Psykologisk førstehjelp i kriser: Hvordan hjelpe selv om du ikke er psykolog

Psykologisk førstehjelp handler om å hjelpe dem som er utsatt for kriser og katastrofer når det skjer, selv om man ikke er psykolog eller helsepersonell. Vi går igjennom psykologisk debriefing og debatten om det gjør ting verre eller bedre, og hvordan psykologisk førstehjelp har støtte i forskingen som et godt og ikke-skadelig tilbud som kan være til stor nytte.

Vi gir litt råd til venner, kolleger og ledere om hvordan man går frem for å gi god psykologisk støtte til en som sliter.

Vi snakker også om lavterskelverktøy (som selvhjelpsressurser og digitale tilbud) og om når det kan være lurt å koble inn profesjonell hjelp.

Magnus får snakket litt ut om traumet etter at Viking vant serien – og ikke Brann. I spalten «Nytt fra Bibelen» diskuterer vi krisepsykologien etter at Abraham nesten ofrer sin egen sønn til Gud, og så må hjem å fortelle kona hvorfor sønnene er traumatisert.

Bli med på vårt lille førstehjelpskurs og bli bedre forberedt den dagen du kanskje må stille som psykologisk førstehjelper.

• Lenker:
  Bypsykologenes guide til å støtte noen som sliter psykisk
• Cochrane-rapporten som slakter metoden psykologisk debriefing
• Meta-analysen som gir oppreisning til psykologisk debriefing
• Forskningsartikkel som finner reduserte psykiske symptomer blant ungdommer i Ukraina etter bruk av førstehjelpsverktøyet «Helping hand»

Her er en artikkel som oppsummerer innholdet i episoden, laget av kunstig intelligens og gjennomgått og justert av psykolog:

Psykologisk førstehjelp: hva du faktisk kan gjøre når noen har det vanskelig

Episoden handler om psykologisk førstehjelp: enkle, støttende grep som kan brukes når mennesker står i akutt belastning – og når venner, familie eller kollegaer sliter psykisk. Psykologene Sivert Straume og Magnus Odéen tar utgangspunkt i analogien til fysisk førstehjelp: Det handler om noe akutt, og det handler om tiltak som i praksis ofte må kunne gjøres av «amatører» – altså vanlige folk.

Samtalen åpner med at Magnus (tilsynelatende) trenger «førstehjelp» etter å ha sett Viking vinne serien, og beskriver seg som «traumatisert» av hovmodige stavangerfolk. Det setter tonen: humor, men også et alvorlig tema om hva som faktisk hjelper – og hva som kan gjøre vondt verre – når mennesker utsettes for dramatiske hendelser.

Psykologisk debriefing: god hjelp eller farlig metode?

Sivert og Magnus går gjennom historien om psykologisk debriefing, særlig brukt i organisasjoner etter traumatiske hendelser for operative grupper (som brannvesen og soldater). De peker på at også «sekundær traumatisering» kan forekomme: man kan få traumereaksjoner av å se andre bli skadet eller dø, uten å være direkte rammet selv.

Debriefing beskrives som en strukturert, gruppebasert prosedyre som gjerne skulle skje 24–72 timer etter hendelsen, og som hadde ambisiøse mål: styrke samhold, gjenopprette funksjon, sikre kommunikasjon og identifisere hvem som trenger mer hjelp. Atle Dyregrov ved Senter for krisepsykologi i Bergen utviklet på slutten av åttitallet en modell for dette – parallelt med at en amerikansk modell ble tatt i bruk.

Så kommer «tilbakeslaget»: Det ble etter hvert kjent forskning som tydet på at debriefing ofte ikke hjalp, og i noen studier så metoden ut til å gi økt risiko for posttraumatiske symtpomer. Sivert trekker frem en «knusende Cochrane-rapport» fra 2002 som konkluderte med manglende effekt. Psykolologene diskuterer mulige forklaringer, blant annet at metoden har blitt praktisert invaderende og med et premiss om at man «må grave seg til bunns», noe som kan ligne uheldig tidlig eksponering og oppleves retraumatiserende for noen.

Samtidig nyanserer de kritikken: Sivert trekker frem at mange negative studier var gjennomført med utrente folk eller «hjemmesnekrede» varianter som ikke fulgte protokoller. Han viser til at det i 2023 kom en meta-analyse som ga debriefing en slags oppreisning – ikke ved å dokumentere tydelig effekt, men ved å stille spørsmål ved om kvaliteten på «skade»-studiene har vært god nok til å konkludere så hardt. I episoden lander psykologene på at innholdet i en nøktern, støttende debriefing synes faglig adekvat, men at frivillighet, kompetent ledelse og kontekst er avgjørende.

Psykologisk førstehjelp ved kriser: en «pakke» uten press

I episoden beskrives psykologisk førstehjelp slik det ble utarbeidet i amerikanske fagmiljøer i 2006 som en videreføringa av psykologisk debriefing, men med bredere anvendelsesområde. Fagmiljøene utviklet en slags standardisert pakke, analogt til at man bør bli enige om «hvor mange innblåsninger og kompresjoner» man skal ha – altså en tydelig oppskrift på hva som er trygge, tidlige tiltak.

I episoden trekkes følgende elementer fram som sentrale:

• Sikre trygghet: beskytt mot videre skade og sørg for fysisk sikkerhet og ro.
• Gi rom for å snakke uten press: vær tilgjengelig, men ikke press fram detaljer eller «fortell meg alt nå».
• Gi praktisk hjelp: konkrete, enkle handlinger kan være mer nyttig enn store ord når situasjonen er akutt.
• Anerkjenn bekymringer: «jeg skjønner at du er bekymret» – uten å bagatellisere.
• Normalisering og kort informasjon: gi nøktern informasjon om vanlige reaksjoner og omtrent hva man kan forvente.
• Sosial støtte: sørg for at folk ikke blir sittende alene hvis de ikke ønsker det.
• Tilby oppfølging: gjør det klart hvem man kan kontakte hvis det ikke bedrer seg som forventet.

Et viktig poeng i dialogen er at «tegn på at man bør oppsøke hjelp» kan bli for spesifikt for tidlig, fordi det kan få folk til å lete etter symptomer og tolke normale reaksjoner som bevis på at noe er galt. De maner derfor til  varsomhet med hvordan man formidler dette, og hold informasjonen nøktern og avdramatiserende.

Magnus oppsummerer «trikset» som å være på tilbudssiden: tilby støtte, men la den andre bestemme tempo og innhold.

Hverdagsversjonen: psykologisk førstehjelp når noen sliter psykisk

Episoden flytter psykologisk førstehjelp fra kriser til «amatørhjelp» i hverdagen. Mange har en venn, partner eller kollega de er bekymret for, men blir usikre på hva de skal si og gjøre. Sivert viser til at begrepet også er brukt av psykologspesialist Solfrid Raknes om et lavterskelverktøy basert på kognitiv terapi for barn, med «røde» og «grønne» tanker (støttetanker), pakket i en spilleske. Poenget er ikke å bruke en spilleske i en brann, men å gi voksne et konkret språk og verktøy når de ser at et barn eller en ungdom strever.

Sivert sier også at Bypsykologene har laget en guide for hvordan man kan støtte noen som sliter psykisk, særlig rettet mot voksne (men også relevant for ungdom og større barn). Han legger merke til at de «lander på syv faser» her også, og starter med det viktigste:

• Be om lov: «Er det greit at vi snakker om det?» – ikke invader.
• Spør hva personen trenger: ikke anta at du vet om de trenger å snakke, gå tur eller noe annet.
• Lytt mer enn du forklarer: unngå å gjøre det til dine historier og dine rammer.
• Vær forsiktig med råd: hvis du vil gi et råd, spør om lov først.
• Tilby å være sammen – også uten prat og uten tiltak: «vi leser hver vår bok» kan være nok.
• Tips om relevante selvhjelpsverktøy.
• Koble inn mer hjelp ved behov: når støtte ikke strekker til, kan man trenge profesjonell hjelp og lavterskelverktøy.

Et gjennomgående tema er autonomi og timing: Det kan ta lang tid før noen er klar til å snakke. Det kan være ekstra krevende å forholde seg til når man står personen nær. De illustrerer dette med et eksempel om å måtte være tålmodig mens partneren fortsetter destruktiv alkoholbruk før hun er klar for samtale.

Troverdig støtte når noen er redde

Mot slutten løfter Magnus et kommunikasjonspoeng: Når noen er veldig redde, kan det oppleves lite troverdig med bastante forsikringer («det går helt fint»). Et alternativ er å si: «Det vet vi ikke akkurat nå», og samtidig bekrefte følelsen: «jeg skjønner at du er kjemperedd». Dette kan gjøre det lettere for personen å slippe tak i katastrofetanker uten å måtte «gi opp» dem på kommando.

Lederperspektivet: omsorg uten skjult agenda

De tar også opp psykologisk førstehjelp i lederrollen: Hvis du er i en maktposisjon, er det særlig viktig å gjøre premissene klare og forklare hensikten med samtalen, slik at det ikke tolkes som kontroll eller sanksjon. Magnus peker på at mange virksomheter har ordninger (for eksempel bedriftshelsetjeneste eller andre tilbud) som kan gi lavere terskel for hjelp enn det offentlige, og at ledere ofte ikke kjenner tilbudene godt nok.

Avrunding: grønn tanke, konfirmasjonsrim og fem stjerner

Sivert oppsummerer læringspoenget i enkel form: Ta kontakt, si «jeg er her for deg», tilby å snakke eller bare henge – og la den andre bestemme. Magnus foreslår at lytteren deler episoden og gir fem stjerner i podcast-appen, for å lege sjelesårene han fikk etter Vikings seriegull.