Toppmeny
Meny

Sommerstengt til 10. august

Når vi er tilbake tildeler vi timer raskt til de som har kontaktet oss. Du kan også bestille time på nettet her og nå.

Bestill time

Billigere alternativer

Skrevet av – 23. januar, 2020 | 0 kommentarer

Farvel til velferdsstaten?

Vi er lovet psykisk helsehjelp, men sendes i ring når vi ber om den. Hva med å gjøre myndighetenes løfter til myndighetenes problem?

I velferdsstaten Norge skal alle ha tilgang til helsetjenester – ikke bare de rike. Det er iallfall det vi sier utad. Omsorgen gjelder ikke bare den kroppslige helsen, men også den psykiske. Oppskriften er enkel: Ta kontakt med fastlegen, så ordner hun hjelp til deg. Fastlegen har en rikholdig meny å plukke fra: DPS, avtalespesialist og en drøss kommunale tilbud.

Ikke nok kapasitet

Men helsehjelp koster penger. Og det er ikke lett å få statsbudsjettet til å gå opp med en befolkning som ønsker seg god skole, brede veier, lange foreldrepermisjoner og skatteletter. Resultatet er et underfinansiert psykisk helsevern. Det er ikke nok kapasitet til å hjelpe alle som trenger og ønsker hjelp. Det finnes mange vitnesbyrd (f.eks. dette og dette) fra folk som har opplevd å bli avvist. Men de finnes ikke på offisielle statistikker. Jeg har forsøkt å gjøre en beregning av hvor mange det kan omfatte. Mer enn en million har psykisk lidelse uten at de får hjelp i spesialisthelsetjenesten. En del av disse får hjelp av fastlege eller ulike kommunale tilbud, men at det gjenstår hundretusener har jeg liten tvil på. Noen indikasjoner: Spesialisthelsetjenesten i Helse Bergen avviser hver fjerde henvisning. De sendes tilbake til fastlegen. Fastlegen kan ikke hjelpe. Det var derfor den skrev henvisning. Fastlegen skal da finne et egnet tilbud i kommunen. Bergen kommune er en av mange kommuner som har noe dekkende tilbud, selv om de snakker om å få det. Da gir fastlegen pasienten et lodd i et lotteri med små vinnersjanser. Hun henviser til psykolog med refusjonsavtale (avtalespesialist). Rettelse: hun vet at den da sannsynligvis kommer i retur fordi psykologen har fulle lister. Så hun gir i stedet pasienten henvisningen i hånden med beskjed om å ringe til de 70 psykologene og kanskje finne en som sier ja. Det er stein til byrden for personer som i utgangspunktet kjenner seg hjelpeløse og lite verdt. Stadig ringer det folk til Bypsykologene som har fått slik «hjelp». De blir nedslåtte når vi forteller at vi ikke har refusjonsavtale og at de må betale behandlingen selv hos oss.

Genial praksis

Logikken i systemet går ikke opp: På den ene siden loves det at alle skal få «nødvendig helsehjelp» og at tjenestene skal være «forsvarlige». Samtidig må helsetjenestene holde seg innen knappe budsjetter. Det betyr at de som vurderer hvilken hjelp konkrete pasienter skal få blir nødt til å tøye begrepene «nødvendig» og «forsvarlig» for at de ikke skal få sanksjoner for budsjettoverskridelser. Alle har ansvar for å hjelpe: fastlege, kommune og spesialisthelsetjeneste. Men i møte med den enkelte pasient pulveriseres ansvaret. Jo, den skal nok ha hjelp, det kan alle være enige om. Men ikke her. Og ikke her. Og heller ikke her. Grensene for hvem som skal hjelpe er så vage at alle kan slippe unna med en slik frase. Slik klarer de å beskytte de knappe budsjettene sine og får ros fra sine overordnede.

Den ulogiske organiseringen av psykisk helsevern er genial, sett med budsjettøyne. Den gjør det mulig å si at vi har et universelt helsevesen, der alle får hjelp uavhengig av lommebok. Selv om mange slett ikke får hjelp. Og selv om de som har råd til det kan kjøpe seg til hjelp på dagen hos private psykologkontorer som Bypsykologene.

Myndighetenes problem

Tidligere har jeg etterlyst en koordineringsinstans der alle henvisninger til avtalespesialist. Omsider er Helse Bergen i gang med et prøveprosjekt. Det vil kunne løse problemet med at pasienter settes til å ringe rundt etter psykolog. Men det løser ikke problemet med at pasienter sendes mellom spesialisthelsetjeneste, fastlege og kommune uten å få hjelp. Vi trenger èn uavhengig vurderingsinstans som vurderer om pasienten har rett til hjelp og fastslår hvem som skal gi hjelpen i det enkelte tilfelle. Fastlegen kunne sende henvisningen dit. Vuderingsinstansen ville enten si: Denne tilstanden er slik at pasienten ikke har rett til «nødvendig helsehjelp». Eller den ville si: Du skal få hjelp hos spesialisthelsetjenesten. Eller: Du skal få hjelp hos kommunen. Så fikk spesialisthelsetjenesten eller kommunen ta kampen med vurderingsinstansen dersom de mente at dette ikke var deres ansvar. Pasienten slapp å ta del i den. Den hadde gjort det helsenorge.no sa den skulle og tatt kontakt med fastlegen sin. Og dersom den ikke fikk hjelpen innen fastsatt tid, så kunne den gå til en privat tilbyder å få hjelpen der, betalt av den offentlige instansen som var tilkjent ansvaret. Slik ville vi gjøre myndighetenes løfter til myndighetenes problem.

Resultatet ville vært at underkapasiteten kom tydelig til syne. Mange kommuner har et nærmest ikke-eksisterende tilbud. De ville fått en kjemperegning fra private tilbydere. Det ville tvunget dem til å etablere bedre helsetjenester. Behovet for bevilgninger ville blitt så stort at det nådde sentrale myndigheter. Kommuner ville enten havne på ROBEK-listen eller de måtte få hjelp. Spesialisthelsetjenesten ville heller ikke kunne skyve kapasitetsproblemene sine over på pasientene lenger og kunne også vente seg økte utgifter. Milliarder ville rullet ut av statskassen og gitt Regjeringen motivasjon for å sørge for god forebygging og bredspektret psykisk helsehjelp med lav kostnad, kanskje av typen de allerede har prøvd ut med lovende resultater.

Farvel til velferdsstaten?

Alternativt kunne de sagt: Dette har vi ikke råd til. Psykisk helsevern kan ikke være en del av det universelle helsetilbudet. Det er som for tannhelse: De mest utsatte og aller fattigste kan få hjelp. Til befolkningen forøvrig kan vi tilby lodd i et helselotteri: kanskje er du heldig og får slippe til et sted. Eller du kan betale selv.

Synes du det er trist om det skulle bli slik? Vel, det er slik allerede, men det er skjult av et uklart lovverk og budsjettlojale byråkrater og helsearbeidere.

Det beste alternativiet er å ruste psykisk helsevern kraftig opp. Med mange milliarder. En fallitterklæring og farvel til velferdsstaten på dette området er det nest beste. Det vil forebygge mange skuffelser og nederlag i møte med et avvisende behandlingsapparat. Om vi ikke er villige til å hjelpe, så kan vi i det minste slutte å legge stein til byrden.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *