Bypsykologene

Tvangstanker kan overvinnes. Du må bare slutte å prøve så hardt. Klarer du det, går de bort av seg selv.

Noen ganger går vi med ekle og vonde tvangstanker, som vi slett ikke vil ha, om noe uanstendig, upassende eller grusomt.

Vi frykter at tankene betyr at vi er blitt noe vi ikke vil være, eller at vi kommer til å bli det om vi fortsetter å tenke disse tankene. Vi forsøker å finne ut hva tankene skal bety og om de er sanne, men vi får ingen svar vi stoler på. Det eneste vi sitter igjen med er uro og frykt. Vi forsøker å få tankene vekk, men de trenger seg stadig mer på. Har vi rotet oss inn i noe vi aldri kan komme ut av? Bekymring for at tvangstankene skal ødelegge oss blir en del av kverningen, som synes å aldri ville gi seg.

Eksempler på tvangstanker

Tvangstanker er påtrengende, uønskede tanker som man strever med å få bort. De kan komme som bilder eller i språkform, og ledsages av en selvdømmende eller skremmende tanker og en dårlig følelse. Her er noen eksempler på tvangstanker og metatanker:

“Håper du dør i krybbedød. Jeg er et forferdelige menneske, som kan tenke slik om et lite barn.”

“Nå tar jeg kniven og snitter strupen på barna min. Jeg er farlig. Jeg må gjemme knivene for meg selv.”

“Tenk om jeg begår selvmord. Er jeg i ferd med å bli deprimert og suicidal?”

“Jesus er en fitte! Jeg er fortapt, som får slike tanker om Gud.”

“Jeg kom borti kompisen min og tenkte på sex. Er jeg homo, bare at jeg ikke har visst om det?”

“Jeg kjenner ingen følelser for kjæresten min.  Jeg elsker ham kanskje ikke.”

Om du ikke gjenkjenner akkurat dine tvangstanker blant eksemplene over, så er de kanskje å finne blant de mange kommentarene til dette populære blogginnlegget.

Personer med tvangstanker er egentlig så langt fra å være det de frykter å være som det går an, og de er slett ikke på vei til å bli slik heller. De er kjærlige mødre eller fedre, de er gudfryktige og ønsker ikke å spotte sin gud, de har den seksuelle legningen de alltid har trodd de har hatt og de elsker kjæresten sin. Hvorfor går de og tenker det stikk motsatte?

Tvangstanker kan bli forståelige

Tvangstanker er egentlig ikke så uforståelig eller uunngåelig som man kan tro når man står midt oppi dem. Denne teksten kommer ikke til å gi deg noe 100 % sikkert svar på om du er det du ikke vil være eller om du er i ferd med å bli det. Selv om noe skulle skje ytterst sjelden – til og med om det aldri har hendt før – så kan ingen garantere at det ikke kan skje. Det teksten kan gi deg er en forklaring på hva som skjer når du har tvangstanker, og en vei ut av tvangstenkningen. Målet er at du skal komme frem til disse fire innsiktene:

• Det er normalt å få syke tanker.
• Syke tanker blir til tvangstanker fordi man tar dem alvorlig og bekymrer seg for dem.
• Syke tanker er hverken farlige eller evigvarende.
• Det er klokest å godta at man aldri kan få noen garanti mot at det verste kan skje.

Skulle du komme til å mene disse fire tingene og holde fast ved dem også når angsten er der, så har du ingen grunn til å gjøre noe med tvangstankene som melder seg. Da er du klar for å slutte å kjempe med dem, og da vil de forsvinne av seg selv etterhvert.

Viktige begreper i teksten

Teksten er litt teknisk. Viktige begreper er holdninger, altså om vi synes at noe er bra eller dårlig, og strategier: ting vi velger å gjøre for å oppnå et mål. Og senere i teksten kommer uttrykk som frakoblet oppmerksomhet og utsatt grubling og bekymring. De forklarer jeg når de dukker opp.

Rammen for tenkningen er metakognitiv terapi, som er en nyere terapiform, som springer ut av kognitiv terapi. I motsetning til kognitiv terapi fokuserer ikke metakognitiv terapi på tankene som plager oss. I stedet fokuserer den på hvordan vi forholder oss til de negative tankene. Vi ser nærmere på hvordan vi tenker om det å det å bekymre seg, å gruble, å granske seg selv, å sjekke om tvangstankene kan stemme eller å undertrykke tankene.

Så til saken: Hvorfor plages noen av tvangstanker, og hva kan man gjøre med dem?

Del 1: Hvorfor plages noen av tvangstanker?

Syke tanker er normalt

Det er vanlig å få fæle tanker. Vi tenker titusener av tanker hver dag. Bevisstheten er en kontinuerlig idemyldring der alle forslag er velkomne, men der de fleste raskt forkastes som ubrukelige og ikke får noen videre behandling. I undersøkelser erkjenner 80–90% av oss at vi har hatt tankene som ble gjengitt over eller beslektede tanker. Da blir det tvilsomt å betegne det som sykt å få uanstendige tanker av og til. De fleste opplever ikke disse tankene som noe problem. De er raskt glemt. Et mindretall, noen titalls tusen i Norge, henger seg imidlertid opp i dem og tenker på dem store deler av tiden. Men heller ikke med disse er det noe grunnleggende galt. Tvert i mot, det er normale og sunne mekanismer, som har kilt seg litt og på den måten skaper og opprettholder problemet.

Gode strategier blir dårlige

Når vi står overfor en fare er den naturlige impulsen å ville fjerne den, være årvåken og unngå den. Evnen til å reagere med frykt og unngåelse har berget oss gjennom evolusjonen. Evnen til å reflektere over oss selv og tenke oss fram til løsninger på problemer har brakt menneskeheten langt. Men når det er våre egne tanker som er trusselen og problemet, er dette dårlige strategier:

Å unngå en tanke – tankeundertrykking – er ikke lett, som vi skal se lenger nede i teksten. Det samme gjelder trusselmonitorering, altså å følge med på om tanken er i nærheten eller ikke.

Unngåelse er fornuftig når faren er reell. Men er frykten grunnløs, så bidrar unngåelsen bare til at vi ikke oppdager at det ikke er noe å frykte, og angsten opprettholdes. Gjemmer du alle knivene i huset, så får du aldri avkreftet ideen om at du kommer til å stikke noen med dem.

Grubling og bekymring kan gi oss god forståelse av et problem og kanskje også en løsning. Men når problemet er at vi har tenkt oss inn i fortvilelse, hjelper det ikke med mer av det samme.

Misforståelsen

Normale, «uakseptable» tanker leder inn i plagsomme tvangstanker på grunn to uheldige overbevisninger: «Tankene mine avslører hvordan jeg egentlig er» og «Jeg kan bli slik jeg tenker». Dette er misforståelser. Hvis tankene våre definerte oss, så ville vi alle hatt svært kaotiske personligheter, så uryddig som tankestrømmen vår er. Og tankene styrer ikke atferden vår mot vår vilje. Prøv nå: Tenk på en tilfeldig, grufull handling du ikke har lyst å gjøre. Still deg i en posisjon der du enkelt kan utføre den. Du skal ikke gjøre det. Men du skal tenke intenst på å gjøre det… Nå, ble du morder eller torturist av å tenke disse tankene? Hva sier dette om tankens makt?

Det finnes ingen tanker som er så ekle eller grusomme at det er sykt eller farlig å tenke dem. Men intoleranse for tanker kan sette i gang og opprettholde en tvangslidelse. Blir man i stedet mindre dømmende mot sine egne tanker, kan de påtrengende tankene litt etter litt bli mindre dominerende.

Problematiske holdninger og strategier

I møte med tvangstanker er det to sett av holdninger som kan lede oss ut i problemer. Hver av disse holdningene motiverer oss til å velge en strategi som vi håper skal hjelpe oss, men som bare ender opp i mer tvangstanker, grubling og bekymringer som ikke leder noe sted. Dette er de problematiske holdningene:

1. Vi vil holde på med tvangstanker, fordi det virker lurt (= holdning). Derfor velger vi å gruble og bekymre seg over tvangstankene (= strategi).
2. Vi vil ikke holde på med tvangstanker, fordi det oppleves farlig eller ødeleggende (= holdning). Derfor forsøker vi på tankeundertrykking (= strategi), noe som bare leder til mer bekymring.

Tankeundertrykking

De fleste vil være enige punkt 2: – Disse tankene vil jeg ikke ha! Mange sliter imidlertid med å forstå hvorfor de ikke får til å la være å kverne på dem. En grunn er at de prøver for hardt. De skyver bort tankene, undertrykker dem, fortrenger dem. Da holder man dem egentlig bare fast. Om vi skal passe på at vi ikke tenker en bestemt tanke, så er det en liten del av bevisstheten som må holde øye med tanken om den dukker opp. Men da må vi ha tanken fremme.

Man kan sammenligne det med politispanere som ser etter en etterlyst person. Med seg har de et bilde av den etterlyste, som de stadig kikker på for å kunne avgjøre om personer i gaten ligner. På samme måte må den som prøver på tankeundertrykking stadig hente fram tanken for å se om den er der – og da er den jo der.

Ikke tenk på en isbjørn

For å demonstrere dette kan vi gjøre en test. Lukk øynene. Se for deg en isbjørn. Lag et tydelig indre bilde av den. Si ordene «isbjørn, isbjørn, isbjørn» inni deg. Nå, i de ti neste sekundene skal du prøve alt du kan å ikke tenke på isbjørn… Klarte du det?

De færreste består isbjørn–testen. Med tvangstanker er det enda vanskeligere. Grunnen er at vi fra naturens side er laget for å rette oppmerksomheten mot farer og problemer. Om det er en snerrende løve eller hvesende slange i nærheten er det best å glemme det en holdt på med og fokusere på å unngå å bli bitt.

Men vi reagerer ikke bare på fysiske farer som er i vår umiddelbare nærhet. Vi reagerer også på tenkte farer om sykdom, økonomiske problemer og avvisning fra andre. Vi reagerer til og med på våre egne tanker når det er de vi opplever som problemet. Og da retter vi oppmerksomheten mot dem, som om de var løver og slanger.

Distraksjon som tankeundertrykking

Tanken om isbjørn var et veldig lite problem for deg. Bare en ubetydelig oppgave i en tankelek. Likevel ble det, sannsynligvis, vanskelig å ikke tenke tanken. Hvor mye vanskeligere er det ikke når du frykter at tankene dine betyr at du er eller kan bli et forferdelig menneske? Kan vi være enige om det, at tankeundertrykking er en strategi som virker mot sin hensikt?

Det å avlede seg selv eller distrahere seg er en snedig form for tankeundertrykking. Det er ikke å skyve bort tankene direkte og det kan holde tankene på avstand en stund. Men siden det gjøres med hensikt å holde tankene borte, står “politispanerne” klare så snart distraksjonen er ferdig. Og da dukker bekymringstankene opp også.

Må få svar!

Mange vil protestere mot punkt 1: – Jeg vil jo slett ikke ha disse tankene!

Det er jo helt sant. Men likevel, i det en tvangstanke slår ned i en som et lyn, så virker den viktig. Den må vurderes og forstås og håndteres. En må få svar på spørsmål som: Hvorfor kommer denne tanken? Hvorfor vil den ikke gå vekk? Kan jeg miste kontrollen og faktisk gjøre det? Er jeg i ferd med å bli gal? Er jeg ond eller pervers?

Personer med tvangstanker kverner over slike spørsmål, ikke fordi de har lyst, men fordi det virker helt nødvendig å gruble og bekymre seg over akkurat dette. Grubling og bekymring er i bunn og grunn forsøk på mental problemløsning. Grubling er forsøk på å forstå et problem. Bekymring er forsøk på å avverge en fare.

Vi velger tvangstankene

Menneskets evne til mental problemløsning har brakt oss langt. Vi har lært av mislykkede jegertokt og klart å felle mammuten neste gang. Vi har satt ned flyhavarikommisjoner og berget fremtidige passasjerer med forbedringer av teknikk og rutiner. Vi har klart å forutse at det kommer en vinter og samlet mat og brensel for å overleve til neste vår. Vi har helsevesen, politi og brannvesen som skal forebygge og håndtere skade og ulykke. I våre personlige liv er det nyttig å lære av det når vi har mistet nøklene for andre gang, eller kommet på kant med en venn på grunn av ubetenksomme ting vi har gjort. Det er også nyttig å kunne planlegge økonomi så vi ikke kommer i knipe eller å bekymre oss såpass for ulykker at vi går med refleks når vi er fotgjengere langs vintermørk vei.

Derfor er det ikke så rart at vi velger å tenke på tvangstankene. Det er jo slik vi er vant med å løse problemer. Problemet er at i akkurat dette tilfellet er denne strategien med på å opprettholde problemet. En analogi: Hvis man irriterer seg over at man har noe rusk eller skit på huden, kan man ordne det med å pirke det av. Hvis det man har begynt å irritere seg over en sårskorpe derimot, vil pirking bare forlenge problemet. Det er best å la skorpen få være i fred, selv om man ønsker den vekk. Slik er det med mental problemløsning: Det kan “pirke bort” mange slags problemer i livet, men anvendt på tvangstanker blir det som å forsøke å pirke bort et sår.

Kverning som strategi mot kverning

Når den mentale problemløsningen koster mye og gir lite, er vi over i problematisk grubling og bekymring. Det skjer når vi kverner over et problem der det ikke er mulig å tenke seg fram til et godt svar eller tenker alt for mye på små ting som har gått galt eller kan gå galt. Likevel fortsetter vi. Vi har et håp om at svaret skal komme om vi kverner litt til, vi føler at vi er nødt til å finne et svar, eller vi tenker at den eneste måten å bli ferdig med kverningen på og få fred er å kverne seg ferdig. Den siste ideen er litt tragikomisk: Vi kverner fordi vi vil slutte å kverne.

Figuren under tegner opp de onde sirklene i tvangstenkning. Figurforklaringen skildrer kjeden av hendelser i de onde sirklene.

Del 2: Slik slutter man med tvangstenkning

Bli likegyldig!

Når strategiene vi bruker – grubling, bekymring og tankeundertrykking – ikke løser problemene, men bare opprettholder dem, da er det kanskje bedre å prøve nye strategier. For å gjøre det trenger man å skifte holdning.

Den beste holdningen til tvangstanker er en nokså likegyldig en. Om man skulle komme til å mene at tvangstanker er hverken interessante eller farlige, så har man liten grunn til å velge å dvele ved tankene eller undertrykke dem. Hvorfor skulle man det? Klart man kan synes det er litt dumt at man får ekle og skremmende tanker. Den som har hatt tvangstanker i store doser over lang tid må regne med at det vil komme ganske mange slike tanker en stund til. Men om man ikke opplever disse tankene som farlige og ikke frykter at de er kommet for å bli, så er det til å leve med.

Utrivelig, ikke farlig

Har vi grunn til å være likegyldig til tvangstanker, når de kan volde så mye smerte og problemer? For å svare på det trenger vi å skille mellom det å gruble og bekymre seg mange timer hver dag og det å få noen ekle og skremmende tanker. Å kverne masse over utrivelige ting hver dag er problematisk. Men å få noen vonde tvangstanker, som ganske raskt forsvinner, er ikke farlig. Og det er nettopp det tanker gjør, enten de er positive eller negative. De forsvinner av seg selv uten at vi trenger å gjøre noe. De kan bli værende en lengre stund, men bare hvis vi griper fatt i dem for å se nærmere på dem, eller hvis vi prøver å undertrykke dem. Og det trenger vi ikke å gjøre hvis vi husker på at det hverken er lurt eller farlig å tenke på dem.

Kunsten å ikke prøve

Hvordan lar man så være å prøve for hardt, slik jeg i toppen av innlegget foreslår at man skal gjøre? Det handler ikke om å stoppe opp, fryse tankene og bli passiv. Det handler heller ikke om å tømme sinnet eller tenke på ingenting. Det jeg mener er at vi ikke skal gjøre noe for å bli kvitt tankene. De skal få lov å bli værende der hvis de vil, uten at vi gjør noe for at de skal bli eller dra. Etter en stund drar de bort av seg selv, også tvangstanker.

Alle har denne evnen. Det er slik vi behandler de fleste tanker. Også de som har tvangstanker nesten hele tiden har evnen til å gjøre ingenting med tanker. En person som har tvangstanker om å drepe barnet sitt, kan mene det er helt umulig å la være å tenke på det når han først har kommet på tanken om det. Samtidig har personen ingen problemer med å la være å tenke på at han kan ha en annen legning enn den han har trodd. For en annen person kan det være motsatt. Begge har evnen til å ikke gjøre noe med tanken. Det skjer automatisk når de ikke tolker tanken som viktig eller farlig.

Fake it till you make it

Det er vanskelig å ikke gjøre noe med en tanke når tanken kommer sammen med en sterk negativ følelse og man har vanen med å tenke gjennom eller å undertrykke tanker av den sorten. Da trenger man å være mer bevisst og bestemt i møte med tankene. Man må gjenkjenne grubling og bekyrmring. Når humøret endrer seg til det verre trenger man å ta et skritt tilbake og spørre: Hva holder jeg på med nå? Er det grubling og bekymring over tvangstanker, så observerer man tankene på avstand og aksepterer at de er der, uten å gi seg i kast med dem.

Hva skal man gjøre i stedet? Svaret er: Det man ville ha gjort om ikke tankene kom og forstyrret. Man forholder seg rett og slett som om de ikke er der, selv om de er der. Da vil de etterhvert tusle bort av seg selv. Fake it till you make it! Denne strategien kaller man i metakognitiv terapi for frakoblet oppmerksomhet. Ofte bruker man allegorier for å forklare hva det er:

Å kjøre nattbuss

Frakoblet oppmerksomhet er som å være bussjåfør på en nattbuss, som fokuserer på å kjøre bussen dit den skal, selv om passasjerene bak i bussen oppfører seg ufordragelig og forstyrrende. Han bryr seg ikke med å kjefte på dem eller forsøke å overtale dem til å oppføre seg, for det gjør det bare verre og tar oppmerksomheten bort fra veien og trafikken. Selvsagt blir han forstyrret av skrål og høye rop. Men når han i stedet stadig flytter fokus tilbake mot trafikken, så blir kjøringen tryggere og tankene fylles med hyggeligere ting enn det som foregår bak i bussen.

Å ignorere masete barn

En annen sammenligning er det å ignorere et masete barn. Treåringen har blitt vennlig forklart at det er ikke lørdag og hvorfor den da ikke kan få godteri. Likevel maser den. Da kan man vennlig si at dette temaet er vi ferdig med og at heretter kommer jeg ikke til å svare når du spør om lørdagsgodt. Man kan ikke ta for gitt at treåringen vil slutte å mase med det samme, iallfall ikke om den har lært seg vanen med å mase. Tvert imot kan det hende at den øker intensiteten.

Da gjelder det å ikke gi etter. Man ignorerer maset. Det betyr ikke at man ikke legger merke til det, eller at det ikke påvirker. Det er umulig å ikke la seg påvirke av illsint barnegråt eller av at noen klenger seg til foten. Men man fortsetter som om det ikke betyr noe. Man flytter oppmerksomheten tilbake på husarbeidet eller boken man holdt på med og godtar at akkurat nå, så blir jeg litt hemmet i det.

Må jeg gruble og bekymre meg akkurat nå?

Det kan være vanskelig å skulle slippe tvangstanker helt uten videre, for de fremstår viktige der de kommer sammen med sterke negative følelser. Det kan være lettere å la dem ligge dersom man tenker slik: “Kanskje skal jeg se nærmere på disse tankene, men ikke nå. Det tar jeg i tenkestunden min”. Tenkestunden er en tid man har satt av til grubling og bekymring på et bestemt tidspunkt. Typisk er det 15 minutter én gang om dagen, senest 2 timer før leggetid. Denne strategien kaller man utsatt grubling og bekymring.

Når tenkestunden kommer, får man lov å gruble og bekymre seg så mye man måtte ønske i 15 minutter. Resten av døgnet utsetter man behandlingen av tvangstanker til neste tenkestund. Gjør man det slik, så vil det ofte vise seg at de tankene som virket så viktige da de dukket opp, fremstår tøvete når tiden for å tenke på dem er der. Man gikk ikke inn i tvangstankene, men fortsatte med trivelige eller nøytrale aktiviteter. Når tenkestunden kommer er humøret greit og den vonde følelsen som kom samme med tanken blir ikke vekket til live i samme grad. Kjenner man ikke behov for å tenke på tvangstanker når tenkestunden kommer er det helt greit å droppe det.

Å akseptere risiko

Det å slutte med tvangstanker kommer med en pris. Man må leve med ubesvarte spørsmål. Tanken “Hva om jeg blir gal og dreper barnet mitt i kveld” – for eksempel – skal ikke få noe svar. De fleste vil ikke ha noe problem med å leve med risikoen for å få en plutselig, morderisk psykose, fordi den er så liten og teoretisk at det fremstår som tøvete å i det hele tatt ta den i betraktning. Men for de som reagerer med sterk frykt på denne tanken er det annerledes. Kanskje tror de at tanken mest sannsynlig er tøv og de ønsker å avfeie den og opptre rasjonelt. Likevel, så lenge de er i tvil kjennes det uansvarlig og ukjærlig å ikke skulle undersøke enda en gang om det kan være noe i tanken. Det er en høy pris å betale for en forelder som elsker sine barn.

Å tolerere tvil

Her er noen tenkemåter som kan gjøre det lettere å stå i tvilen:

Minn deg selv om det følgende: Dømmekraften, intuisjonen og magefølelsen min er ubrukelig på det området jeg har tvangstanker. Hvorfor skal jeg i det hele tatt forsøke å bruke den?

Husk på at vi må alle leve med en hel haug med risikoer, både for oss selv og de vi er glad i. Kjærlige foreldre sender barna i barnehagen, selv om de ikke kan være helt sikker på at det ikke blir en katastrofal brann der den dagen. Personer som frykter at de snart skal bli deprimerte og ta livet sitt godtar risikoen for å lide en smertefull død som fastklemt i en bilulykke. Personer som stadig får sterk frykt for at de føler feil for kjæresten sin, kan tillate seg å være allminnelig gretne eller egoistiske i perioder de kjenner seg trygge, selv om denslags kan tenkes å slite på forholdet. Hvorfor skal du holde risikoen som tvangstankene maser om som noe særlig betydelig?

Sett deg ned i en rolig stund og gjør en rasjonell og kjølig vurdering av risikoen for at katastrofen kan bli et faktum neste gang tvangstankene opptrer. Kanskje kommer du frem til at den er neglisjerbar. Så kan du ta stilling til om du vil holde fast ved den konklusjonen når frykten melder seg og ting ser helt annerledes ut. Du kan tenke deg at du “gifter deg” med konklusjonen og vil holde fast ved den i gode og onde dager. I så fall spiller det ingen rolle hva du føler akkurat i det øyeblikket tvangstanken melder seg. Du skal uansett være trofast mot konklusjonen og forholde det som om du fortsatt mener at risikoen er ubetydelig.

Hva skal livet handle om?

Noen har vært så dypt inne i tvangstanker så lenge at de har glemt hva de vil at livet skal handle om. De vet bare at de ikke vil ha tvangstanker. Da nytter det lite å møte tvangstankene med frakoblet oppmerksomhet, for de tusen neste tankene som står i kø er enten tvangstanker eller tanker om ting man finner totalt uinteressant.

Har en det slik kan det hjelpe å gjøre en jobb med å finne ut av hva en vil at livet skal handle om.  Her er noen hjelpespørsmål: Om alle tvangstanker brått forsvant, hva ville jeg ha tenkt på og hva ville jeg ha tatt fatt på? Hva har jeg likt å gjøre tidligere? Hva liker andre å gjøre? Hva er verdiene mine? Hva vil være meningsfylt for meg? Lag en liste med mulige ting du kan gjøre eller tenke på. Når tvangstankene kommer kan du registrere dem, men avstå fra å engasjere deg i dem og i stedet flytte fokus til noe som står på listen din.

Planen om å først kvitte seg med tvangstankene og så begynne å leve kan med fordel snu på rekkefølgen: Begynn å leve nå, selv om tvangstankene er der, og så se hva som blir av plagene etterhvert.

Å søke hjelp

Det kan være tungt å skulle slutte med grubling og bekymring over tvangstanker, for det kjennes ikke naturlig å la være å reagere på disse tankene. Gang på gang kommer tankene tilbake og gang på gang må man bruke krefter på å flytte fokus dit man helst vil ha det. Mange tror de ikke får det til, når tvangstankene kommer tilbake for nte gang på kort tid, og så gir de opp.

Men de tar feil. De klarte å bruke frakoblet oppmerksomhet helt fram til de ble slitne og motløse og ga opp. Dermed gikk de glipp av gevinsten, som først kommer etter en stund: at tankene gradvis kommer sjeldnere og med mindre tyngde. Det er som å stå ved en slipestein som er snurret godt i gang. Den er tung og kommer til å snurre en stund, selv etter man har sluttet å snurre. Men etterhvert kommer den til å stoppe av seg selv.

Mange kan trenge litt hjelp til å holde tungen beint i munnen når man jobber seg gjennom tvangstankeproblemet sitt. Det er lett å ta feil av frakoblet oppmerksomhet og distraksjon, for eksempel. Har du en terapeut kan du spørre den om å lese denne teksten og hjelpe deg å holde deg på sporet. Eller du kan søke hjelp hos en psykolog som behersker metakognitiv terapi. Lykke til med å ikke prøve så hardt!

Kanskje du også synes dette er interessant:

Syke tanker: Innlegg i Bergens Tidende (eller originalversjonen på Bypsykologenes blogg)

Don`t worry be happy – i en versjon som ikke irriterer folk som sliter med bekymring

Grubling – slik slutter du med det

Klienter hos Bypsykologene er fortsatt godt fornøyde. Her er det de skrev da vi spurte dem hvordan de hadde opplevd behandlingen:

«Psykologen har vært lyttende, forståelsesfull og god hjelp i noen av livets nedturer. Atmosfæren i rommet er nedpå og avslappet. Jeg har alltid opplevd fleksibilitet rundt tilgjengelighet og timebestilling. Ville anbefalt videre.»

«Nyttig og behagelig. Godt å ha noen å prate med.»

«Følte eg blei høyrt og at dei tinga eg trengte skulle bli tatt tak i blei møtt med respekt og at me saman kom fram til ein mulig arbeidsmetode.»

«Bra. Føler jeg blir hørt og tatt på alvor, og at det ikke gjør noe om jeg tar opp samme ting om igjen.»

«Jeg synst at timene mine har vært til god hjelp. Både privat og profesjonelt. Har lært å takle utfordinger på en god måte.»

«Jeg har vært tre ganger hos Sivert og er svært tilfreds med timene. Han lytter godt og har gode spørsmål, samt gir meg noe å arbeide med mellom timene. Tjenestene er ikke billig og det gjør meg ekstra motivert for raskt å få resultater.»

«Jeg har opplevd kontakten som svært god!!»

«Jeg har følt at jeg har blitt sett og forstått i min situasjon. Sivert har gitt meg nye og bedre perspektiver.»

«Godt mottatt, forståelsesfull, høy kompetanse og faglig integritet, kort ventetid, høy pris.»

«Veldig imøtekommende, respektfull og mye forståelse. Føler meg alltid hørt, og samtalene hjelper alltid.»

«Svært fornøyd med Bypsykologene. Gode råd, føler man blir lyttet til, og gir rom for selvevaluering.»

«Straume er rolig, fornuftig og dømmer ikke. Han er praktisk og løsningorientert, dog for dyr i timeprisen. Jeg går likevel hit fordi Bypsykologene er flinke og alltid har ledige timer på relativt kort varsel.»

«Veldig gode samtaler. Bedring etter få timer.»

«Gode samtaler; løsningsorientert, støttende, liker godt å få konkrete råd og at hun peker på muligheter»

«Synes behandlingen er bra. Flinke folk som vet hva de snakker om.»

«Fin behandling, gode diskusjoner. Vanskelig å skulle beskrive ting basert på tall 0-10.»

«Jannicke har hjulpet meg med å sette i gang en del tanker (“sortert”) og jeg føler jeg er mye mer bevisst på utfordringer jeg har – mye mindre “kaos” i hodet. Føler jeg fortsatt har en relativt “lang vei å gå”, men jeg synes absolutt at tiden jeg har brukt på å gå til Jannicke har vært utelukkende bra for meg. Jeg har ikke vært hos psykolog tidligere og jeg har derfor ikke en veldig klar forventning til hva jeg skal oppnå og hvordan jeg skal ha det med meg selv når jeg er “ferdig”: Jeg føler meg alltid lettere til sinns etter timene – og det er en veldig god følelse.»

Slik ble undersøkelsen utført: Klienter som var hos oss i oktober og november 2021 ble spurt om de kunne tenke seg å få med et et enkelt evalueringsskjema, fylle det ut og returnere det. Skjemaet spurte hvordan de hadde opplevd behandlingen hos Bypsykologene, og klientene kunne så skrive sitt svar under. I tillegg var det et spørsmål om de kunne anbefale Bypsykologene til andre. Vi ønsket tilbakemeldinger fra de som hadde en viss erfaring med Bypsykologene, og kun de som hadde hatt tre konsultasjoner eller mer ble bedt om å delta. Det ble understreket at det var frivillig å delta og ikke hadde konsekvenser for behandlingen om de deltok eller ikke og om de ga ris eller ros.

Resultater: 17 klienter returnerte skjemaet. Samtlige svarte at de kunne anbefale behandlingen. På spørsmålet om hvordan de opplevde behandlingen ga de gjennomgående positiv tilbakemelding både på måten de ble møtt og resultatene de oppnådde. Noen bemerket imidlertid at behandlingen var dyr. Alle svarene vi fikk inn er gjengitt i sin helhet over.

Begrensninger: Det er flere begrensninger ved undersøkelsen som gjør at den ikke kan sies å ha vitenskapelig kvalitet.

• Den er utført av Bypsykolgene selv og ikke av en uavhengig instans.
• Kun et fåtall av klientene som var hos oss i perioden har svart på undersøkelsen. Det har flere grunner. En del fikk aldri spørsmål om å delta, enten fordi det ble glemt, eller fordi det ikke ble tid i løpet av konsultasjonen til å presentere undersøkelsen for dem. Av etiske grunner la vi heller ikke noe press på klientene for å få dem til å delta, og mange returnerte aldri skjemaet.
• Fordi svarene uansett ville kunne være gjenkjennelige for oss, var vi tydelige på at undersøkelsen ikke var anonym. Det kan ha gjort at noen vegret seg for å svare, eller ga mer positive svar enn de ellers ville ha gjort.

Konklusjon: Klientenes tilbakemelding på behandlingen hos Bypsykologene var gjennomgående positive. Selv om vi ikke kan vite hvordan klientene som ikke svarte opplevde behandlingen, tolker vi resultatene som støtte til det som er funnet i tidligere undersøkelser: at klientene våre er generelt fornøyde. Det harmonerer også godt med omtaler Bypsykologene har fått på gulesider.no. At pasientene opplever å bli møtt på en god måte i behandlingen bidrar trolig til at de også får gode resultater av den.

Bestill time

Klienttilstrømningen øker, og nå ønsker vi oss nye kolleger å dele det gode arbeidet med.

Har du drømt om en jobb der du får gjøre mest mulig rent psykologarbeid? Hos oss kutter vi byråkrati og legger til rette for at psykologer skal gjøre det de er aller best til: behandle. Pasienter kommer svært raskt til hos oss når de har fått det så vondt at de bestemmer seg for å be om hjelp. Ofte får de time på dagen. Det kan i perioder gi høyt arbeidspress på oss som jobber der.

Bli med oss inn på kontorene våre og få et innblikk i hvordan jobben din kan bli. Oppdatering: vi er nå tre psykologer tilknyttet.

Belønningen er at vi får se personer gå fra å være deprimerte og engstelige til å bli glade og trygge – på bare dager eller uker. Pasientene møter til timene, er motiverte og har ressurser som ofte lett lar seg mobilisere. Derfor får vi god anledning til å bruke verktøy vi har lært i utdanning og på kurs.

Hos Bypsykologenes har alle en klientsentrert tilnærming. Forøvrig er den faglige friheten stor.

Arbeidsoppgaver: 

• støttesamtaler, behandling og kartlegging av psykisk helse.
• andre psykologoppdrag kan også bli aktuelt.

Kvalifikasjoner:

• autorisasjon som psykolog.

Vi tilbyr: 

• arbeid med en ressurssterk pasientgruppe, der man får se tydelige resultater av terapien på kort tid.
• mye klinisk arbeid og lite rapportering, registrering og møtevirksomhet.
• fokus på terapi (kartlegging begrenses til den enkelte pasients behov).
• opplæring i arbeidsmåter tilpasset pasientgruppen, inkludert kartleggingsmetodikk.
• tilrettelegging for din egen privatpraksis.
• frihet når det gjelder arbeidstider.
• frihet når det gjelder arbeidsmåter.
• mulighet for svært god inntjening.

Vi søker en psykolog som: 

• er en god samtalepartner eller ønsker å bli det.
• har en respektfull holdning til pasientens problemforståelse og ønsker.
• behersker kognitiv/metakognitiv terapi eller ønsker å lære det. Om psykologen behersker også andre tilnærminger er det velkomment.
• er vennlig mot pasienter, pårørende, samarbeidspartnere og kolleger.
• ønsker å ha en timebok som hovedsakelig består av konsultasjoner.
• jobber effektivt og har blikk for tidstyver.
• kan jobbe selvstendig, men søker hjelp når det trengs.
• er ryddig og pålitelig.
• kan jobbe ekstra i perioder med økt aktivitet.
• deler Bypsykologenes ønske om å bidra til menneskelig velferd også ut over den daglige kliniske praksisen.

Litt erfaring med samtalebehandling er en fordel, men ikke en forutsetning. Nyutdannede psykologer kan også komme i betraktning.

Omfang:

• Fulltid/deltid, etter avtale. Det tar litt tid å bygge opp full portefølje. Derfor kan en gradvis opptrapping av arbeidstiden være fornuftig.

Arbeidstider:

• Dag/kveld/helg, etter avtale.

Arbeidssted:

• Bergen sentrum

Tilknytningsform:

• Din egen privatpraksis knyttet til Bypsykologenes merkevare, lokaler og datasystemer.

Tiltredelse:

• Snarest

Søknadsfrist:

• Søknader behandles fortløpende.

Søknad:

• Søknad med CV sendes sivert@bypsykologene.no .
• Kontaktperson: psykolog og daglig leder Sivert Straume.

Om Bypsykologene

Bypsykologene vil være en kontrast til det offentlige tilbudet og signaliserer tilgjengelighet og åpenhet. Vi vektlegger å gi raskt svar til de som henvender seg, time innen 0-3 dager og behandling på pasientens premisser med høy kvalitet.
        Tilbudet retter seg primært mot voksne personer med lettere og moderate psykiske lidelser eller som står i en vanskelig livssituasjon. Vi har ingen refusjonsavtale og pasienten selv, arbeidsgiver, familie eller forsikringsselskap betaler for behandlingen.
        Vi bruker systematisk tilbakemelding fra pasientene for å kunne holde hvert behandlingsforløp på pasientens spor og for å lære og bli dyktigere terapeuter. Vi lager statistikk over behandlingsresultater og pasienttilfredshet og gjør dette tilgjengelig på nettsidene våre. 
        I tillegg til å gi behandlingstilbud direkte til dem som søker det, arbeider Bypsykologene også for å gjøre psykologisk hjelp mer tilgjengelig og forståelig generelt i samfunnet. Vi ønsker å fremme en åpenhetskultur blant de som tilbyr hjelp til psykisk lidende, både i det offentlige og private. 
        Bypsykologene ønsker å bidra til menneskelig velferd også utover den daglige kliniske praksisen. I firmaets formålsparagraf står det at når utbytte deles ut skal en betydelig andel tilfalle en eller flere ideelle stiftelser. Stiftelsen skal fortrinnsvis ha som formål å redusere global fattigdom eller miljøødeleggelse.
        Bypsykologene har forpliktet seg til å gi bort minst 10% av overskuddet til effektive hjelpeorganisasjoner. Vi ønsker også å bruke deler av markedsføringsmidlene våre på sponsing av ideelle organisasjoner. Bypsykologene er stolt sponsor av Leger Uten Grenser, Children and War Foundation, Røde Kors, Bergen Turlag, Naturvernforbundet i Hordaland og PsychAid.

I desember kan kunder betale med godhet til Leger Uten Grenser istedenfor til oss. På den måten hjelper man andre mennesker, samtidig som man får hjelp selv.

Julestemningen og julefred er ikke likt fordelt i verden. Leger Uten Grenser gjør en solid innsats for å rette litt på situasjonen. De gir livreddende hjelp til mennesker som er rammet av krig og katastrofer, selv i land der få andre våger å bli igjen for å hjelpe. Hva om du kunne betale med godhet mot de katasroferammede for den hjelpen hjelpen du selv får?  

Julegave

Nå kan du faktisk det. I desember kan kunder som ønsker det, det gi en gave til Leger Uten Grenser istedenfor å betale til oss. Ja, absolutt hele beløpet kunden skal betale for psykologtimen kan gå direkte til Leger Uten Grenser.

Kundene trenger ikke å betale mer for å være med på kampanjen. De må bare betale til en annen mottaker. Faktisk kan de spare penger på denne måten, for gaver til Leger Uten Grenser kan gi skattefradrag. Om noen skulle ønske å legge på noen ekstra kroner til Leger Uten Grenser, så er det fint. Men man har uansett bidratt til aksjonen om man tar seg bryet med å sette seg inn i hvordan man går frem for å delta.

Slik fungerer det:

• Kunden vippser et beløp til Leger Uten Grenser på vippsnumer 2177.
• Beløpet må være prisen på konsultasjonen eller høyere.
• Beløpet må vippses samme dag som konsultasjonen finner sted, senest innen konsultasjonen er slutt. 
• Kunden viser frem kontrollbildet i vippsappen til psykologen.

Merk at vi er strenge på at denne prosedyren følges, og at regning ellers vil sendes kunden på vanlig måte.

Hjelp til de glemte

Leger Uten Grenser hjelper mennesker rammet av krig og katastrofe i mange land. De fortsetter arbeidet også etter at katastrofen har blitt glemt i nyhetsbildet. Mat til underenærte, behandling til skadde og syke og vaksine til barn som ellers kunne ha dødd av kolera eller meslinger er bare noe av hjelpen feltarbeiderne yter. I tillegg vitner de om vold og overgrep og varsler om glemte kriser, slik at katastrofer kan hindres.

For en bedre verden

Bypsykologene forvalter inntektene sine på en litt annen måte enn det som er vanlig for private bedrifter. Vi ønsker å bidra til en bedre verden. Den mest effektive måten vi kan gjøre det på, er å se til til at effektive hjelpeorganisasjoner får penger til å gjøre mer av sitt gode arbeid. Det skjer på to måter: For det første dirigerer vi markedsføringsmidler dit. Vi har sponsoravtale med blant annet Leger Uten Grenser, Children and War Foundation og Røde kors. Kampanjen Betale med godhet er en del av markedsføringsarbeidet vårt som kommer hjelpeorganisasjoner til gode.

Forpliktelse

For det andre gir Bypsykologene bort betydelige deler av overskuddet. Bypsykologene ble den tiende i verden til å tegne bedriftsmedlemskap i Giving What We Can (GWWC). Det innebærer at vi har forpliktet oss til å gi minst ti prosent av overskuddet til effektive hjelpeorganisasjoner. Vi legger listen for oss selv høyere  enn det og gir bort 10 prosent av hele omsetningen. I 2021 regner vi med at det blir rundt 300.000 kroner. I følge GWWC vil det kunne redde omtrent 10 barn under fem år fra å dø og mange flere fra å bli alvorlig syke. Kampanjen Betale med godhet kommer i tillegg til dette.

Synliggjøre muligheter

Hvorfor denne kampanjen? Hvorfor kan vi ikke bare drive som normalt, og så selv sende pengene videre til Leger Uten Grenser? Vel, vi ønsker blest om dette av flere grunner. Kampanjen er en del av Bypsykologenes omdømmebygging, sant nok. Men vel så vesentlig er det, at ved å involvere andre, så synliggjør vi noen muligheter folk kanskje ikke er oppmkerksomme nok på. For enkeltpersoner vil vi holde frem at man kan hjelpe mennesker i ekstrem nød ganske enkelt ved å vippse penger til Leger Uten Grenser (vippsnummer 2177).

Tips til bedrifter

Overfor andre bedrifter vil vi demonstrere at det er mulig å dele inntektene med de som trenger det aller mest på jorden. Det går an å ha et ønske om overskudd og økonomisk trygghet, samtidig som man har blikk og hjerte for at andre trenger pengene mer. Et tips til bedrifter som vil følge etter: Når kundene betaler direkte til en hjelpeorganisasjon og ikke til bedriften, slik som i vår kampanje Betale med godhet , så blir ikke pengene beskattet først. Det betyr at hele beløpet tilfaller hjelpeorganisasjonen.

Betale med godhet

Vil du hjelpe deg selv – og samtidig verdens fattigste? Da kan du betale psykologtimen med godhet nå i desember. Takk til alle som er med å støtte Leger Uten Grensers arbeid på denne måten!

Høy pris gjør det mulig for Bypsykologene å tilby mennesker i bergensområdet rask og god psykologhjelp. Det gir oss også mulighet til å hjelpe flere enn vi ellers kunne ha gjort.

Bypsykologenes priser er blant de høyeste i bransjen, og ikke alle har råd til våre tjenester. Det er en etisk utfordring, når det vi driver med er å hjelpe mennesker som har det vondt. Kunne vi ikke vært litt mer medmenneskelige og senket prisene, slik at flere fikk råd til hjelpen vi tilbyr?

God, rask og forståelig hjelp

Svaret er nei, til og med om vi ser bort fra vårt eget ønske om å drive god butikk. Vi kunne ikke senket prisene og gitt et like godt psykologtilbud. Bypsykologenes “vare” er svært etterspurt. Vi tilbyr rask og forståelig psykologhjelp av høy kvalitet. Det betyr at vi gir time innen tre virkedager, ofte på dagen. For å opprettholde høy kvalitet evaluerer vi resultater og klienttilfredshet systematisk og tilpasser praksisen vår etter det. Vi gjør hjelpen forståelig ved å informere om hvordan vi jobber og hva man kan forvente hos oss.

Men vi har bare en begrenset mengde av dette høyt etterspurte produktet. Om vi la oss vesentlig lavere i pris ville vi raskt blitt utsolgt. Da ville vi ikke lenger kunne tilby timer til de som trenger en time nå og ikke om uker og måneder. Da ville bergensområdet mistet et unikt tilbud som mange opplever kjærkomment.

Ansvarliggjør det offentlige

Dette gjør det ikke mindre hjerteskjærende at mennesker som trenger rask psykologhjelp ikke får det fordi de ikke ser seg råd til det. Dessverre er det vanskelig å få billig psykisk helsehjelp der vi skal få det: i det offentlige. Ansvaret for dette ligger hos myndighetene og på oss som stemmer dem frem i stortings- og kommunevalg. Det er ikke vanskelig å finne løfter om rask psykisk helsehjelp i det offentlige. Faktisk står det i loven at vi skal få det, i kommunehelsetjenesten eller i spesialisthelsetjenesten. Men tilbudet er ikke tilstrekkelig til å oppfylle løftene og lovkravene. Det følger ikke nok millioner og milliarder med.

Bypsykologene gjør en betydelig innsats for å ansvarliggjøre myndighetene. Vi vil at de skal ta tak i dette og begynne å tilby alle som trenger det psykisk helsehjelp. Her er noen noe av det vi har gjort for å dra helsepolitikken i en bedre retning:

• Farvel til velferdsstaten?
• Hverken kongen eller vi skal gå stille forbi
• Den virkelige ventelisten
• Med pasienten som buffer
• Skadelig psykologtilbud fra Helse vest
• Helse Vest tar grep mot kaotisk avtalespesialistordning
• Selvmordfokus gjør ikke hjelpen bedre
• Psykisk helsehjelp er en stollek

Hjelp til å finne frem

Et annet aspekt ved det offentlige tilbudet er den rotete organiseringen. Det er en jungel av tilbud som er vanskelig å orientere seg i. Pasienter sendes i ring, slik at ingen instans trenger å ta ansvar for at de får hjelp. Dette har Bypsykologene påpekt – flere ganger.

Bypsykologene har investert mye i å hjelpe mennesker med å finne frem i denne jungelen. Vi har skrevet denne guiden for hjelp i det offentlige. Videre gjør vi et arbeid for å informere om hvor man kommer raskest til i det offentlige, en oppgave som det offentlige selv forsømmer.

Vi presenterer også andre måter å få hjelp på. Under knappen for timebestilling på nettsidene våre er det en tydelig, rød knapp der det står “Billigere alternativer”. Knappen leder til en side som presenterer både offentlige og private tilbud som koster lite eller ingen ting. Ikke alle kan få hjelp av våre psykologer, men nettsidene våre hjelper alle til å komme litt videre når en søker hjelp.

Gratis kunnskap

Selv om bare betalende får komme og snakke med psykologene våre, så deler vi psykologisk kunnskap gratis ut til alle som er interessert. De tingene vi ofte sier igjen og igjen på psykologkontoret, kan vi like gjerne dele med alle, tenker vi. Vi bruker både vår egen blogg, sosiale medier og nyhetsmedier til dette. Her er noen eksempler:

• Dørstokkmila kan overvinnes med et atferdseksperiment
• Verktøy for bedre humør
• Eksponeringsterapi er mer enn eksponering
• Grubling – har du råd til det?
• Bekymring – slik slutter du med det
• Grubl mindre – få det bedre
• Kognitiv terapi
• Videoer for søvnbehandling
• Hvem glor på deg på treningssenteret?
• Vår(u)lykke
• IKKE tenk på en isbjørn!
• Hvordan endrer man vaner?

Ved siden av alle samtalene vi har med klienter jobber altså Bypsykologene med å forbedre egne tjenester, forbedre offentlig psykisk helsevern, veilede folk til billig eller gratis psykisk helsehjelp og formidle hjelpsom psykologisk kunnskap. Det er de høye prisene som gir oss tid og råd til å jobbe med dette. De sikrer at vi alltid har litt ledig kapasitet så vi er klare når noen tar kontakt og trenger hjelp. Og i ledige stunder kan vi gjøre en innsats for psykisk helsehjelp for alle. På denne måten gagner Bypsykologenes høye priser også dem som ikke har råd til hjelp hos oss.

Forkorter køen

Bypsykologene betaler skatt, i likhet med alle bedrifter som tjener penger. Det er med å finansiere det offentlige psykiske helsevernet, slik at flere kan få behandling der. I tillegg forkorter vi køen ved at mange får behandling hos oss i stedet for å søke hjelp i det offentlige.

Støtte til gode formål

Bypsykologene forvalter inntektene sine på en litt annen måte enn det som er vanlig for private bedrifter. Vi ønsker å bidra til en bedre verden. Den mest effektive måten vi kan gjøre det på, er ved å se til at effektive hjelpeorganisasjoner får penger til å gjøre mer av sitt gode arbeid. Det gjør vi på to måter: For det første dirigerer vi markedsføringsmidler dit. Vi har sponsoravtale med blant annet Children and War Foundation og Røde kors, og vi har laget en videojulekalender der vi samler inn penger til Leger Uten Grenser, og selv dobler beløpet som samles inn.

I tillegg gir Bypsykologene bort betydelige deler av overskuddet. Bypsykologene er den tiende i verden som tegner bedriftsmedlemskap i Giving What We Can (GWWC). Det innebærer at vi har forpliktet oss til å gi minst ti prosent av overskuddet til effektive hjelpeorganisasjoner. Vi legger listen høyere for oss selv og gir bort 10 prosent av hele omsetningen. I 2021 regner vi med at det blir rundt 300.000 kroner. I følge GWWC vil det kunne redde omtrent 10 barn under fem år fra å dø og mange flere fra å bli alvorlig syke. Fordi vi bruker penger til å hjelpe mennesker som lever i utrygghet og fattigdom, så er Bypsykologenes høye priser med på å redde liv i fjerne strøk.

Høy pris hjelper oss å nå målene

Vi legger ikke skjul på at Bypsykologene i likhet med de fleste private bedrifter har overskudd som mål. Men vi har også andre mål: 

• hjelpe mennesker som trenger hjelp raskt
• hjelpe de som ikke ser seg råd til hjelp hos oss til å få hjelp andre steder
• skape et bedre offentlig psykisk helsevern
• formidle hjelpsom psykologisk kunnskap gratis
• hjelpe mennesker utenfor våre landegrenser, der nøden er størst

Høye priser hjelper oss på veien mot alle disse målene.

Er du en av dem som trenger å lære å si nei? Sier du alltid ja, selv når du egentlig ikke vil? Gode nyheter: Det går faktisk an å lære å si nei.

En del av de som søker hjelp hos psykolog er utslitt av sin egen hjelpsomhet. De sier ja til nye oppgaver på jobben, selv om de har det travelt allerede. De sier ja når venner ber om hjelp. De sier ja når idrettslaget trenger en frivillig. Selv om de egentlig ikke orker. Noen begynner å unngå folk for å ikke få mer å gjøre. Noen blir lettet når de blir syke, fordi de da slipper å stille opp for andre.

Farlig å si nei?

Hvorfor kan jeg ikke bare lære å si nei? spør de seg. Ofte er grunnen at tanken på å avvise andre fyller dem med en uutholdelig usikkerhet og uro.

I samtale hos psykologen kommer det gjerne frem at under all hjelpsomheten ligger det en oppfatning om at det å si nei er farlig. Den underliggende holdningen kan ofte formuleres slik: Det er galt av meg å si nei dersom andre kan bli lei seg. Eller slik: Andre vil begynne å mislike meg om jeg sier nei. Når slike holdninger er sterke er det ikke rart at det er vanskelig å si nei. Man risikerer å bli slem enten i egne eller andres øyne. Da er det tryggere å strekke seg litt til og si ja enda en gang.

Lære å si nei, trinn 1

I samtale med psykologen kommer mange fram til at dette er urimelige tenkemåter. Jeg mener jo at folk har lov til å ta vare på seg selv, så hvorfor skal ikke jeg ha lov å sette grenser? Alle må tåle å få et nei av og til, hvorfor skulle folk bli særlig sint på meg om jeg sier nei? Når man har begynt å tenke slik, så er man på god vei til å lære å si nei. Men mange har erfart at selv om man har begynt å mene at det er greit å si nei, så ender man likevel opp med å si ja når øyeblikket er der. Grunnen til det er at følelsene fortsatt forholder seg som om den gamle oppfatningen var gjeldende. Følelsene respekterer ikke at en har skiftet mening, men skriker opp som om en var i ferd med å gjøre noe galt eller noe farlig. Mange mister motet da, halvveis til å lære å si nei.

Lære å si nei, trinn 2

For det å skifte mening er bare det første av to trinn. Det neste trinnet er å praktisere meningen. Man må rett og slett handle som om en mente den nye meningen, selv om følelsene skriker høyt at en skal gi etter. Når en gjør det vil man erfare at det en har begynt å mene stemmer. Det går bra å si nei. Man har ikke gjort noen urett. Man har ikke blitt venneløs. Gradvis begynner følelsene og godta den nye meningen. Uroen blir mindre. Det blir lettere å si nei. Til slutt kan man velge selv når man vil være hjelpsom og når man vil ta det med ro. Man slipper å gjemme seg, man kan slappe av blant andre.

Her er en annen psykologs oppskrift på å lære å si nei.