Hyperventilering i behandling

Skrevet av | 2 kommentarer

«Huff. Styr unna denne psykologen. Jeg har tenkt på å gå til psykolog i mange år da jeg har slitt psykisk så lenge jeg kan huske. Sjokket var derfor stort når psykologen skulle ha meg til å hyperventilere bort problemene! Jeg trodde det var snakk om skjult kamera.»


Slik lyder vurderingen av behandlingen hos meg fra en skuffet pasient på gulesider.no. Hva slags underlig psykologpåfunn var det jeg hadde foreslått for pasienten?

Naturlig angstprogram

Hyperventilering går ut på å puste på en heseblesende måte, dypt og fort, slik som man gjør når man trener hardt eller går fort en tung bakke. Forskjellen er at når man hyperventilerer uten at man samtidig er fysisk aktiv, så får kroppen langt mer luft enn det den trenger til å forsyne cellene med oksygen. Hjernen registrerer dette og reagerer med noe nokså underlig: kroppens naturlige, sunne angstprogram får beskjed om å sette igang. Hjertet slår fortere, adrenalin frigjøres til blodet, blodet omdirigeres fra huden og fra fordøyelsesorganene og går i stedet til musklene, som på sin side begynner å spenne seg. Kort sagt blir hele kroppen forberedt på lynrask handling. Samtidig vil vi også kjenne et ubehag. Denne voldsomme mobiliseringen er nyttig i fysisk truende situasjoner. Den gjør at vi raskere kan hoppe unna en bil som sneier for nær eller at vi kan løpe fortere unna en slåsskamp eller et overfallsforsøk. Våre forfedre helt tilbake til reptiler og fisker har hatt nytte av denne beredskapen. I møte med et større rovdyr gjorde den ubehageligelige reaksjonen  at de ville flykte fra stedet, samtidig som kroppen ble bedre i stand til akkurat det. Dermed overlevde de og fikk brakt genene sine videre til oss. Menneskene stammer fra reddharene.

Angst for angsten

For en del mennesker med angstplager er hyperventilering en del av problemet. Økt pustefrekvens inngår i  den kroppslige mobiliseringen som skal sikre musklene nok ogsygenrikt blod. På den måten kan man komme inn i en ond sirkel hvor angsten trigger hyperventilering og hyperventilering forsterker og opprettholder angsten. Når hyperventilering skaper en angstreaksjon og er en del av problemet, hvorfor i all verden foreslår psykologen da at pasienten skal utsette seg for det? Grunnen er at dersom dette blir gjort på en bestemt, kontrollert måte som pasienten forstår hensikten med og selv ønsker å prøve, så kan det være med å gjøre den kroppslige angstreaksjonen mindre skremmende.
Mange pasienter har angst for angsten. De blir skremt av de sterke kroppslige reaksjonene som følger med angsten. Det naturlige angstprogrammet, som er livreddende i fysisk truende situasjoner, er unyttig og plagsomt når det er ens egen angstreaksjon en frykter. Men kroppen kjenner ikke andre reaksjonsmåter når en opplever fare, så den durer på med høy puls, hjertebank og alt det andre som hører med. Da er en inne i nok en ond sirkel.

I kognitiv terapi vil man presisere at det forsåvidt ikke er de kroppslige reaksjonene i seg selv som gjør pasienten redd, men pasientens tolkning av dem. Et møte med en løve kan nok være skremmende, men dersom løven står i sirkusmanesjen ledsaget av en myndig løvetemmer, vil de fleste ikke tolke situasjonen som særlig farlig, og derfor blir de ikke så veldg redde heller. Mennesker med angst for angsten tolker angsten som en fare. Ikke som en ytre fysisk fare, men som et tegn på at noe er i ferd med å gå alvorlig galt og at de må få kontroll på reaksjonen så raskt som mulig, før det utarter til en virkelig katastrofe:

  • Noen tolker for eksempel hjertebank og høy puls som et mulig symptom på hjerteinfarkt.
  • Noen tolker svimmelhet og en følelse av gele i beina som et tegn på at en er i ferd med å besvime og kanskje dø av det.
  • Noen tolker uvirkelighetsfølelse som et tegn på at de er i ferd med å bli gal.
  • Noen tolker det intense ubehaget som noe som vil lede til fullstendig tap av kontrollen over egen atferd.
  • Noen tolker konsentrasjonsproblemene som et uttrykk for at de ikke fungerer i det hele tatt.
Kognitiv terapi

Det er rimelig å bli redd når man tror at man kan være i ferd med å dø, bli gal, miste helt kontrollen over seg selv eller slutte helt å fungere. Det vi gjør i kognitiv terapi er å hjelpe pasienten til å undersøke grunnlaget for katastrofetolkningene av de kroppslige reaksjonene. Det gjør vi i første rekke med spørsmål, for eksempel: Har du noen gang faktisk besvimt som følge av angsten? Kjenner du til at andre har blitt psykotiske av en plutselig angstreaksjon? Har legen din sagt at du står i fare for hjertestans og at du må passe deg for høy puls? Hva er det som gjør at du ikke er redd for å miste kontrollen når du blir sint eller trener hardt og kjenner lignende følelser i kroppen? Gjennom informasjon om hva som faktisk skjer i kroppen, kan pasienten lære å begynne å stole på at det som skjer i kroppen ikke er usunt. En slik tolkning gjør symptomene mindre skremmende og dermed brytes den onde sirkelen slik at også kroppen etterhvert faller til ro. Gjennom å få innsikt i samspillet mellom kroppslig reaksjoner og tolkningen av dem, kan pasienten se behovet for å prøve ut nye tanker om angsten.

På tynn is?

Her er det hyperventilering kan komme inn i behandlingen. På fagspråket kaller man det et atferdseksperiment, og det er et av de mest virkningsfulle verktøyene i kognitiv terapi. Pasienten har kanskje kommet fram til at angsten ikke er farlig. Likevel kan usikkerheten melde seg når kroppen igjen begynner å bli urolig. Da har pasienten en mulighet til å få en praktisk erfaring med at den nye oppfatningen holder vann. Og ikke bare det, pasienten får også erfaring med at kroppen faller til ro av seg selv etter en stund, uten at pasienten må ty til avledning av tankene eller flukt fra situasjonen. Slike erfaringer vil styrke og befeste pasientens nye tanker om at angst ikke er farlig. Men det krever mot og vilje til å tåle et ubehag som kan bli stort. Man kan sammenligne det med å skulle gå ut på et islagt vann. Om  isen skulle være utrygg, slik at man gikk gjennom, ville det være en katastrofe. I stedet for å unngå isen kan man velge å undersøke om den holder. Kanskje har kommunen vurdert vær og strøm og istykkelse og kommet fram til at den er trygg. Likevel går det an å kjenne seg utrygg når man setter foten på isen. Tvilen melder seg. Er kommunens folk kompetente nok? Kan det være feil med målingene? Kan det være trykkfeil på nettsidene? Kanskje kommer man fram til at disse tankene er overdrevet engstelige og ikke verdt å legge vekt på. Men først når man har vært utpå en stund, og kanskje til og med har gått et stykke fra land og hoppet og trampet på isen, faller en til ro.

Godt ubehag

Mange av mine pasienter har brukt hyperventilering som atferdseksperiment og gitt gode tilbakemeldinger. En pasient fortalte at til tross for intense kroppslige angstreaksjoner var hyperventilering den beste opplevelsen i behandlingen, og han forlot kontoret med uro i kroppen og ro i sinnet. Til den skuffede pasienten har jeg nok ikke lykkes med å forklare angstens virkemåte og hensikten med hyperventilering godt nok. Det ser også ut til at jeg ikke har formidlet tydelig nok at dette er noe pasienten selv kan velge å prøve når og om den kjenner seg klar for det. Om man påtvinger andre mennesker skremmende opplevelser er det en misforstått måte å utfordre angsten på. Men brukt på rett måte, i takt med pasientens forståelse og ønske, kan hyperventilering og andre atferdseksperimenter være en god hjelp for den som sliter med angst.

Hverken kongen eller vi skal gå stille forbi

Skrevet av | 0 kommentarer

 

Innlegg i Bergens Tidende fra Bypsykologene 5. februar 2013 (http://bit.ly/VRdEDj). Her er originalversjonen, som er noe lengre enn den som stod på trykk:

Viktigere enn kongens og statsministerens medfølelse er din og min. Fra det offentlige Norge trenger vi først og fremst at løfter blir innfridd.

bilde(1)
Det er en sterk beskrivelse av hva overlevende og etterlatte kan oppleve Trygve Hillestad leverer i sitt BT-innlegg 31. januar. Han peker på at dramatiske hendelser er like vonde for de som blir rammet, enten de påkaller nasjonal oppmerksomhet eller ikke. Han peker på det offentlige Norges forskjellsbehandling ved at noen ofre får kongens og statsministerens kondolanse og medfølelse, mens andre ikke får det, og stiller spørsmålet om det offentlige Norge bør skaffe seg en mal for mer balansert involvering eller ikke involvere seg i det hele tatt.

Den som er i sorg eller krise vil som regel trenge støtte fra andre. Støtte kan være så mangt: et «kondolererer» eller «jeg tenker på deg», et tilbud om praktisk hjelp, en invitasjon til å gå en tur. Når man uttrykker medfølelse trenger man ikke å ta hardt i. Det kan være nok å si «jeg tror du har det vanskelig nå», eller kanskje bare spørre hvordan den andre har det. Da viser man empati også med dem som kjenner tomhet og nummenhet i stedet for den tristheten, fortvilelsen og redselen vi gjerne forventer.

Om man har respekt for den rammedes svar, trenger man ikke å være redd for å gjøre noe galt. Det å ta kontakt, men akseptere det om den sørgende sier at den helst vil være i fred, er ikke å trenge seg på. Frykten for å trenge seg på eller si noe feil gjør man best i å legge av seg. Den gjør at vi trekker oss unna og blir tause. Mange rammede opplever det som veldig vondt når de merker at kjenninger krysser gaten når de nærmer seg, at naboer snakker med dem som om ingenting har hendt eller at venner ikke tar kontakt.

Også etter at sjokket har lagt seg for de fleste kan de som ble hardest rammet ha behov for støtte. Mange merker støtte til å begynne med, men opplever at sorgen deres blir altfor fort glemt. Noen merker unnatrekning hos venner eller familie når de forsøker å snakke om det. Det hender også at noen avviser dem med et «nå må du komme deg videre i livet». Folk reagerer forskjellig på tap og kriser, og noen trenger lenger tid enn andre. Den som etter noen uker eller måneder spør hvordan det går, gjør en god gjerning som kan bety mye for den som blir spurt.

De fleste som blir rammet av en dramatisk hendelse klarer seg med sine egne mestringsstrategier og støtten fra andre. Likevel vil en del av de overlevende og pårørende trenge profesjonell hjelp for traumereaksjoner, komplisert sorg eller depresjon. Her kan kan de trenge at det offentlige Norge trør til. Og her er det at forskjellsbehandlingen merkes best. Undertegnede har møtt noen av de som opplever forskjellsbehandlingen som salt i såret. De ser at ofrene for de nasjonale katastrofene får tilbud om oppfølging, støtte og helsehjelp. Selv må de selv be om disse tingene – hvis de våger – og håpe at de ikke blir avvist.

Når statsministeren lover hjelp og støtte til ofre for nasjonale katastrofer, lover han ikke noe han ikke har lovet før. Ofre for nasjonale katastrofer har rett til å få den helsehjelpen de trenger, og alle andre har det også. Løftene er rause. «Nøl ikke med å søke hjelp,» oppfordrer den offentlige nettportalen helsenorge.no til de som har psykiske plager; og videre: «Får du hjelp tidlig er sjansen større for at du blir bedre. (…) Du vil først og fremst få tilbud om ulike former for samtaleterapi.»

Dessverre er realitetene ganske anderledes. De som trenger psykologisk behandling må ofte stille seg i kø hos en spesialist i det offentlige. Noen får brev om at de må belage seg på 12-18 måneders venting. Alternativet er at de betaler for behandlingen selv. Tilfeldigheter avgjør: Har man en lyttende fastlege som har tid, får man god hjelp, i stedet for en rygg og et avvisende blikk på klokken. Er man heldig med hvor man blir henvist, får man rask behanding i stedet for lang ventetid eller avslag.

Av praktiske grunner er statsministeren nødt å forskjellsbehandle dersom han skal vise empati med noen i det hele tatt. Heller ikke en storhjertet konge kan ha empati med personer han aldri har blitt oppmerksom på. Slik er vi alle. Ingen har kapasitet til å oppsøke alle dem som har det vanskelig. Personlig mener jeg det er riktig at kongehus og regjering oppsøker ofre for nasjonale katastrofer, siden de har ansvar for samfunnets ve og vel og har betydning for mange flere enn dem de møter ansikt til ansikt. For hele befolkningens del må de trø til når utryggehet rammer samfunnet. Når de gjør det får de høre historiene og møte enkeltmenneskene. Siden kongelige og regjeringsmedlemmer er mennesker, er det nesten uunngåelig at de da føler med de rammede. Da bør de ikke bare gå stille forbi, men heller vise medfølelse som alminnelige menneskene. Når de gjør det blir de også forbilder: Med et blikk, et ord, et håndtrykk eller en klem møter man dem som er i krise eller sorg.

Balanse i fordelingen av offentlig kondolanse vil være umulig å oppnå. Ikke bare mangler den politiske og seremonielle ledelsen kapasitet, men vi vil aldri klare å konstruere treffende retningslinjer. Sorg og krise er til syvende og sist subjektive fenomener. Dramatiske hendelser og dødsfall gir ikke alltid dyp sorg og krise for de som står nærmest til dem. Hendelser som virker trivielle for noen kan ta trygghet og livsglede fra andre. I stedet for å skulle vurdere katastrofegrad av ulike hendelser, bør offentlige tjenester innrettes slik at det gir muligheter for støtte, omsorg og eventuelt behandling for alle mennesker som opplever noe vanskelig. Kanskje må det nye maler og prosedyrer til, men en begynnelse kan være å koste støvet av retningslinjene som allerede ligger der, for eksempel når det gjelder pasientrettigheter.

Vel så viktig som offentlig innsats er det at du og jeg våger å ta kontakt med personer som er i krise eller sorg. Om man hadde behandlingstilbud herfra og til månen, ville det aldri kunne måle seg med helbredelsen som ligger i blikk, ord, håndtrykk og klemmer i og rundt de tusen hjem.

For å svare på Hillestads spørsmål: Det offentlige Norge bør vise medfølelse ved nasjonale katastrofer for å ivareta befolkningens opplevelse av trygghet. En bonus er at de da viser seg som gode eksempler for oss andre. Prisen er at en del mennesker opplever forskjellsbehandlingen fra det offentlige Norge som smertefull. Men det er ikke et håndtrykk fra kongen og en klem fra statsministeren disse savner. Fra det offentlige Norge ønsker de trygghet for at de vil få profesjonell hjelp om de trenger det. Klemmen vil de ha fra en i kretsen rundt seg.

Sivert Straume, psykolog hos Bypsykologene

Behandlings­resultater 2012

Skrevet av | 0 kommentarer

Bypsykologenes pasienter opplever raskt bedring i livskvalitet.

Figur 1: Pasientenes gjennomsnittlige livskvalitet

Figur 1 er et gjennomsnitt av utviklingen hos ti pasienter høsten 2012. Vi ser av grafen at pasientene sett under ett merker en markant bedring allerede etter en til to konsultasjoner.

Prosedyre: Pasientenes livskvalitet ble i hver behandlingssamtale målt med det anerkjente instrumentet Resultatevalueringsskjema (Outcome rating scale, utviklet av Scott D. Miller og kolleger).

I Resultatevalueringsskjema oppgir pasientene hvordan de har hatt det den siste uken på fire livsområder. En totalskåre beregnes. Skalaen går fra 0 til 40. Forskning på bruken av skjemaet har funnet at de fleste som er i behandling vil ha en skåre på under 25, mens de fleste som ikke er i behandling har en skåre over. I følge forskerne som har utviklet skalaen vil en endring i skåre på fem eller mer mellom behandlingstimene sannsynligvis representere en reell utvikling i pasientens livsopplevelse og ikke en tilfeldig utslag av unøyaktigheter i målingen.

Samtlige ti pasienter som påbegynte og avsluttet behandling hos Sivert Straume innen perioden august til oktober 2012, som hadde hatt minst to konsultasjoner og som hadde fylt ut resultatevalueringsskjemaet, ble tatt med i undersøkelsen. På det tidspunktet var han tilknyttet Aleris medisinsk senter. Behandlingen var i all hovedsak den samme som gis ved Bypsykologene.

Figur 2: Ti pasienters endring i livskvalitet gjennom terapien

Resultater: Som figur 1 viser har pasientgruppen som helhet beveget seg fra å være godt innen for klinisk område (under 25) til å ligge helt oppunder grensen til ikke-klinisk område og er altså i ferd med å bli frisk. Figur 2 viser hver enkelt pasients utvikling. Ni av de ti pasientene opplevde en positiv utvikling i løpet av behandlingen, seks av dem etter bare en eller to konsultasjoner. Flere av pasientene opplevde et svingende forløp, der livskvaliteten både gikk opp og ned i løpet av behandlingen, men der tendensen jevnt over var at det gikk oppover.

Begrensninger: Det er visse begrensninger ved undersøkelsen som gjør at den ikke kan sies å ha vitenskapelig kvalitet. For det første er den utført av Bypsykolgene selv og ikke av en uavhengig instans. For det andre er utvalget lite. Av figur 2 ser vi at det er få pasienter som har nærmere ti behandlinger. Det betyr at tilfeldige hendelser i en av disse pasientenes liv, vil få for store utslag i gruppens gjennomsnittsskåre på måleinstrumentet. For å motvirke dette har vi i figur 1 tatt med også pasienter som er ferdigbehandlet og forutsatt at deres livskvalitet ligger på samme nivå som det gjorde da de sluttet i behandlingen. Det kan vi imidlertid ikke vite noe sikkert om.  Undersøkelsen mangler kontrollgruppe å sammenligne pasientenes utvikling med. Det betyr at vi kan ikke vite sikkert hvor mye av pasientenes bedring som skyldes at de fikk behandling. Det er sannsynlig at en god del av pasientene ville hatt en positiv utvikling også uten behandling.

Konklusjon: Til tross for begrensningene ved undersøkelsen mener vi at det er grunn til å tro at pasientene har en reell bedring og at en betydelig del av den har med behandlingen å gjøre. Det bygger vi på det følgende: 1) Forskning viser at samtalebehandling generelt gjør folk friskere. 2) Bypsykologene legger vekt på å bruke behandlingsmetoder som har dokumentert virkning på det problemet pasienten presenterer. 3) Bypsykologenes pasienter er svært fornøyde med behandlingen de får. Forskning har vist at dersom pasienter har en positiv opplevelse av behandlingen blir resultatet vanligvis bedre.

Bestill time

Pasient­tilfredshet 2012

Skrevet av | 0 kommentarer

Terningkast fem var gjennomsnittet av 16 pasienters vurdering av behandlingen hos psykolog Sivert Straume i en undersøkelse fra november og desember 2011. Samtlige pasienter i undersøkelsen anbefalte behandlingen, og de gav god omtale i åpent svarfelt.

Prosedyre: 25 spørreskjemaer ble gitt til alle pasienter som hadde time hos Sivert Straume i november og desember 2011. På det tidspunktet var han tilknyttet Aleris medisinsk senter. Behandlingen var i all hovedsak den samme som hos Bypsykologene. Alle pasienter som hadde hatt minst to samtaler med psykologen ble tatt med i undersøkelsen. Pasientene besvarte skjemaene anonymt.

Resultatater: 16 pasienter returnerte skjemaet (64%). Blant de som svarte oppgav alle at de kan anbefale behandlingen (se tabell 1, under). 63% gav terningkast fem. De resterende fordelte seg likt på firere og seksere, slik at gjennomsnittsterningkastet ble fem (se tabell 2, under). I et åpent svarfelt beskriver pasientene hva som ligger til grunn for vurderingen. Psykologen er, ifølge pasientene, tillitsvekkende, flink å lytte, respektfull, hyggelig, løsningsorientert, kunnskapsrik og flink til å forklare, og han stiller relevante spørsmål. Pasientene opplever at behandlingen har hjulpet dem til framgang, bevisstgjøring, bearbeiding av problemer, perspektiv på problemer og redskaper til å takle motgang. Samtlige omtaler er gjengitt i tabell 3, under.

Skjemaet som ble brukt i undersøkelsen.

Konklusjon: Pasientenes eveluering var i sum svært positiv. Mange av pasientene forteller om positivt utbytte av behandlingen. Fra psykoterapiforskning vet man at pasientens opplevelse av å bli hørt, forstått, respektert og pasientens tro på behandlingen har stor betydning for utfallet. Restultatene fra undersøkelsen tyder derfor på at behandlingen psykologen gir er virksom, noe som stemmer godt med en undersøkelse av behandlingsresultater, som vi gjorde høsten 2012.

 

Tabell 1: Anbefaling

Kan anbefale: 16  100%
Kan ikke anbefale: 0 0%

 

Tabell 2: Terningkast

Terning­kast Antall Prosent
1 0 0 %
2 0 0 %
3 0 0 %
4 3 19 %
5 10 63 %
6 3 19 %
Totalt 16 100 %

 

 Tabell 3: Hver enkelt pasients vurdering

Kan du anbefale? Terningkast Vurdering i fri tekst
Ja 5 Behandlingen er bra, terapeuten jobber målrettet og er en god tilhører.
Ja 6 Jeg har fått behandling av depresjon. Jeg syns behandlingen har vært veldig bra, og den har hjulpet meg masse. Har ingenting å utsette på den.
Ja 5 Jeg ble møtt med ro og vennlighet, noe som gjorde at vi raskt fikk en god dialog. Var litt overrasket over at jeg skulle sette dagsorden, men skjønte raskt at dette var det eneste riktige. For at jeg skulle få hjelp med mine problemer, måtte naturligvis Sivert få kunnskap om disse. Det fikk han gjennom å stille krevende spørsmål, utfordre og provoserte frem faktum. Samtalene og hjemmeoppgavene bidro sterkt til at jeg fikk større forståelse for det som plaget meg og til at jeg ble satt i stand til å bearbeide problemene. Han er flink til å gi ros når det er grunnlag for det. Samtidig flink til å korrigere en forståelse jeg måtte ha, dersom denne avvek fra hans måte å se det på som fagperson. Disse korreksjonene jeg fikk, opplevde jeg som meget nyttige. Opplevde han som kunnskapsrik, god rådgiver og samtalepartner. Takk for god hjelp 🙂
Ja 5 Gir en forståelse av innsikt i problemene. Gode løsninger – formidler sin kunnskap på en god og forståelig måte.
Ja 5
Ja 5 – Imøtekommende og hyggelig. – Løsningsorientert. – Behandlingen har gitt meg redskaper til å takle motgang
Ja 5 Kjekk 🙂 respektfull – forståelsesfull
Ja 4 Helt grei. Virker litt slakk, sovnet den ene gangen. Har hatt bra framgang som pasient.
Ja 6 Behandlingen hos Sivert Straume er veldig god. Han er lett å åpne seg for og snakke med. Han viser hensyn, forståelse og hører ønsker av/ved behandling fra pasient.
Ja 5 Jeg synes Sivert er en flink lytter. Jeg føler at jeg blir hørt og at han er god til å få meg til å se problemene mine i perspektiv. Dette tror jeg vil hjelpe meg til å finne gode løsninger.
Ja 4 Solid og strukturert psykolog. Flink til å stille relevante spørsmål. Sympatisk og behagelig å prate med.
Ja 4 Liten kjennskap til hva en psykolog kan hjelpe til med, men føler jeg har fått en viss form for bevisstgjøring av egne reaksjonsmønstre – og små metoder for hvordan jeg jobbe med dette videre. Vil vurdere om dette er et tilbud jeg vil benytte meg av videre.
Ja 6 Jeg har ikke vært hos psykolog før og synes det var veldig ålreit! Sivert Straue beviste at han lyttet til det jeg sa, for han gjentok ordene mine og hjalp meg å forstå de og snu meninger med de, på den måten ble alt mindre «farlig». Jeg følte meg trygg, hørt og sett 🙂
Ja 5 Jeg har godt utbytte av behandlingen. Sivert er veldig flink på å lytte og komme med spørsmål underveis, som gjør at jeg tenker litt anderledes enn før.
Ja 5 Lett å kommunisere med, tillitsvekkende. Har gode eksempler/scenarier på situasjoner som kan illustrere problemet/ symptomet/følelser. God humor. God til å forklare metoder/teknikker som kan brukes i behandlingen.
Ja 5 Utfordrende, men på en god måte. Får meg til å sette spørsmål ved egen tankegang. Bra med praktiske oppgaver, selv om dette kan oppleves som vanskelig av og til.
Bestill time

Bypsykologene åpner dørene

Skrevet av | 4 kommentarer

2. januar åpner Bypsykologene dørene for første gang. Bypsykologene vil være et friskt pust innen psykisk helse og gjøre det lettere å få god psykologhjelp for personer med lettere og moderate psykiske lidelser, eller som står i en vanskelig livssituasjon. I tillegg til å gi behandlingstilbud direkte til dem som søker det, arbeider Bypsykologene for å gjøre psykologisk hjelp mer tilgjengelig og forståelig for allmennheten.

 

Høy kvalitet: Nettsidene våre inneholder detaljene, men vi kan her nevne at metoder, resultater og evalueringer indikerer at pasienter får god behandling hos oss. Et dokumentert effektivt behandlingsprinsipp vi følger er å lytte til pasientens ønsker og la pasienten selv gjøre de vesentlige valgene i behandlingen. De fleste merker bedring allerede etter en eller to konsultasjoner. I en anonym undersøkelse svarte samtlige at de kunne anbefale behandlingen til andre. Bypsykologene lærer av tilbakemeldingene vi får og har som mål å gi stadig bedre hjelp.

Nytt konsept, velprøvd behandling: I fire år har undertegnede vært tilknyttet Aleris medisinsk senter i Bergen, og vi vil fortsette samarbeidet framover. Når Bypsykologene nå etablerer seg uavhengig av Aleris, vil prinsippene og metodene være de samme som har ligget til grunn for et solid behandlingstilbud ved det medisinske senteret. Som hos Aleris kan pasienter regne med å få time svært raskt. Den viktigste endringen er et noe mer spisset konsept: Bypsykologene spesialiserer seg på lettere psykiske lidelser og livskriser. Tilbudet retter seg primært mot voksne. Med åpenhet om metoder, resultater og pasienttilfredshet vil vi gjøre det lett å vite hva en kan forvente hos oss. Fram til mars vil undertegnede være eneste psykolog ved senteret. Da begynner en ny psykolog. Bypsykologene vil hele tiden justere bemanningen, slik at vi alltid har kapasitet til å gi et raskt behandlingstilbud.

Tilgjengelig: Bypsykologene er et psykologkontor i Bergen der det er lett å få hjelp. Som navnet tilkjennegir holder vi til i byen, 60 meter fra Torgalmenningen. Vi gir time svært raskt – noen ganger samme dag. Man kan enkelt bestille time via nettsidene, epost, sms eller telefon.

Service: Bypsykologene vektlegger å yte god service. Gi beskjed om hva du har behov for, så forsøker vi å etterkomme ønsket. Telefonen kan være vanskelig å komme gjennom på, men vi ringer snart tilbake. Velkommen til å ta kontakt med oss!

Åpenhet: Bypsykologene ønsker å fremme en åpenhetskultur blant de som tilbyr hjelp til psykisk lidende, både i det offentlige og private. Vi arbeider opp mot myndigheter og helseforetak for at de skal gjøre det mer oversiktlig både for psykisk lidende, pårørende og fagpersoner hvilke tilbud som finnes, hvem de passer for og hvor gode de er, samt hvor, når og hvordan man kan få dem. Og vi ønsker å gå foran som et godt eksempel ved å være åpne om våre behandlingsmetoder og om våre pasienters resultater fra og tilfredshet med behandlingen.

Velkommen til Bypsykologene!

Her får du lettest psykisk helsehjelp

Skrevet av | 0 kommentarer

Bypsykologene har undersøkt hvilken allmennpsykiatrisk poliklinikk som er lettest å komme til ved i Bergen.

I prinsippet skal terskelen for inntak være lik for alle poliklinikkene. Imidlertid er det grunn til å tro at inntaksvurderingene ved poliklinikkene bevisst eller ubevisst påvirkes av hvor god kapasitet de har til å håndtere tilstrømningen av henvisninger. Flere rapporter fra Helsetilsynet og Riksrevisjonen gir støtte til vårt syn.

Helse Bergen anser det som mest hensiktsmessig å sende henvisning til den poliklinikken pasienten hører til geografisk i stedet for å benytte retten til fritt sykehusvalg. Helseforetaket insisterer på at rettighetsvurdering som gjøres skjer på strengt faglig grunnlag. Hverken Helse Bergen eller Helse Vest har vært villige til å gi opplysninger om avslagsprosent og andre data som kan gi et bedre grunnlag for å avgjøre hvilken poliklinikk en pasient er best tjent med å bli henvist til. Dette holder de fast ved selv etter at Bypsykologene har gjort dem oppmerksom på ting som peker i retning av at poliklinikkene vurderinger påvirkes av kapasitetssituasjonen.  Etter vår oppfatning gjør ikke helseforetaket nok for å synliggjøre reelle forskjeller mellom poliklinikkene og fratar dermed folk retten til fritt sykehusvalg på et informert grunnlag.

På den offentlige nettsiden frittsykehusvalg.no har helseforetakene kunngjort det de kaller «ventetider» ved de ulike poliklinikkene. Etter Bypsykologenes oppfatning har disse tallene liten verdi som informasjon om hvor lenge en pasient må regne med å vente på behandling ved den enkelte poliklinikk. Ventetidene som oppgis der gjelder bare én kategori pasienter. Etter det Bypsykologene kjenner til er det flere poliklinikker som i praksis ikke bruker denne kategorien i det hele tatt, slik at opplysningene blir direkte misvisende. Derfor har Bypsykologene henvendt seg direkte til hver poliklinikk i bergensområdet og bedt om nøkkeltall. Utifra disse har vi gjort en kvalifisert gjetning om hvilken poliklinikk som har lavest terskel for pasientinntak. Vi antar at vår vurdering er kontroversiell, og vi er enige i at den har svakheter. Vi mener likevel at vår vurdering er et mer relevant utgangspunkt for de som skal velge behandlingssted i spesialisthelsetjenesten, enn de opplysningene helseforetakene selv har gjort tilgjengelig.