ADHD-epidemien: Diagnose, selvdiagnose og makk i ræven

ADHD er overalt. TikTok flommer over med «symptomer», helsevesenet rennes ned og ledere kjemper for to sekunders oppmerksomhet fra sine ansatte.

I denne episoden av Psykologkameratene på sofaen går vi rett inn i den betente debatten: Er ADHD et reelt problem som endelig blir tatt på alvor, eller bare hysterisk sykeliggjøring av god gammeldags makk i ræven?  Vi snakker om ADHD hos voksne: hva det er, hvilke problemer det skaper, og hvordan du likevel kan fungere godt i jobb og hverdag. Du får høre hvordan utredning egentlig foregår, hvorfor TikTok er vår tids horoskop, og hvorfor selvdiagnostisering ikke er så treffsikkert. Vi deler konkrete råd om arbeidslivstilpasning, struktur og psykologisk behandling. Vi mener vi har funnet «sweet spoten» mellom diagnose og bagatellisering. I tillegg deler vi ut diagnosen til både Emil i Lønneberget og St. Peter – og vi gransker våre egne ADHD-symptomer.

En ærlig, morsom og grundig episode om ADHD, psykisk helse og arbeidsliv – med humor, selvironi og et lite blikk mot himmelen.

Følg oss i Spotify/Apple Podcasts – og del episoden med noen som trenger mer psykologi i arbeidslivet.

Her er en artikkel som oppsummerer innholdet i episoden, laget av kunstig intelligens og gjennomgått og justert av psykolog:

ADHD hos voksne: diagnose, hverdagsliv og arbeidsliv

I denne episoden av Psykologkameratene snakker Sivert Straume (klinisk psykolog) og Magnus Odéen (organisasjonspsykolog) om ADHD hos voksne. De går gjennom hva diagnosen er, hvorfor den har blitt vanligere, hvordan den påvirker jobb og utdanning – og hvordan humor, «makk i ræven» og TikTok passer inn i bildet.

Hva er ADHD – og hva er egentlig ADD?

Sivert beskriver ADHD som en nevropsykiatrisk forstyrrelse kjennetegnet av tre hovedområder:

• oppmerksomhetsvansker (oppmerksomhetssvikt/konsentrasjonsvansker)
• hyperaktivitet (motorisk og indre uro)
• impulsivitet (gjør ting raskt og lite gjennomtenkt)

Navnet kommer fra det engelske «Attention Deficit Hyperactivity Disorder», som på norsk kan oversettes til oppmerksomhets- og hyperaktivitetsforstyrrelse. Symptomer viser seg som regel i barnealder og kan vedvare inn i voksenlivet.

Årsakene ligger i et samspill mellom arv og miljø, men «miljø» betyr her først og fremst forhold rundt svangerskap og fødsel – ikke om man har blitt mobbet eller opplevd psykologiske traumer. ADHD går ofte igjen i familier, og det er en sterk genetisk komponent.

ADHD-diagnostikken i Norge har beveget seg fra et mer restriktivt system (der man måtte ha både hyperaktivitet og oppmerksomhetsvansker) til bruk av det amerikanske diagnosesystemet. Det åpner for varianter med primært konsentrasjonsvansker og mindre hyperaktivitet. ADD er betegnelsen man bruker når noen har oppmerksomhetsvanskene i ADHD uten klar hyperaktivitet.

Konsekvenser av ADHD gjennom livet

ADHD handler ikke bare om å «være litt urolig». Sivert beskriver en rekke konsekvenser som ofte følger diagnosen:

• økt risiko for ulykker og tidlig død
• lavere prestasjoner i skole og utdanning
• færre som tar eller fullfører utdanning som krever mye stillesitting og konsentrasjon
• valg bort enkelte typer lederjobber som krever tung organisering
• begrenset livsutfoldelse: energi går med til å holde hodet over vannet i jobb og hjem, lite igjen til sosialt liv

Mange har en vedvarende frykt for å glemme noe eller gjøre feil. Det kan gi selvkritikk, skam og et negativt selvbilde. Det er også vanlig med samsykelighet, som angst og depresjon. Mange kommer til behandling med både ADHD og tilleggsvansker.

ADHD i et evolusjonsperspektiv

Sivert leker med spørsmålet: «Hvorfor finnes ADHD i det hele tatt?» Ikke alle lidelser har en «funksjon», men når det gjelder ADHD spekulerer han i at rastløshet, raskt skiftende oppmerksomhet og lav terskel for handling kan ha vært nyttig i jeger- og sankersamfunn. Noen måtte tross alt være de første til å smake på soppen.

Han viser til en nyere studie (Barak m.fl., 2024) som simulerte jakt og sanking, der personer med tydelige ADHD-trekk var flinkere til å forlate uttømte områder og dermed fikk mer utbytte. Kort sagt: å «vimse rundt» kunne være en ressurs i et annet miljø enn dagens kontor- og klasseromsverden.

ADHD-diagnostikk, TikTok og “vår tids horoskop”

Det er ikke lett å få en formell ADHD-diagnose – i alle fall ikke hvis fagfolk følger retningslinjene:

• symptomene skal være til stede i dag og ha vært til stede før 12-årsalder
• de skal være gjennomgripende (flere arenaer) og tilstrekkelig alvorlige
• andre forklaringer skal vurderes og eventuelt utelukkes

Angst, depresjon, vold i hjemmet, autisme og lett psykisk utviklingshemming kan gi mange av de samme uttrykkene: uro, konsentrasjonsvansker, avledbarhet og atferdsproblemer. Derfor er ADHD i praksis en “restkategori”: når andre forklaringer ikke bedre kan forklare symptomene.

Det finnes ingen enkel test som «avslører» ADHD. Nett-tester og TikTok-videoer kan kanskje vekke nysgjerrighet, men de kan ikke stille diagnoser. Sivert viser til undersøkelser av ADHD-innhold på TikTok der en stor andel videoer gir feil eller misvisende informasjon om symptomer – og inkluderer trekk som «stort hjerte», ekstra omsorgsfull, spesielt følsom. Dette er ikke diagnostiske kriterier, men beskrivelser mange kan kjenne seg igjen i. TikTok betegnes som «vår tids horoskop» – generelle beskrivelser som treffer nesten alle.

Forekomst av ADHD – epidemi eller opphenting?

I episoden drøfter de den mye omtalte «ADHD-epidemien». Sivert viser til en global forekomst rundt 5 %, men understreker at tall varierer i studier. I Norge varierer andelen barn under 12 år med ADHD-diagnose fra fylke til fylke, fra rundt 1,5 % til 5,5 %. Insidensen – antall nye diagnoser per år – har økt over tid.

Blant barn og unge (2–17 år) steg insidensen fra ca. 0,4 % i 2010 til 0,74 % i 2022, og videre til 0,81 % i 2024. Økningen er spesielt tydelig blant tenåringsjenter og unge kvinner. Samtidig har de merket en markant økning i henvendelser om ADHD-utredning i privat praksis.

To forklaringsmodeller diskuteres:

• Underdiagnostisering: mange har tidligere gått under radaren, særlig stille, drømmende jenter og voksne som aldri ble fanget opp.
• Overdiagnostisering: kritikken om at vanlige variasjoner i aktivitet og konsentrasjon nå sykeliggjøres.

Sivert lander tydelig på at underdiagnostisering har vært et stort problem, særlig før diagnosen ble bedre definert og mer kjent. Samtidig er det alltid en risiko for feilaktige diagnoser – det gjelder alle diagnoser i medisin og psykologi.

Systemet som sorterer: hvem får hjelp – og hvem faller utenfor?

En sentral del av episoden handler om prioritering i det offentlige. Retningslinjer for psykisk helsevern sier at spesialisthelsetjenesten skal konsentrere seg om pasienter med betydelige funksjonsproblemer på skole, arbeid og hjemmebane. Med henvisning til dette ekskluderes mange som har sannsynlig ADHD. Dette til tross for at Helsenorge skriver at ingen får ADHD-diagnose uten at problemene med fungering er betydelige.

Konsekvensen er at mange med milde til moderate, men reelle ADHD-problemer verken utredes eller får diagnose i det offentlige. Alternativene blir ofte:

• «forbli plaget» – fortsett å streve uten utredning
• «gå privat» – for dem som har råd til utredning for titusener

Sivert peker spesielt på sosiale forskjeller: En student med foreldre som kan betale privat utredning (til anslagsvis 30 000 kroner) kan få en ADHD-diagnose og dermed rett til ekstra stipend fra Lånekassen (rundt 50 000 kroner per år), mens en like plaget student uten økonomiske ressurser kan bli stående uten både utredning og tilrettelegging. Han beskriver dette som et alvorlig problem for velferdsstatens legitimitet.

Denne problematiken har Sivert skrevet om i media. (Originalartikkel i Dagens Medisin)

Behandling av ADHD: mer enn bare Ritalin

Behandling av ADHD er som regel multimodal – flere typer tiltak samtidig:

• Medikamentell behandling: ofte sentralstimulerende (f.eks. Ritalin), som i mange tilfeller raskt lindrer uro og konsentrasjonsvansker. Effekten på lang sikt og på funksjon i arbeidslivet er mindre entydig.
• Psykoedukasjon: informasjon til personen og pårørende om hva ADHD er, hvorfor ting har vært vanskelige, og hvordan det ikke handler om å være «dum» eller «lat».
• Miljøtilrettelegging: struktur, forutsigbarhet, pauser, enkle systemer for organisering og praktiske hjelpemidler hjemme, på skole og jobb.
• Psykologisk behandling: særlig for tilleggsvansker som angst, samt hjelp til å utvikle konkrete strategier for tid, oppgaver og forpliktelser.

De viser blant annet til en stor svensk studie som tyder på at medisinering har tydelig effekt på helsefaktorer, mens utslagene på arbeidsdeltakelse er mer begrensede. Det understreker at medisiner sjelden er hele svaret – rammene rundt livet og jobben må også tilpasses.

ADHD og arbeidsliv: utfordringer, myter og tilrettelegging

Magnus tar arbeidsgiverbrillene på og drøfter ADHD i arbeidslivet. Han er skeptisk til TikTok-narrativet om at ADHD automatisk gir «superkrefter», særlig sett fra arbeidsgivers perspektiv. ADHD kan gi styrker, men også tydelige utfordringer:

• vansker med konsentrasjon, særlig ved monotone, rutinepregede oppgaver
• problemer med organisering, planlegging og tidsfrister
• impulsiv kommunikasjon – avbryter andre, tar avgjørelser for raskt
• stress i miljøer med mange detaljerte prosedyrer og stram tidsstyring

Samtidig peker de på potensielle fordeler i enkelte jobber og miljøer: høyt tempo, mye aktivitet, uforutsigbarhet og behov for energiske, handlekraftige medarbeidere. Eksempler som nevnes er kokkeyrket og kundeservice – der det skjer mye, og fysisk aktivitet og energi kan være en styrke.

ADHD på jobb: fem konkrete grep for tilrettelegging

For ledere og HR oppsummerer Sivert og Magnus fem sentrale områder der man kan tilrettelegge for ansatte med ADHD:

1. Struktur og verktøy: kalender, påminnelser, sjekklister – og noen ganger sjekkliste for å huske å bruke sjekklisten.
2. Fysisk miljø: mulighet til å jobbe mer skjermet fra støy og avbrytelser, eventuelt mer fleksibelt bruk av hjemmekontor.
3. Arbeidsoppgaver: mer prosjekt- og resultatorienterte oppgaver, mindre ensformig rutinearbeid for dem som sliter mest med det.
4. Oppfølging: tettere og tydeligere tilbakemeldinger enn «gjennomsnittet» kanskje trenger – men som mange vil ha nytte av.
5. Fleksibilitet: mulighet for å variere mellom ulike typer oppgaver og arbeidsformer gjennom dagen.

Magnus understreker at mange arbeidsgivere er villige til å tilrettelegge dersom de forstår situasjonen og konsekvensene. Han oppfordrer arbeidssøkere til å være åpne om behov – om ikke  ved å nevne diagnosen, så ved å beskrive konkret hva de trenger for å fungere godt (pauser, bevegelse, tydelige prioriteringer, osv.).

Personlighetstrekk, ADHD og “subkliniske” varianter

En viktig del av episoden handler om grenseflaten mellom ADHD og personlighet. Magnus trekker inn femfaktormodellen (blant annet trekkene planmessighet/samvittighetsfullhet og åpenhet):

• Lav planmessighet og høy åpenhet kan ligne ADHD i stilen – mye nye ideer, dårlig på rutine og gjennomføring.
• Ekstreme skårer på trekk henger ofte sammen med kliniske tilstander, for eksempel høy nevrotisisme ved emosjonelt ustabile tilstander.

De diskuterer at mange som selvdiagnostiserer seg på TikTok kanskje egentlig beskriver personlighetstrekk og normalvariasjon, ikke nødvendigvis en nevropsykiatrisk lidelse. Mye i psykisk helse ligger på et kontinuum – det finnes ikke en skarp linje mellom «helt frisk» og «helt ADHD».

Bibelsk skråblikk: har Peter i Bibelen ADHD?

Mot slutten tar de et humoristisk sideblikk til teologien. Uten å drive seriøs fjerndiagnostikk, bruker de apostelen Peter som eksempel på en impulsiv og handlekraftig figur:

• han kaster seg ut på vannet når Jesus går på vannet
• han er først inne i graven etter oppstandelsen
• han vil at Jesus skal vaske «hele seg», ikke bare føttene
• han hugger øret av en vakt når Jesus blir arrestert

Humoren brukes for å illustrere at sterke impulser og rastløshet ikke utelukker stor betydning eller viktig rolle. Peter ender tross alt, i tradisjonen, opp med nøkler til perleporten.

“Det er ikke noe galt med deg” – hovedbudskapet

Avslutningsvis vender Sivert tilbake til setningen «det er ikke noe galt med deg», og gir den to nyanser:

• Det er ikke noe galt med deg fordi du får avslag på henvisning; det sier mer om systemet enn om deg.
• Det er ikke noe galt med deg som menneske selv om du har ADHD eller sterke ADHD-trekk – du er mer enn diagnosen.

 

Overordnet budskap er at mennesker er forskjellige, både i tempo, konsentrasjon, struktur og energi. Noen vil ha god nytte av utredning, behandling og tydelig diagnose. Andre vil mest ha nytte av å forstå seg selv bedre, justere omgivelsene litt, og slippe å være nådeløst selvkritiske for trekk de trolig alltid har hatt. Det er ikke alltid nødvendig eller viktig å vite helt sikkert om du «har ADHD» hvis livet ditt i praksis fungerer greit.

Som Magnus formulerer det: målet er ikke å være et «supermenneske med superkrefter», men å få lov til å være den personen man er – med litt hjelp der det trengs, både hjemme, i skolen og på jobb.