Kronikk i Bergens Tidende fra Bypsykologene 21. januar 2020:
Ari Behns selvmord har satt psykisk helsehjelp på dagsorden. La oss håpe at det ikke gjør hjelpen dårligere.
Det er alt for mange selvmord. Økt frykt blant behandlere vil neppe gjøre hjelpen bedre.
Mange, blant dem statsministeren, oppfordrer nå mennesker i krise til å søke hjelp. I en kommentar nylig etterlyser Morten Myksvoll den logiske konsekvensen: at hjelpen må være der.
Det var den ikke da han selv søkte hjelp. Etter først å ha møtt sin egen vegg, møtte han helsevesenets og ble sykere av det. Han er ikke alene.
I en tidligere BT-kronikk har jeg beskrevet et liknende tilfelle, der utfallet ble enda verre for pasienten. Kronikken presenterer beregninger som finner at godt over en million mennesker har en psykisk lidelse som ikke blir behandlet i spesialisthelsetjenesten. Rett nok skal mange av disse ha behandling i kommunen i stedet for den kriserammede spesialisthelsetjenesten. Men tilbudet i kommunene er enda mindre pålitelig.
Kommunale psykologtjenester har vært fremsnakket lenge, og tilbudene lanseres med brask og bram. Når statlige prosjektmidler opphører, blir de fort salderingspost.
For Bergens del har det kun blitt snakk om å få i stand et tilbud. Fra nyttår ble det krav om at kommuner skal ha tilknyttet psykolog i helsetjenesten. Men loven sier ingenting om hvor stor psykologkapasitet kommunen må ha. Den krever heller ikke at psykologene skal behandle. Mange kommuner sliter også med å oppfylle det beskjedne lovkravet.
Det er full ansvarsoppløsning i det offentlige psykiske helsevernet. Verken spesialisthelsetjenesten eller kommunene har et klart definert ansvar. Om man får hjelp av spesialisthelsetjenesten eller ikke, skal avgjøres ved en såkalt «helsefaglig vurdering». Pasienten må kunne ha nytte av behandlingen, og den må ikke være for dyr.
I tillegg må spesialisthelsetjenestens kompetanse være nødvendig. Selv etter henvendelse til Helsedirektoratet har jeg ikke fått et svar på hva som skal til for at spesialisthelsetjenestens kompetanse anses som «nødvendig». Dette gir spesialisthelsetjenesten stort rom for å avvise pasienter når budsjettene ikke strekker til, selv om det er i strid med loven.
Man kan riktignok klage til Fylkesmannen, men få psykisk syke har pågangsmot til å gå imot den faglige ekspertisen.
Kravet til kommunene er enda dårligere spesifisert. De skal tilby forsvarlig helsehjelp. Teoretisk sett finnes det en minstestandard. Men det meste kan forsvares når lov og forskrift er lite konkret. Hvor lite hjelpsom kommunen kan være når det gjelder psykisk helse, får vi ikke vite før det har vært rettsrunder om det. Det er mye forlangt av psykisk syke at de skal saksøke kommunen for å få rettighetene sine oppfylt.
Det uklare lovverket gjør det mulig for politikere å gi behandlingsgarantier uten at det følges opp med tilstrekkelige bevilgninger. Kanskje får vi noen nye løfter i kjølvannet av Ari Behns død. Etterpå får fotfolket oppgaven med å skjule at garantiene brytes.
Av og til gjøres dette med rent fusk. Andre ganger gjøres det mer skjult, slik at alle tilsynelatende gjør jobben sin. Helsebudsjettene blir reddet ved at pasienter fratas rettigheter i stort omfang. Tyveriet blir ikke oppdaget, verken av lovgiver eller mediene.
De sterke reaksjonene på Ari Behns selvmord kan likevel få konsekvenser. Av den uheldige sorten. Vi risikerer at det kommer krav om at psykisk helsevern skal bli flinkere til å fange opp suicidale pasienter. Vi har allerede et selvmordsfokusert helsevesen. De offisielle retningslinjene krever årvåkenhet av behandlere. De skal sjekke og dokumentere selvmordsfare hos hver eneste pasient etter visse prosedyrer.
Retningslinjene bruker ordene «ansvar» og «forsvarlighet» mer enn 100 ganger. Behandlere frykter selvmord, ikke bare fordi det er så smertefullt og trist, men fordi vi frykter Helsetilsynets refs eller skandaleoppslag i mediene.
Frykten er så stor at s-ordet fungerer som et trylleord som åpner dører til behandling. Å avvise noen som bare har det vondt, gir liten risiko for dem som vurderer henvisninger, og det skjer veldig i ofte vårt pressede psykiske helsevern. Men ingen vil ha på seg at de ignorerte et varslet selvmord, så når selvmordsrisiko er nevnt i henvisningen, er sjansene for behandling større.
Men det er ikke gitt at en pasient som presenterer selvmordstanker, har større behov for behandling enn en med andre vonde symptomer. Derfor kan økt selvmordsfokus gi dårligere prioriteringer i et helsevesen som fra før er utilstrekkelig.
Lite tyder på at retningslinjene som skremmer psykisk helsevern til selvmordsfokus, faktisk forebygger selvmord. I min egen praksis kan jeg ikke se at jeg har reddet en eneste person ved at jeg pliktskyldig har fulgt retningslinjene. Derimot har tidligere pasienter fortalt meg at de lever fordi jeg lyttet og brydde meg. Paradoksalt nok kan det ha skjedd at flere kunne vært reddet om jeg ikke hadde vært så selvmordsfokusert.
EN FOR DYR PASIENT
Prioriteringsutvalget ville ta sin død av det om de fikk vite de samlede kostnader av min sykelighet. Det sies at 10% av befolkningen står for 90% av sykdomsutgiftene, men det må vi ikke si høyt, for da blir sykebusjettene borte over natten. Jeg er et ruinerende tapsprosjekt. Jeg erstatter uttrykket helse med uttrykket syke. Det er lite helse å finne i dagens psykiatri.
Sivet Straume skriver i BT 22.1.20 mektig interessant om uklar og fraværende prioritering av psykisk sykdom. Lite tyder på at noen vet særlig godt hva de gjør. En psykolog er i spesialisthelsetjenesten hvis han er ansatt å DPS, men i primærhelsetjenesten hvis han er ansatt i kommunen, hvorvidt de har ulik kompetanse vites ikke. Samarbeid synes det ikke å være så meget mer som det ikke er gitt at de kommunale yter behandling. Pasienter avvises fra DPS ut i det tomme rom uten undersøkelse. Har allmennleger har mistet sin henvisngsrett.
Mest fascinerende var Straumes setninger:
«Kanskje får vi noen nye løfter i kjølvannet av Ari Behns død. Etterpå får fotfolket oppgaven med å skjule at garantiene brytes.»
Når sykepersonell har dette som en oppgave i tillegg til det de ellers gjør, skusler man bort deres ressurser og forstyrrer den terapeutiske relasjon. Det er ille nok at en god terapeut er det eneste vern mot fattigdoms-syketjenesten om han ikke også skal late som om syketjenesten for psykiatri er god og fornuftig. Det sitter masser av «ferdigbehandlede» pasienter helt alene i betongen, med tunge medisiner for sikkerhets skyld bestemt av fastlegen, og lider alle helvetes kvaler. De kan sies å være oppbevart i tunge medisiner. Hvem prioriterte ny-syke foran gammel-syke?
Fra DPS bekreftes Straumes tese om at selvmordsforebygging kan gå på bekostning av annen behandling. Å vurdere selvmordsfaren en komplekst, og underforstått er det at hvis vurderingen ikke slår til, er den som vurderer i noen meget liten grad ansvarlig. I tillegg underholder man pasienten med hans eventuelle selvmord («du skar bare i huden»). Snart må man ta livet av seg for å tekkes syke-tjenesten, «another lucky man, who made the grave.» Det kan forskes på selvmord i lange baner uten å få veldig klare svar, for den som har valid informasjon om hvorfor han tok livet av seg er død.
Så la meg minnes et par selvmord
Hun fikk ikke sove på psykiatrisk klinikk fordi hun delte rom med en som snorket. Sykehuset lot henne skrive seg ut på dette grunnlag. Ett par år etter var hun død.
På sykehuset var han en fredelig og morsom fyr. Ute gikk han på harde depot- medisiner og hadde en kroppslig lidelse i tillegg. Da han trengte sykehus gikk han i baklås. Han døde fordi han hatet sykehus.
Begge døde av «full ansvarsoppløsning i offentlig psykisk sykevern».
Hadde de fått like god behandling utenfor sykehus som jeg, ville de levet.
Anne
bredbåndet streiker, men jeg fikk sendt det til BT
Takk for innspillet, Anne!
Selv møter jeg flest av de som havner mellom alle stoler og aldri kommer inn i psykisk helsevern. Du synliggjør det jeg også har fått noen historier om og som psykologer har varslet om (https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/psykologforeningen-slar-alarm-nok-er-nok-hoie-1.1542768): at hjelpen som ytes til de som får hjelp er utilstrekkelig. Logikken i systemet går ikke opp: På den ene siden loves det at alle skal få «nødvendig helsehjelp» og at tjenestene skal være «forsvarlige». Samtidig må helsetjenestene holde seg innen knappe budsjetter. Det betyr at de som vurderer hvilken hjelp konkrete pasienter skal få blir nødt til å tøye begrepene «nødvendig» og «forsvarlig» for at de ikke skal få sanksjoner for budsjettoverskridelser. Det rammer både selvmordsnære og de som «bare» har det vondt.
Lover og lyger gjennom hele prosessen. Skadelig for psyken til alle aktører. Uhederligheten er rystende. Takke meg til for en vanlig jungel.
BERGENS tidende fråtser i psykiatri.
DPS kom først med klager på de ansattes arbeidssituasjon. Så kom bypsykologene med klager på et absurd system for hjelp til psykisk syke.
Dette kommenterte jeg. Så kom Kirsti Maltrrud med komplimenter til allmennmedisinerne for dere innsats for pasientgruppen, så ble mitt innlegg refusert.
Alle de trykte innleggene forteller oss at fagfolkene står på og gjør så godt de bare kan, men at de har for lite penger
Det siste er sant.
Men grunnen til at avisen ikke kan la en pasient få delta i en debatt full av profesjonell selvros
og hvitvasking av hender krever en annen forklaring.
Det er glimrende, Anne Rasmussen, at det blir sagt: BT tar ikke innspill fra pasientsida. De gjorde det for noen år siden, jeg har noen av dem liggende. Jeg har mine tanker om at det er personlige koblinger som ligger under.
Hva angår Sivert Straume: det stemmer ikke at de tar imot alle hos Bypsykologene. Ferdig med dén.