Høstdepresjon og vinterdepresjon: Årlig pandemi eller en myte?

Mørketiden kommer, og med den snakket om høstdepresjon, vinterdepresjon og vinterblues. Vi tar fenomenet på alvor, men ikke hypen rundt det. Og definitivt ikke oss selv.

Med skråblikk på Bibelen og granskende blikk på vinterblues-forskningen, gir vi deg lyset tilbake og bereder scenen for vinter-rock`n’roll.

Underveis får du høre om overstadig høstfeiring, vinlagring forklart som vinterdepresjonsforskning, og vår egen randomiserte kontrollerte studie av sangens effekt på vinterhumøret, med lytteren som deltaker. Du får også jordnære råd for hvordan du kan takle både jobb og privatliv i mørketida: mer lys, små turer, møte folk, og ikke minst: husk å gjøre noe du liker.

Stikkord: høstdepresjon, vinterdepresjon, vinterblues, mørketid, lysbehandling, søvn, energi, arbeidsmiljø.

Vil du ha litt faglig grundigere informasjon om vinterdepresjon enn det vi gir i podkasten, les denne teksten.

Her er en artikkel som oppsummerer innholdet i episoden, laget av kunstig intelligens og gjennomgått og justert av psykolog:

Vinterdepresjon, høstdepresjon og vinterblues – hvor mye handler det egentlig om lys?

I denne episoden av Psykologkameratene tar Sivert Straume og Magnus Odéen for seg vinterdepresjon og høstdepresjon – med både faglig skepsis og tørr humor. Utgangspunktet er en utbredt forestilling: Når mørket kommer, blir «alle» deprimerte. Sivert er tydelig kritisk til hvordan begrepet vinterdepresjon brukes, og frykter at vi bidrar til å skape en lidelse gjennom måten vi snakker om den på.

Hva mener vi egentlig med vinterdepresjon?

Noen ganger brukes «høstdepresjon» og «vinterdepresjon» om det å være litt mer sliten, lei og mindre motivert når det blir mørkt og vått ute. Andre ganger tenker man at dette er ekte depresjon som våkser eksplosivt i mørketiden. Mange spør psykologen om «nå har du vel ekstra mye å gjøre?»

I diagnosesystemet DSM-IV finnes vinterdepresjon som en tilleggsspesifikasjon til depresjonsdiagnosen: «med sesongmønster». For å få denne spesifikasjonen må du:

• ha en full klinisk depresjon, ikke bare være litt nedstemt eller trøtt, og
• ha hatt minst to depressive episoder som kommer på samme årstid.

Du kan altså ikke få SAD ved første depressive episode, og helt vanlige reaksjoner på mørketid (litt mindre energi, litt mer søvn, mindre sosialt liv) er ikke nok til å kalle det vinterdepresjon i diagnostisk forstand.

Samtidig oppgir Helse Bergen at opptil 400 000 nordmenn har vinterdepresjon – rundt 7–8 % av befolkningen. Sivert peker på at dette tallet er på størrelse med det samlede antallet som har depresjon i løpet av et år i Norge, og at noe da ikke stemmer.

Matematikk mot vinterdepresjon – hvor realistisk er 400 000?

Sivert gjør en enkel, men tydelig regneøvelse med vinterdepresjon:

• Omtrent 20 % antas å få en depresjon i løpet av livet.
• Rundt halvparten av disse får en ny episode (10 %).
• Av de som får to episoder, vil ca. 25 % rent tilfeldig få begge på samme årstid.

Da ender man på om lag 2,5 % livstidsrisiko for å oppfylle kriteriene til vinterdepresjon – bare på tilfeldigheter om årstid. Hvis man i tillegg spesifiserer «høstdepresjon» som én bestemt årstid, forsvinner tallet videre ned (anslått til rundt 0,6 %).

Poenget er ikke at ingen har sesongbundne depresjoner, men at man lett kan få ganske mange «tilfeldige» sesongmønstre, selv uten en egen biologisk «vinter-depresjonssykdom». Når man samtidig opererer med anslag på 7–8 % for vinterdepresjon, er det nærliggende å tenke at mild nedstemthet og vanlige høstplager blandes inn i samme kategori som klinisk depresjon.

Lys, mørke og helt vanlig høsttrøtthet

Noe av forklaringen på høst- og vinterplager handler likevel om lys. Psykiateren Norman E. Rosenthal, som kom fra solrike Sør-Afrika til New York, beskrev at han ble sløv og giddeløs om vinteren. Han begynte å eksperimentere med kunstig lys og opplevde at det hjalp, både for ham selv og etter hvert i studier.

Det er godt dokumentert at lys og mørke påvirker søvn, døgnrytme, kroppstemperatur og i noen grad stemningsleie. Folk på nordlige breddegrader sover ofte litt mer, er trøttere og mer døsige om vinteren enn om sommeren. Dette er mindre kontroversielt enn å hevde at det finnes en egen, skarp avgrenset sykdomsenhet «vinterdepresjon» som rammer store deler av befolkningen.

Rosenthal utviklet også spørreskjemaet Seasonal Pattern Assessment Questionnaire (SPAQ), som blant annet brukes til å definere «winter blues» – en subklinisk variant der man merker sesongvariasjoner uten å være alvorlig deprimert.

SPAQ, vinterdepresjon og glatte begreper

I episoden tester Sivert og Magnus SPAQ på seg selv. Magnus ender med lav skår (tre poeng) – langt unna «winter blues» – til tross for at han opplever høsten som litt tyngre. Sivert får åtte poeng og havner akkurat over grensen for «winter blues», og innrømmer at han nok tok litt i for å demonstrere hvor lett skåren kan påvirkes av motivasjon og forventning.

De peker på flere problemer med måten SPAQ brukes på:

• Instruksjonen forutsetter at årstidene påvirker deg, og ber deg svare så utfyllende som mulig – også der du egentlig er usikker.
• Begreper som «general well-being» og «energy level» er vage og åpne for tolkning.
• I praksis kan kontekst og forventninger – for eksempel at du sitter hos psykolog fordi du er redd for vinterdepresjon – gjøre det fristende å «kjenne etter» mer.

Sivert viser til norsk forsker Vidje Hansen, som har gått kritisk gjennom både fenomenet vinterdepresjon og bruken av SPAQ. Hansen har blant annet vist at befolkningen i Nord-Norge ikke er mer deprimert om vinteren enn ellers i landet, til tross for mørketid – men at de faktisk får mer søvnproblemer. Han peker også på at psykometrien til SPAQ er svak og at det ikke er entydig hva skalaen måler.

Meta-analyser som finner støtte for vinterdepresjon, bygger ofte på studier som nettopp bruker SPAQ som «diagnoseverktøy». Da oppstår fort en sirkulær logikk: SAD blir definert som «det SPAQ måler», og SPAQ sies å måle SAD.

Diagnoser som skaper lidelser: fra koro til vinterdepresjon

For å illustrere hvordan diagnoser kan være med på å skape fenomenene de beskriver, tar Sivert og Magnus frem koro – en lidelse kjent fra deler av Asia, der man har sterk frykt for at kjønnsorganet skal trekke seg inn i kroppen og føre til død. I områder der man snakker mye om koro, oppstår det til tider hele «epidemier» av denne frykten, mens fenomenet er nærmest fraværende andre steder. Koro er til og med kommet inn i diagnoseboken til Verdens helseorganisasjon.

Det samme kan skje med vinterdepresjon: Jo mer vi snakker om den som en egen, utbredt sykdom, jo sterkere kan vi bidra til at folk tolker helt vanlige svingninger i humør og energi som tegn på en diagnose de bør være redde for.

Høsten: mørke, jobbtrykk og færre fridager

Magnus minner om at høsten ofte er tyngre av helt jordnære grunner:

• Sommerferien er over, og det er lenge til neste store friperiode.
• Våren er oppstykket av vinterferie, påske og røde dager – høsten er en lang, sammenhengende arbeidsperiode.
• Mange ledere «gasser på» på høsten: budsjetter skal lages og innfris, prosjekter settes i gang, og tempoet øker.

Det er derfor ikke bare mørket og været som gjør høsten tyngre – det er også livssituasjonen: jobbstress, mindre fritid, mindre spontan sosial aktivitet og et generelt skifte fra «fri og kos» til «prestasjon og struktur».

Skuddårsdepresjon og «ursinose» – hvor lett det er å lage diagnoser

For å vise hvor tilfeldig sesonglogikken kan bli, lanserer de en parodidiagnose: skuddårsdepresjon. Den stilles slik: Får du én depresjon i et skuddår, skjer det ingenting diagnostisk. Får du neste depresjon også i et skuddår – da har du skuddårsdepresjon. Regnestykket kan konstrueres på samme måte som for vinterdepresjon, og man kan ende med mange titalls tusen «rammede» nordmenn.

På samme vis spøker de med diagnosen «ursinose» – en hypotetisk tilstand som innebærer at man har «ofret deg for andre».  Behandlingen er å legge seg flat i to uker og ha det godt, og så går det over. Poenget er det samme: Med litt kreativitet, matematikk og et godt navn er det mulig å skape tilsynelatende meningsfulle diagnoser av mønstre som i stor grad kan være tilfeldige eller trivielle.

Vinterdepresjon og vinterblues: hva kan faktisk hjelpe?

Til tross for all skepsisen understreker Sivert at depresjon uansett årstid er en alvorlig tilstand det finnes hjelp for – både medikamentell og psykologisk behandling, og sannsynligvis også lysbehandling for enkelte.

For de som «bare» kjenner på vinterblues eller mild høstnedstemthet, trekker de frem noen konkrete råd:

• Bruk dagslyset – kom deg ut når det er lyst, gjerne en liten morgentur. Ti minutter med lys kan være gunstig for søvn og døgnrytme.
• Vær fysisk aktiv – gå tur, tren, gjør noe som får kroppen i gang.
• Oppsøk folk – besøk venner også når det er mørkt ute; kvelden stopper ikke nødvendigvis klokka sju om vinteren.
• Gjør hyggelige ting – konserter, sosiale aktiviteter, hobbyprosjekter, små prosjekter hjemme.
• Ikke bruk alkohol som hovedstrategi mot vinterbluesen.

Magnus peker på at høsten også kan være en tid for å få ting gjort: komme videre i prosjekter, rydde, endre vaner og bygge noe du vil være fornøyd med ved juletider. Samtidig erkjenner de at det ikke er lett å «rydde boden» når man allerede er nedstemt – derfor er det viktig å senke kravene og starte i det små.

Avslutningsvis lander de på en dobbel konklusjon: Vær kritisk til store tall og skråsikre påstander om vinterdepresjon, og pass deg for å gjøre helt normale svingninger i humør til en diagnose. Samtidig – hvis du faktisk strever, enten det er vinter, vår, sommer eller høst – finnes det hjelp.