fryktet, kan ha nytte av å teste katastrofetankene, for eksempel om at de kan besvime om de ikke legger seg ned når angsten kommer. Personer med sosial angst kan teste om de virkelig blir så røde i ansiktet som de føler seg når de blir stresset. Med mange psykiske lidelser er det slik at negative automatiske tanker skaper eller forsterker de dårlige følelsene. Atferdseksperimenter kan hjelpe med å teste om disse tankene er sanne, eller om de bare plager og begrenser oss uten grunn. Det er et veldig effektivt virkemiddel i psykologisk behandling. Og det kan altså også brukes når vi ikke er psykisk syke, men synes at dørstokkmila er lang likevel.
Atferdseksperiment innebærer ofte å utsette oss for noe vi har unngått. På den måten ligner det på eksponeringsterapi. Men hensikten er en annen. I eksponeringsterapi handler det om å oppleve at angst går over av seg selv, uten at man må flykte. I atferdseksperimenter handler det om å få avkreftet negative antakelser.
Hva tror du, ville det vært bra for deg om du i dag kom deg ut og beveget deg, besøkte noen du liker å være med eller tok fram hobbysakene dine? Du kan jo teste det.
Vil du ha bedre humør i dag? I denne videoen presenterer psykolog Sivert Straume et enkelt verktøy som kan hjelpe både deprimerte og andre til å gjøre det som trengs for å løfte humøret. Ha en fin dag!
Er du blant dem som har eksponeringsterapi langt oppi halsen? Fordi du har eksponert og eksponert deg, uten at angsten blir mindre? Les dette, så skjønner du kanskje hvorfor.
Eksponeringsterapi hjelper. Men bare om man får opplevelsen av at det går bra.
Eksponeringsterapi er elsket av alle som ikke har angst. Legen sier det, venner sier det, familien sier det:
“Du trenger eksponering. Du må utsette deg for angsten”
Det er kanskje de mest provoserende ordene du kan høre. For du har sagt det til det selv mange ganger og eksponert deg for ting som er helt forferdelige for deg. Ingenting er blitt bedre.
Det er du som har rett. Den eksponeringen du har gjort hittil har ikke hjulpet deg. Og de gangene andre har dyttet deg ut i ting du er livredd, så har det bare gjort ting verre. Angst er ikke noe som forsvinner bare fordi man har opplevd det mange ganger. Du er et levende bevis på det.
Ja, det er det. Og det er veldig effektivt mot angst. Men det må gjøres riktig. Eksponeringsterapi handler om å få positive erfaringer med angst. Man skal sitte igjen med en opplevelse av at det gikk bra og at man mestret den. Altså det motsatte av de erfaringene du har hatt når du har eksponert deg. Rett nok har du hatt opplevelser av at en situasjon har gått bra, fordi angsten ikke ble så stor som du hadde fryktet på forhånd. Men det er ikke den typen erfaring man prøver å få til i eksponeringsterapi.
Mange som er plaget med angst opplever at angsten varierer fra gang til gang. Det kan være fortvilende, for man vet aldri hva som kommer og det blir vanskelig å planlegge. Selvsagt er det godt når den ikke melder seg, men neste gang kan den være tilbake med full tyngde. En del bruker mye tid på å analysere seg selv og situasjonen og planlegger grundig alle situasjoner, for at angsten skal bli minst mulig. Det er veldig slitsomt.
Naturlov
I eksponeringsterapi gjør man det motsatte: Man planlegger en situasjon slik at man kan være sikker på at angsten kommer. For eksempel kan en person som har høydeskrekk klatre to meter opp i en stige, slik at angsten melder seg. Målet er ikke å få den raskest mulig vekk. Tvert imot. Man forsøker så godt man kan å holde angsten oppe. Så personen i stigen skal ikke avlede seg med å sette blikket et sted det føles bedre eller forsøke å distrahere seg selv. Fokus skal hele tiden være på hvor høyt det er ned.
Hvorfor gjør man det slik? Målet er at man skal habituere, eller på godt norsk: man skal venne seg til situasjonen man frykter. Det som skjer er at angsten øker til den når en topp og begynner å gå ned igjen.
At det skjer er en naturlov. Angst, frykt, alarm, stress, aktivering – eller hvilket ord man helst vil bruke – er svært ressurskrevende for kropp og sinn. Vi trenger det i akutte farlige situasjoner, men vi vil ikke bruke det i utrengsmål. Derfor vil kroppen begynne å samle inn igjen stresshormoner og hjernen sender beskjed til muskler og hjerte at det er på tide å slappe litt av igjen. Resultatet er at vi begynner å kjenne oss mer avslappet, selv om det vi frykter fortsatt er tilstede.
Eksponeringsterapi er læring
Et resultat er at neste gang er frykten litt mindre. Vi har lært – både i kropp og sinn – at det ikke er så farlig. Eksponerer vi oss på samme måte etter kort tid, så blir det lettere. Etterhvert kan vi trenge å øke vanskelighetsgraden. Personen i stigen må klatre enda noen trinn opp, slik at angsten kommer tilbake. Prosessen gjentar seg: Uroen øker før den faller og etterlater seg en opplevelse av at dette gikk bra. Til slutt sitter man på toppen av stigen og nyter utsikten.
Det er viktig å gjenta eksponeringene. Siden det er læring vi holder på med, så kan vi også glemme det vi har lært. Men etter noen repetisjoner sitter det ganske godt, og hvis vi velger å ikke unngå situasjonene, så får man gjerne nok eksponeringer i hverdagen til å vedlikeholde det.
God opplevelse
I eksponeringsterapi er det viktig at klienten forstår hva som skal skje og hvordan det virker. Og så må den selv velge det. Her er en historie om hvordan det gikk da jeg kom i skade for å dytte en klient inn i en angstopplevelse den ikke skjønte grunnen til.
Klienter gruer seg til eksponenringsøvelser, og det er smertefullt mens det står på. Likevel sier mange at eksponeringen var en veldig god opplevelse. Det de sitter igjen med etterpå er lettelse, mestring og frihet fra angsten.
