Innlegg i Bergens Tidende fra Bypsykologene 5. februar 2013 (http://bit.ly/VRdEDj). Her er originalversjonen, som er noe lengre enn den som stod på trykk:
Viktigere enn kongens og statsministerens medfølelse er din og min. Fra det offentlige Norge trenger vi først og fremst at løfter blir innfridd.
Det er en sterk beskrivelse av hva overlevende og etterlatte kan oppleve Trygve Hillestad leverer i sitt BT-innlegg 31. januar. Han peker på at dramatiske hendelser er like vonde for de som blir rammet, enten de påkaller nasjonal oppmerksomhet eller ikke. Han peker på det offentlige Norges forskjellsbehandling ved at noen ofre får kongens og statsministerens kondolanse og medfølelse, mens andre ikke får det, og stiller spørsmålet om det offentlige Norge bør skaffe seg en mal for mer balansert involvering eller ikke involvere seg i det hele tatt.
Den som er i sorg eller krise vil som regel trenge støtte fra andre. Støtte kan være så mangt: et «kondolererer» eller «jeg tenker på deg», et tilbud om praktisk hjelp, en invitasjon til å gå en tur. Når man uttrykker medfølelse trenger man ikke å ta hardt i. Det kan være nok å si «jeg tror du har det vanskelig nå», eller kanskje bare spørre hvordan den andre har det. Da viser man empati også med dem som kjenner tomhet og nummenhet i stedet for den tristheten, fortvilelsen og redselen vi gjerne forventer.
Om man har respekt for den rammedes svar, trenger man ikke å være redd for å gjøre noe galt. Det å ta kontakt, men akseptere det om den sørgende sier at den helst vil være i fred, er ikke å trenge seg på. Frykten for å trenge seg på eller si noe feil gjør man best i å legge av seg. Den gjør at vi trekker oss unna og blir tause. Mange rammede opplever det som veldig vondt når de merker at kjenninger krysser gaten når de nærmer seg, at naboer snakker med dem som om ingenting har hendt eller at venner ikke tar kontakt.
Også etter at sjokket har lagt seg for de fleste kan de som ble hardest rammet ha behov for støtte. Mange merker støtte til å begynne med, men opplever at sorgen deres blir altfor fort glemt. Noen merker unnatrekning hos venner eller familie når de forsøker å snakke om det. Det hender også at noen avviser dem med et «nå må du komme deg videre i livet». Folk reagerer forskjellig på tap og kriser, og noen trenger lenger tid enn andre. Den som etter noen uker eller måneder spør hvordan det går, gjør en god gjerning som kan bety mye for den som blir spurt.
De fleste som blir rammet av en dramatisk hendelse klarer seg med sine egne mestringsstrategier og støtten fra andre. Likevel vil en del av de overlevende og pårørende trenge profesjonell hjelp for traumereaksjoner, komplisert sorg eller depresjon. Her kan kan de trenge at det offentlige Norge trør til. Og her er det at forskjellsbehandlingen merkes best. Undertegnede har møtt noen av de som opplever forskjellsbehandlingen som salt i såret. De ser at ofrene for de nasjonale katastrofene får tilbud om oppfølging, støtte og helsehjelp. Selv må de selv be om disse tingene – hvis de våger – og håpe at de ikke blir avvist.
Når statsministeren lover hjelp og støtte til ofre for nasjonale katastrofer, lover han ikke noe han ikke har lovet før. Ofre for nasjonale katastrofer har rett til å få den helsehjelpen de trenger, og alle andre har det også. Løftene er rause. «Nøl ikke med å søke hjelp,» oppfordrer den offentlige nettportalen helsenorge.no til de som har psykiske plager; og videre: «Får du hjelp tidlig er sjansen større for at du blir bedre. (…) Du vil først og fremst få tilbud om ulike former for samtaleterapi.»
Dessverre er realitetene ganske anderledes. De som trenger psykologisk behandling må ofte stille seg i kø hos en spesialist i det offentlige. Noen får brev om at de må belage seg på 12-18 måneders venting. Alternativet er at de betaler for behandlingen selv. Tilfeldigheter avgjør: Har man en lyttende fastlege som har tid, får man god hjelp, i stedet for en rygg og et avvisende blikk på klokken. Er man heldig med hvor man blir henvist, får man rask behanding i stedet for lang ventetid eller avslag.
Av praktiske grunner er statsministeren nødt å forskjellsbehandle dersom han skal vise empati med noen i det hele tatt. Heller ikke en storhjertet konge kan ha empati med personer han aldri har blitt oppmerksom på. Slik er vi alle. Ingen har kapasitet til å oppsøke alle dem som har det vanskelig. Personlig mener jeg det er riktig at kongehus og regjering oppsøker ofre for nasjonale katastrofer, siden de har ansvar for samfunnets ve og vel og har betydning for mange flere enn dem de møter ansikt til ansikt. For hele befolkningens del må de trø til når utryggehet rammer samfunnet. Når de gjør det får de høre historiene og møte enkeltmenneskene. Siden kongelige og regjeringsmedlemmer er mennesker, er det nesten uunngåelig at de da føler med de rammede. Da bør de ikke bare gå stille forbi, men heller vise medfølelse som alminnelige menneskene. Når de gjør det blir de også forbilder: Med et blikk, et ord, et håndtrykk eller en klem møter man dem som er i krise eller sorg.
Balanse i fordelingen av offentlig kondolanse vil være umulig å oppnå. Ikke bare mangler den politiske og seremonielle ledelsen kapasitet, men vi vil aldri klare å konstruere treffende retningslinjer. Sorg og krise er til syvende og sist subjektive fenomener. Dramatiske hendelser og dødsfall gir ikke alltid dyp sorg og krise for de som står nærmest til dem. Hendelser som virker trivielle for noen kan ta trygghet og livsglede fra andre. I stedet for å skulle vurdere katastrofegrad av ulike hendelser, bør offentlige tjenester innrettes slik at det gir muligheter for støtte, omsorg og eventuelt behandling for alle mennesker som opplever noe vanskelig. Kanskje må det nye maler og prosedyrer til, men en begynnelse kan være å koste støvet av retningslinjene som allerede ligger der, for eksempel når det gjelder pasientrettigheter.
Vel så viktig som offentlig innsats er det at du og jeg våger å ta kontakt med personer som er i krise eller sorg. Om man hadde behandlingstilbud herfra og til månen, ville det aldri kunne måle seg med helbredelsen som ligger i blikk, ord, håndtrykk og klemmer i og rundt de tusen hjem.
For å svare på Hillestads spørsmål: Det offentlige Norge bør vise medfølelse ved nasjonale katastrofer for å ivareta befolkningens opplevelse av trygghet. En bonus er at de da viser seg som gode eksempler for oss andre. Prisen er at en del mennesker opplever forskjellsbehandlingen fra det offentlige Norge som smertefull. Men det er ikke et håndtrykk fra kongen og en klem fra statsministeren disse savner. Fra det offentlige Norge ønsker de trygghet for at de vil få profesjonell hjelp om de trenger det. Klemmen vil de ha fra en i kretsen rundt seg.
Sivert Straume, psykolog hos Bypsykologene