Mange oppfatter diagnoser på psykiske lidelser som stigmatiserende og belastende. Da kan det hende det er folks oppfatning av hva diagnoser er, som er problemet.
Diagnoser er ikke annet enn navn man setter på et problem som passer tilstrekkelig godt til en beskrivelse og oppfyller visse vilkår. Diagnosen skal gjøre det lettere å forutsi hvordan sykdommen vil forløpe og hvilken behandling som eventuelt kan hjelpe. Den skal også gjøre det lettere å formidle problemet til en annen fagperson som skal hjelpe pasienten. Diagnoser er ikke ment som en definisjon av hele mennesket.
Mennesket kategoriserer. Det forenkler og gjør ting håndterlig for en begrenset kognitiv kapasitet. Det er også lettere å formidle. «Depresjon» er lettere å huske og formidle enn «skåre over 7 på depresjonstesten MADRS». Ofte når vi lager graderte skalaer for å beskrive noe, tyr vi likevel til kategorier. MADRS har terskelverdier for mild, moderat og alvorlig depresjon. Og den har et spenn som betegnes som «ikke depresjon».
Men kategorisering går på bekostning av nøyaktighet. Derfor nyanserer mennesket også. I diagnosesystemet ICD-10 er depresjon delt inn i tre diagnoser som angir graden av depresjon: mild, moderat og alvorlig. I tillegg vil mange fagpersoner nyansere ytterligere («På grensen mellom mild og moderat depresjon»).
Kategorisering brukes over alt, både om personer og andre ting. Innenfor andre helsedisipliner brukes også kategorier. Er det noen som reagerer om legen snakker om jernmangel eller tannlegen sier det er hull i en tann? Også dette er gradsspørsmål der grenser mellom det normale og patologiske kan diskuteres.
Mange oppfatter diagnoser på psykisk lidelse som stemplende på en belastende måte. Det kan jeg godt forstå, for i offentligheten og hverdagen er det mange som overgeneraliserer og skjærer alle over en kam. Det er ikke unikt for personer med psykiske lidelser. Det rammer også kategoriene «funksjonshemmede», «innvandrere», «homofile», «trygdede», «menn», «kvinner» – og «psykologer» for den del. Men om man ikke gjør diagnoser til noe mer enn det det er – grovkornede beskrivelser av sider ved et menneske, og ikke en sammenfatning av hele mennesket – så blir det ikke like ille.
Kanskje er det overgeneralisering som er problemet, ikke at man opererer med kategorier og diagnoser?