Toppmeny
Meny

Bestill time

Billigere alternativer

Skrevet av – 16. oktober, 2017 | 28 kommentarer

Syke tanker

Innlegg i Bergens Tidende fra Bypsykologene 15. oktober 2017. Her er originalversjonen:

Tenker du på å stikke din mor i øyet med en fruktkniv? Da er du helt normal.

Det begynte som en rar tanke. Da den stadig vendte tilbake ble du først irritert, så skremt og til slutt fortvilet. Nå grubler du intenst: hvorfor kommer denne tanken? Hvorfor vil den ikke gå vekk? Du tviler på deg selv: Kan jeg miste kontrollen og faktisk gjøre det? Er jeg i ferd med å bli gal? Er jeg ond? Tankene tar over, du tenker på dem hele tiden, du begynner å gjøre ting for at de skal gå bort eller for å sikre at du ikke handler på dem. Du forsøker å distrahere deg, gjemmer alle kniver og unngår din mor. Grusomme tanker styrer livet ditt. Slik er det å streve med tvangstanker. Riktig nok tenker ikke alle på nøyaktig det å stikke sin mor i øyet. Noen får bilder av seg selv der de med vilje skyver barnevognen foran en bil. Noen får tanker om at de har en annen legning enn den de trodde. Andre får sinnet fullt av banneord når de folder hendene til bønn.

Uanstendig er normalt

Det er vanlig å få fæle tanker. Vi tenker titusener av tanker hver dag. Bevisstheten er en kontinuerlig idemyldring der alle forslag er velkomne, men der de fleste raskt forkastes som ubrukelige og ikke får noen videre behandling. I undersøkelser erkjenner 80-90%  av oss at vi har hatt tankene som ble gjengitt over eller beslektede tanker. Da blir det tvilsomt å betegne det som sykt få uanstendige tanker av og til. De fleste opplever ikke disse tankene som noe problem. De er raskt glemt. Et mindretall, noen titalls tusen i Norge, henger seg imidlertid opp i dem og tenker på dem store deler av tiden. Men heller ikke med disse er det noe grunnleggende galt. Tvert i mot, det er normale og sunne mekanismer som skaper og opprettholder problemet.

Dårlige strategier

Når vi står overfor en fare er den naturlige impulsen å ville fjerne den, være årvåken og unngå den. Evnen til å reagere med frykt og unngåelse har berget oss gjennom evolusjonen. Evnen til å reflektere over oss selv og tenke oss fram til løsninger på problemer har brakt menneskeheten langt. Men når det er våre egne tanker som er trusselen og problemet, er dette dårlige strategier:

  • Tankeundertrykking – det å skyve bort ubehagelige tanker – er ikke lett. Prøv å ikke tenke på en isbjørn i det hele tatt de neste ti sekundene… Dukket den opp? De fleste erfarer at tankeundertrykking bare gjør det verre.
  • Trusselmonitoriering – det å stadig sjekke sjekke om trusselen har økt eller minket –  er fornuftig nok når det er en ytre fare. Men det å sjekke om en tanke fortsatt er tilstede, er umulig uten å samtidig hente den fram.
  • Unngåelse er fornuftig når faren er reell.  Men er frykten grunnløs, så bidrar unngåelsen bare til at vi ikke oppdager at det ikke er noe å frykte, og angsten opprettholdes. Gjemmer du alle knivene i huset, så får du aldri avkreftet ideen om at du kommer til å stikke noen med dem.
  • Grubling og bekymring kan gi oss god forståelse av et problem og kanskje også en løsning. Men når problemet er at vi har tenkt oss inn i fortvilelse, hjelper det ikke med mer av det samme.

Misforståelsen

Normale, «uakseptable» tanker leder inn i plagsomme tvangstanker på grunn to overbevisninger: «Tankene mine avslører hvordan jeg egentlig er» og «Jeg kan bli slik jeg tenker». Dette er misforståelser. Hvis tankene våre definerte oss, så ville vi alle hatt svært kaotiske personligheter, så uryddig som tankestrømmen vår er. Og tankene styrer ikke atferden vår mot vår vilje. Prøv nå: Tenk på en tilfeldig, grufull handling du ikke har lyst å gjøre. Still deg i en posisjon der du enkelt kan utføre den. Du skal ikke gjøre det. Men du skal tenke intenst på å gjøre det… Nå, ble du morder eller torturist av å tenke disse tankene? Hva sier dette om tankens makt?

Av alle tankene jeg har omtalt i denne teksten er det ingen som er syke. Men intoleranse for tanker kan sette i gang og opprettholde en tvangslidelse. Blir man mindre dømmende mot sine egne tanker, kan de påtrengende tankene litt etter litt bli mindre dominerende.

 

Psykologenes skyld?

Mennesker har medfødt anlegg for tvangstanker. Det kan vi lite gjøre med. Men det finnes tankegods i kulturen som forsterker det og som vi bør ta et oppgjør med. Psykoanalysen som dominerte psykologifaget gjennom store deler av 1900-tallet vektla sterkt at mennesket har mye uanstendighet i sitt ubevisst sjelsliv, at dette plutselig kan komme til uttrykk i dramatisk atferd, samt at tanker og handlinger som kan virke tilfeldige avslører hvordan vi egentlig er skrudd sammen. Kirken har lært oss at tanker og følelser kan være syndige. Hver søndag bekjenner de troende at de har syndet, ikke bare med ord og gjerninger men også med tanker. Bibelen anser sinne som jenvngodt med drap og seksuelt begjær som identisk med seksuelle handlinger. Noen bestselgerbøker, som Paulo Coehlos «Alkymisten» og Rhonda Byrnes «The secret», har også forkynt budskapet om tankens kraft: Det vi ønsker, tror eller visualiserer, det vil skje. Og så kan vi gå i oss selv. Hvem har ikke utbrutt «Så sykt!» når en hører om tanker og fantasier som virker fremmede og vekker ubehag. Alt dette er tilskyndelser til å vokte på tankene sine.

Frykten for fordømmelse

Noen går i årevis og nevner aldri for noen hvilke forferdelige tanker de har. Risikoen synes altfor stor. Andre vil bli bestyrtet og fordømme, tenker de; politiet kan bli varslet; man kan bli stengt inne og dopet ned. Gevinsten ved å åpne seg kan på den annen side være enorm lettelse.Det har vært flere oppslag i media de siste årene om at Helse Bergen nå kan tilby effektiv behandling til pasienter med tvangslidelse. Likevel velger en del å betale for privat behandling, fordi tabuet er så sterkt at de ønsker større diskresjon enn det offentlige kan gi, eller fordi desperasjonen gjør at de ikke kan vente på fastlegetime og saksbehandling før de får hjelp.

Som psykolog har jeg erfart at de som sliter med blasfemiske, uanstendige eller grusomme tvangstanker, raskt blir bedre når de skjønner hva som opprettholder tankene og at det ikke er noe galt med dem. Kanskje kan tvangstanker forebygges og reduseres i befolkningen om denne kunnskapen blir tatt med ut av terapirommet til allmennheten. Kanskje kan denne artikkelen bidra til at noen våger å åpne seg for en person de stoler på og som lytter uten å dømme.

Jeg får vise vei og bekjenne en av mine egne «uakseptable» tanker: Når jeg står foran et stup sammen med noen, tenker jeg ofte: hva om jeg skubber? Det er ubehagelig, men jeg vet at jeg ikke er spesielt unormal eller i ferd med å bli gal. Og det er ikke farlig å være nær meg ut på Trolltunga eller Prekestolen.

 

28 kommentarer

  1. Dette er et veldig viktig tema. Jeg sliter selv med paranoid schizophreni og tror folk kan altså lese tankene mine. Det blir noen spesielle situasjoner må jeg innrømme (fra mitt synspunkt) greit å le litt av det og 🙂

    • Takk for tilbakemeldingen. Det høres befriende ut å av og til kunne le av plagene sine 🙂

  2. Jeg får de groveste tanker… Med alt som finnes. Drap eller sexuelt… Jeg repeterer i hodet mitt at jeg er incest-fil å p-fil (tør ikke stave det en gang.. Så mye hater jeg det). Selv om jeg tenner på damer, og noen menn. Så kaller jeg meg det. Jeg hører tankene mine ønske alle jeg er glad i, døde eller at de blir voldtatt av meg eller andre, tenker også dette om fremmede. Så kompenserer jeg alltid opp med mange gode tanker/sloss mot de onde tankene mine med gode tanker.(hvis jeg ikke gjør det blir jeg veldig deprimert). Jeg sliter også veldig med å holde fokus på det jeg faktisk tenner på, når jeg onanerer. Det virker som hjernen min vil tenke på upassende ting, for å ødelegge å bryte meg ned(da kjenner jeg den gode sexuelle energien blir ødelagt av kvalme og fortvilelse.. noenganger også frykt). Det er nesten en seier om jeg får kommet, med bare å ha hatt ett par kjappe upassende tanker.. Jeg merker også at huet mitt blir extra aktivt når jeg snakker med mennesker også, inni huet mitt høres jeg ut som ett ekkelt djevelsk dyr som sier myyye sykt og perverst. Å da merker jeg at jeg blir helt fra meg, og rar. Problemet med tankene mine er at jeg ikke tør slippe dem løs, i frykt av at jeg skal føle for disse syke greiene. Det siste jeg vil i denne verden er å tenne på min egen familie og barn. Så jeg kjenner det er veldig fristende å drepe meg selv. Og heller bare være ett godt minne. For alt jeg vil er at alle skal være kjærlige, og at alle skal respektere hverandre og at alle skal være fri for mental galskap eller negativ sexualitet. ps. Har ikke alltid hvert sånn.. vil veldig gjerne bli bra, så jeg kan nyte dette livet med familie, venner og ukjente.. med sjelefred og harmoni..

    • Hei!
      Du beskriver en veldig vond situasjon og du skal ha det bedre enn som så. Våg å søke hjelp. OCD-teamet på Kronstad er veldig gode på tvangsproblematikk. Det er et offentlig og dermed veldig billig tilbud. Her kan du lese mer om det: https://helse-bergen.no/ocd-teamet-helse-bergen og https://bypsykologene.no/behandling-i-det-offentlige
      Bypsykologene hjelper også personer med problemer som ligner på det du beskriver. Tilbudet vårt er privat og koster relativt mye. På den andre siden får man behandling svært raskt, ofte på dagen. Om det er aktuelt for deg er det bare å ta kontakt for timebestilling.

  3. Finnes det former for ocd som arter seg som tvangsmessig grubling. Ocd som hovedsaklig er mental, og som ikke er skade-andre-tanker etc., men som er en gjentakende negativ egensamtale og tvil? Med konstant tankekjør omkring egne «defekter» som likner på sykdomsangst? En jeg kjenner trodde som barn at hen hadde kreft og hjertefeil. Var opptatt av å kjenne etter symptomer på sykdom. Seinere førte ubehag/ mistrivsel i sosiale settinger til stort stress, og tilbaketrekking. Vansker med å fullføre skolegang.Kan ocd skifte karakter? At man i perioder kan være redd for å skade, men at dette ‘går over’ og at man i stedet tror at man har slitt så lenge psykisk at noe i hjernen er blitt varig skadet. At man sier til seg selv at man ikke liker mennesker, at man ikke har følelser. At man likte folk før, men at man nå egentlig ikke bryr seg. At man ikke kan passe inn? At alle behandlere man har hatt så langt i livet (10 år) egentlig ikke har tatt hen på alvor. Og at det ikke finnes håp om å bli bra/ leve et normalt liv?

    • Hei! Takk for innspillet.
      Det korte svaret på alle spørsmålene dine er ja. Psykiske lidelser kan avløse hverandre og grensene mellom angst, depresjon og OCD er litt flytende. En del mekanismer går igjen i flere psykiske lidelser, for eksempel en tendens til å bekymre seg eller gruble. Denne mentale kverningen blir ofte opprettholdt av et håp om å finne svar og løsninger på problemer og av det motsatte: forsøk på å skyve bort de negative tankene, fordi man opplever at de ødelegger så mye for dem. Akkurat hva man bekymrer seg for eller grubler over kan endre seg over tid, mens sårbarheten for å komme inn i det ligger der hele tiden. I metakognitiv terapi tar man sikte på å komme denne sårbarheten til livs. Håper at kjenningen din omsider får god hjelp et sted.

  4. Jeg slet i flere år med tanker om at jeg kom til å kvele mitt eget barn og jeg turte ikke si det til noen ( dette er 13 år siden ) for den gang hadde jeg ikke hørt om t.tanker o.l. jeg trodde jeg var verdens verste menneske og hatet meg selv for å ha disse tankene. Etter ett par år gikk de bort , men for noen år siden dukket de opp igjen , men denne gangen gikk tankene ut på at jeg kunne komme til å kvele meg selv, ta mitt eget liv på impuls. Å dette sliter jeg med nå, jeg er så redd for at noen skal tro jeg er sucidal for det er jeg ikke, men så kommer tanker som sier at jo kanskje du egentlig er det hvorfor skulle ellers slike tanker komme ? Jeg har slitt en del med helseangst tidligere men nå er det slik at jeg er livredd for psykisk sykdom, jeg kan få for meg at jeg er bipolar( hvilket legen min sier jeg ikke er, men jeg tror liksom ikke helt på han ) redd for å plutselig bli psykotisk eller gal. Huff dette er vanskelig. Jeg går til psykolog men syns ikke fremgangen har vært så god. Kan mann bli helt kvitt slike plager ? Når disse tankene kommer så er det også et enormt ubehag som følger med.

    • Hei! Det høres vondt ut. Du er langt fra den eneste moren som har vært sterkt plaget med tvangstanker om å skade sitt eget barn. Jeg har møtt flere. Jeg har også møtt personer med tvangstanker om at de kan ta livet sitt. I begge varianter har jeg fått følge dem fra intens fortvilelse til stor lettelse. Ble de helt kvitt tvangstankene? Neppe. Det er heller ikke målet for psykologisk behandling. Bestrebelsene på å få tankene vekk er nettopp en av de tingene som gjør at tvangstankene kommer så ofte og skaper så mye frykt og ubehag. I stedet lærte disse pasientene litt etter litt å stole på at tankene ikke har noen betynding, at de ikke varsler noen fare og at de slett ikke er så unormale. Da begynte de å bry seg mindre om dem. Og da ble det akkurat som om tankene brydde seg mindre om dem også og kom sjeldnere. Det er dette man tar sikte på å oppnå i behandling. En undersøkelse hos en fagperson du stoler på kan avklare spørsmålet om bipolar lidelse og risiko plutselig psykose på en måte som kan gjøre deg trygg.
      Når det gjelder manglende fremgang i behandlingen, så er det bra at du reagerer på det. Hvis kjemien er ok, så ta det opp med psykologen din. Han eller hun bør ta det pent og forsøke å finne ut sammen med deg hvilken behandling som kan passe for deg. Eventuelt kan du begynne å gå til en annen psykolog i stedet.
      Masse lykke til med utfordringene dine. Håper tvangstankene dine blir som mine uakseptable tanker (som jeg nevner i innlegget over): Litt ubehagelige, men ikke noe du bryr deg særlig med.

  5. Dette var en bra tekst! Jeg sliter selv veldig med vonde og fæle tvangstanker og det gjør at jeg isolerer meg mye og er veldig redd. Jeg tørr ikke si det til noen andre enn litt til psykologen. Tankene debuterte under psykose for mange år siden og jeg ser ingen utvei på dette. Er det noen sjangse for å kunne bli bra?

    • Takk for tilbakemeldingen! Det korte svaret på spørsmålet er: ja. Kanskje du kan diskutere det med psykologen din? Du trenger ikke å fortelle akkurat hva du tenker før du kjenner deg trygg nok, men fortelle at du har fæle tvangstanker og høre om hun eller han kan hjelpe deg. Å vise artikkelen du nettopp har lest og si du kjenner deg igjen i noe der kan være et utgangspunkt. Lykke til!

  6. Er det vanlig å slite med tvangstanker om å bekjenne ting mann har gjort feil? Er dette en tvangstanke eller dårlig samvittighet?

    Jeg føler for eksempel en trang til å betale tilbake sjokoladen jeg stjal fra jobben min som 16 åring, fortelle partner om jeg tenker på noen andre og rett og slett alt det gale jeg har gjort…

    • Hei
      Ja, det høres ut som typiske tvangstanker. Du kan gjerne kalle det dårlig samvittighet også, men det er en dårlig samvittighet som de fleste vil mene er altfor finstemt og som du burde slippe å få.

  7. Hei!
    Leste dette og ble ekstremt lettet. Er en 22 år gammel jente med ADD og sosial angst, i tillegg til å være døv på det ene øret. Har av den grunn tror jeg stemplet meg som at jeg bare plutselig kan få eller være alt.
    Lever både med sykdomsangst, jeg har blitt mye flinkere på å takle det. Men det verste er tvangstankene som jeg fikk tidlig i år. Da jeg er livredd for å ta livet av foreldrene mine og ofte har gått opp hver morgen og sjekket om dem har dratt på jobb eller om tilfellet hadde vært at jeg hadde vært i en psykose og tatt livet av dem. Jeg er ofte redd for å legge meg fordi jeg er redd for hva jeg ville vært i stand i i søvne når jeg « ikke er meg selv» og drar meg selv ned noe ekstremt med disse tankene og lar dem komme til meg hele døgnet rundt. Jeg er sliten og lei, men dette hjalp å lese og håper jeg kan finne tryggheten i at jeg ikke er syk i hodet eller kommer til å skade noen som helst da jeg ikke er voldelig en plass, og kjenner meg selv så godt at jeg vil ingen noe vondt og har bare god i meg.

    Trist å ha det slikt i den alderen jeg er i nå, men håper jeg finner tilbake til livet og lykken igjen snart.

    • Hei 🙂
      Så fint å høre at innlegget var til hjelp for deg. Håper du får oppleve mer slik fremgang med sosial angst og andre ting. Det finnes hjelp å få. I tillegg til vårt eget tilbud har vi laged denne oversikten over behandlingsmuligheter: https://bypsykologene.no/billigere-behandling-andre-steder/
      Gode ønsker for din vei tilbake til livet og lykken 🙂

  8. Hei! Jeg sliter med noe som jeg ikke kan finne noe lignende om på nettet. Har alltid slitt med angst og nerver. Det som er med meg er at jeg også har en form for tvangstanker osv. Men for meg er det ikke noe som f.e.k.s omfatter en handling,det å f.e.k.s tenke på å stikke sin mor i øyet,eller dytte barnevogn forann tog e.l…
    For meg er det rett og slett bare ett,eller flere ord bare som dukker opp i hodet. Som f.e.ks som nå om dagen. For noen dager siden tenkte jeg på ordet «kjerringjævel» om min mor. Hun døde i august i år. Er absolutt ingen mål eller mening bak det. Det dukket bare opp mens jeg var ute og tok en røyk en dag. Etter det har jeg mer eller mindre tenkt nettopp på DET ordet stort sett hele tiden mens jeg har vært våken!!! Jo mer jeg prøver å IKKE tenke på det jo mere tenker jeg på det!! Dette har gjort angsten sterkere for meg. Tenker: Er jeg i ferd med å miste kontrollen totalt,bli helt gal osv…
    Så her handler det ikke om en frykt for å gjennomføre en tanke man tenker på,men rett og slett bare at selve ORDET bare er der i hodet mitt hele tiden!! På det meste går kun få minutter uten at jeg har tenkt på ordet…(!).
    Er redd for å bli gal,fordi jeg føler jeg ikke kan flykte fra dette. Ordet dukker opp fra jeg våkner til jeg legger meg. Føler dette er veldig sykt og rart. Fordi når jeg googler «tvangstanker»,»ufrivillige tanker som dukker opp i hodet» så kommer det bare opp klassiske problemer,som f.e.k.s tvangstanker såsom nevnt over her b.l.a,eller overdreven vasking av hendene osv osv…
    Dette er forferdelig slitsomt og parallyserende….Prøver å tenke: Jeg får ikke bort ordet ved å bare la være å tenke på det,for da blir det bare enda værre. Men heller tenke at: » Det er jo bare ett uskyldig ORD» og at bare ett ord ikke skal hemme meg i hverdagen,men det har vært veldig vanskelig å ikke la seg påvirke av det…
    Er det i hele tatt NOEN som kjenner seg igjen på en måte med dette??!! Hva skal jeg gjøre??! Føles som at dette må jeg bare lære meg å leve med fremover..Uff..:(

    • Det du beskriver om ordene som kommer til deg og ikke vil gå bort høres ut som typiske tvangstanker. Det handler ikke bare om tanker om skade eller vasketvang og sjekking av elektriske apparater. Det at man får sinnet fullt av banneord når man kommer inn i en kirke, kan være tvangstanker. Likeledes om man får tanken «hore» om sin lille datter. Det vesentlige er at det er påtrengende, uønskede tanker som man strever med å få bort. Det er fælt å være plaget med dette, men disse tankene betyr absolutt ingenting ut over at de er plagsomme.
      Jeg tror det er mange der ute som vil kjenne seg igjen i det du beskriver. Det finnes god behandling for disse problemene. Man lærer seg å leve med det, akseptere at tankene kommer, og så litt etter litt kommer de sjeldnere til de nesten er helt glemt. Håper du etterhvert får sluttet fred med tankene dine, enten du trenger hjelp fra noen eller finner veien selv.

  9. Min datter på 10 år har akkurat nå i kveld åpnet opp og hatt en lang samtale med meg om at hun har stadig tilbakevendende tanker om å skade de hun er glad i. Meg, sin far, søster, klassekamerater etc.
    Jeg har selv, kun for et par dager siden, hørt på en veldig interessant podcast om temaet som gjorde meg i stand til å fange opp det bittelille hintet hun først ga og dermed kunne hjelpe henne til å åpne seg ved å vise forståelse og ro for det som etterhvert ble fortalt.

    Nå er hun i seng og jeg har begynt å lete etter hjelp til henne og til oss. Dette vekker en frykt i meg. Frykt for å ikke finne den rette hjelpen til henne, frykt for at hun skal ende opp med å ikke føle seg forstått, frykt for at hun skal føle seg stigmatisert, frykt for at hun skal føle at det er noe galt med henne og frykt for at jeg, familien skal ende opp med å bli satt tvil til. Men størst av alt er frykten for å ikke klare å forklare for et barn, at de tankene du har, gjør deg ikke unormal og de definere ikke hvem du er.

    Finnes det tekst eller video materiale som kan hjelpe meg med å forklare og hjelpe mitt barn til å forstå hva som faktisk skjer i den finurlige hjernen vår og forberede henne på å være åpen for å motta profesjonell hjelp?

    • Det høres vondt ut for både henne og dere. Hun er heldig som har en mamma hun kan åpne seg opp for og som tar i mot det hun forteller på en fin måte. Den samtalen alene kan ha gjort en forskjell.
      Det er grunn til optimisme når det gjelder det meste av det du frykter: god profesjonell hjelp finnes. En psykolog skal ha kunnskap om tvangstanker til å forstå hva det handler om og være lyttende nok til at hun kjenner seg forstått. Psykologen vil se det som en hovedoppgave å normalisere tvangstankene. Når det gjelder stigma, så er det dessverre slik at noen ikke forstår at det er forskjell på tanker og hensikter og at plagsomme tanker om grusomheter er noe mange kan få. Det bra å åpne seg for noen, samtidig er det nok lurt å ikke la hvem som helst få vite hva hun tenker. Ikke fordi det er noe galt med henne, men fordi andre folk ikke alltid er kloke.
      Kanskje det kan hjelpe henne å høre at også voksne, vanlige folk kan få slike tanker. I såfall kan du nevne for henne at jeg har snakket med mange voksne som har fått tanker om å skade folk de er glade i. Og de er normale, gode, snille, smarte, skikkelige personer som ikke er det minste farlige. De har bare fått plagsomme tanker. Og selv har jeg, slik jeg nevner i teksten min, ofte hatt tanker om å dytte andre utfor stup, uten at jeg har lyst til det og uten at jeg noen gang kommer til å gjøre det.
      Jeg kjenner ikke til spesifikt materiale av den typen du etterspør. Jeg kom over denne artikkelen om å hjelpe barn med tvangstanker, og lenker til den i fall den kan være nyttig for deg: https://www.plusstid.no/barn-og-oppvekst/foreldrerollen/barn-med-tvangstanker
      Gode ønsker for datteren din og dere som støtter henne.

  10. Hei! Sliter selv en del med sosial angst og settinger hvor jeg blir nervøs . Går i behandling mot dette . Samtidig siden jeg var 15/16 år slet jeg med tanker som var helt forferdelige slik å skade folk og jeg fikk bilder oppi hodet , gråt veldig mye de dagene det var som verst . Det har roet seg senere i årene, men sliter mye med at jeg overanalysere tankene mine. Skulle smile ril en dame jeg kjente, og så traff smilet en gutt som smilte tilbake . Han så jo kjekk og grei ut, men fikk veldig dårlig samvittighet i ettertid da jeg fant ut at han var yngre enn meg type 16/17 år og jeg er 28. Har følt meg som en dårlig person og vet at jeg aldri ville ha gjort noe mot noen på den alderen . Har vært ganske fortvilt de siste dagene . Og søsteren min på 16 spurte meg om jeg synes at ene gutten hun crushet på var søt men jeg føler det blir feil av meg å si noe da han er mye yngre enn meg og jeg får vonde tanker av meg selv. At jeg kan synes noen se kjekk ut og tro de er eldre . Knakk sammen på fredag og ville bare ha alt vekk .

    • Hei! Takk for det du deler. Leit at du skal bebreide deg selv for tanker du har og små hverdagshendelser. Lett å skjønne at du vil ha alt vekk, når du blir så fortvilet, men dessverre hjelper ikke det å forsøke å skyve bort tanker. Kanskje du kan få hjelp med dette også der du får hjelp med sosialangsten?

  11. Har selv slitt i mange år med tvangs tanker. Da særlig det med å skade noen. Da særlig de som betyr mye for meg i mitt liv. Som barn fikk jeg lov til å se på mange skrekk filmer. Mine foreldre var svært glad i skrekk, krig og katastrofe filmer. Tror min første skrekk film var halloween da på 8mm film rull. Jeg tror jeg var rundt 10år.de mest grusomme filmene du kan tenke deg. De var svært populære på helgene. Da hente det at vi så 3 til 4 filmer etterhverandre. Disse scenene går som en evig skrekk film i mitt hode. Jeg ser meg selv utføre de mest groteske handlinger. Men vet jo at jeg aldri ville gjort noen noe vondt. Etter at jeg har tenkt tanken så dømmer jeg meg selv. Ved å si til meg selv hvor grusomt menneske jeg er. Men jeg vet jeg aldri ville gjort noen noe vondt. Da ville jeg heller tatt mitt liv. Nå skal det sies at jeg har tilgitt mine foreldre og ønsker at alle skal ha det bra og bli elsket i sitt liv.

    • Hei! Takk for kommentaren.
      Dette hørtes vondt ut, både å bli utsatt for skremmende filmer som barn, og å skulle dømme seg selv for at du får tanker om grufulle ting. Jeg håper innlegget mitt hjelper deg til å se at du ikke gjør noe galt og at det ikke er grunn til å dømme deg for tanker du får.

  12. Hei. Skrev innlegg her for et par uker siden angående mine tvangstanker om å ta livet av familien min, det har nå snudd seg om til at jeg frykter å ta mitt eget liv.
    Jeg er jo veldig klar over hvor urasjonell tanke dette er og hvor sterk jeg er og glad i livet mitt ellers, men synes dette er en veldig tung tanke å bære da jeg personlig ikke assosierer meg med den i det hele tatt. Jeg vet veldig godt at dette bare er en frykt da jeg ender opp med å gråte ofte og kjenner mye i magen og kvalme når disse tankene kommer.
    Jeg var hos psykolog og hun sa til meg at jeg skulle si til tanken når den kom at det bare et en tanke. I tillegg har jeg selv bestemt meg for å slutte å se negativt på alt å begynne å tenke litt positivt. Og idag er min første dag der jeg kjenner det har avtatt litt. Og kvalmen er vekke. Jeg har kun hatt disse tankene i 5 dager men kjenner de er svært ubehagelige og unødvendige for meg og gå å bære på.
    Jeg har også selv eksponert meg med å ta tak i en tau for å se hvordan jeg reagerte, da begynte jeg å grine i frykt og forlot tauet og gikk inn igjen. Jeg kan fint være i nærheten av kniver og har bare en generell bekymring og mange syn om hvordan det hadde sett ut som gjør meg kvalmen og utilpass. Håper at rådet jeg lærte av psykolog vil gjøre at dette forsvinner helt. Da det er ekstra nedrivende og leve med dette rett etter at jeg har gått i et helt år med tvangstanker om å skade noen andre og ingen ting har skjedd, og jeg hadde ingen grunn til å bekymre meg. Og jeg vet selv jeg ikke har noen grunn til å bekymre meg om dette heller men tankene mine liker å fortelle meg annet.

    Tenkte å skrive dette for å høre hva du mener kan hjelpe av eksponering. Jeg jobber med å tenke positivt og tenke at tanken bare er en tanke. Og overhode ikke et ønske da jeg elsker livet mitt!

    I tillegg til at andre som kanskje tenker de samme tankene ikke skal føle seg alene.

    Mvh
    Marie
    22 år

    • Hei!
      Kjedelig at du fikk nye tvangstanker da de første forsvant. Men det er typisk tvangstanker. Grunnen til at man stadig henger seg opp i tanker er ofte at man tror at det at man får tanker om forferdelige ting betyr at noe kan være alvorlig galt med en selv. Da begynner man å tenke etter og granske seg selv. Og da blir jo tankene værende der en stund. En annen grunn er at man blir redd for tankene, for de er så plagsomme og man frykter at de aldri vil gå vekk. Da begynner man å forsøke å skyve bort tankene, men det fungerer helt mot sin hensikt. Mange blir litt etter litt kvitt tvangstanene når de lærer seg å ikke bry seg om dem. Det er ikke alltid så lett å få til. Det er det vi jobber med i terapi. Eksponering kan gi erfaringer med at tankene ikke er farlige: «Jeg tenkte på det, og det skjedde ikke.» Det kan også gi erfaring med at man tåler mer uro enn man trodde og at uroen går over. Når man jobber med eksponering er det viktig at den legges opp slik at det blir en positiv erfaring. Man kan jobbe med det på egenhånd men det kan være lurt å få hjelp av noen som kan det. https://www.dagbladet.no/kultur/uansvarlig-eksponering/68925342
      Lykke til med bestrebelsene dine får å få det triveligere i tankene 🙂

  13. Hei

    Jeg har i perioder hengt meg opp i setninger, at noe bør ha en bestemt rekkefølge og nå tanker om en drøm jeg hadde for mange år siden ved at jeg var vitne til et seksuelt overgrep men ikke gjorde noe med det. Var likegyldig. Dette er noe som har plaget meg og skammet meg veldig over. Vi har opplevd seksuelle overgrep i vår familie,jeg har ikke opplevd det men blant annet mamma og tante. Jeg har blitt fortalt mye og naturlig nok fått indre bilder inni hodet mitt som jeg skammer meg over. Disse kommer igjen og igjen og jeg bebreider meg selv for at jeg får disse indre bildene av folk som forgriper seg på andre. Det verste er at jeg noen ganger ser for meg at det skjer med det kjæreste jeg har nemlig sønnen min. Jeg syntes det er helt grusomt. Samtidig er jeg en person som lett får indre bilder av alt mulig. Problemet er at jeg har hengt meg opp i at jeg får sånne indre bilder og at jeg føler meg ekkel som tenker dette igjen og igjen. Vil jo ikke det og tror jo selvsagt det er noe galt med meg. Selv er jeg en person som viser stor avsky når det kommer til overgrep generelt. Jeg tror at grunnen til dette er at jeg har blitt fortalt så mye, lest så mye om overgrep og hatt tilfeller av det på jobb har gjort at det har blitt for mye for meg å bearbeide. Samt hadde jeg ei venninne av meg en gang som ville prøve å forstå Anders B B sine aggressive handlinger på Utøya. Jeg tenkte, må man forstå? Er jeg så lite hjertegod at jeg ikke klarer å forstå? Men da må jeg jo forstå overgripere også da? Dette førte til at jeg fikk angst, for hvis man forstår så er det liksom greit da? Jeg ønsker ikke å forstå noe som er så grusomt og skulle heller aldri begitt meg ut på en slik tankereise som bare har ført med seg skam og angst. Ønsker meg noen enkle måter å kunne møte- og slippe bildene og tankene på når de kommer? Jeg vet jo det ikke er farlig men er utrolig energitappende når man først har hengt seg opp.

    • Hei! Det du beskriver som de verste tvangstankene er du ikke alene om å ha. Noen av de mest fortvilte klientene mine er mødre som plages av den slags tanker. Tvangstanker er paradoksale greier. Nettopp ønsket om å ikke tenke stygt er årsaken til at man tenker så mye stygt. Det sterke ønsket om å få bort tankene er det som holder dem fast. Og ønsket om å forstå og få svar er det som gjør at man ender opp forvirret og tvilende.
      Grunnen til at man stadig henger seg opp i tanker er ofte at man tror at det at man får tanker om forferdelige ting betyr at noe kan være alvorlig galt med en selv. Da begynner man å tenke etter og granske seg selv. Og da blir jo tankene værende der en stund. En annen grunn er at man blir redd for tankene, for de er så plagsomme og man frykter at de aldri vil gå vekk. Da begynner man å forsøke å skyve bort tankene, men det fungerer helt mot sin hensikt. Mange blir litt etter litt kvitt tvangstanene når de lærer seg å ikke bry seg om dem. Det er ikke alltid så lett å få til. Det er det vi jobber med i terapi.
      Håper tankene litt etter litt kan plage deg litt mindre, selv om det neppe finnes noen triks som tar dem bort.

  14. Hei.
    Jeg begynte å få de første tvangstankene for rundt 10 år siden. Dette var så enkelt som at jeg unngikk bokstaver som hadde samme forbokstav som noen personer jeg forbandt noe ubehagelig med.
    Dette utviklet seg smått ettersom årene gikk og jeg opplevde ubehagelige ting eller det var personlige traumer jeg egentlig ikke bearbeidet. Men jeg holdt det litt under kontroll, og selv om tvangstanker kunne være der, lot jeg det ikke få overhånd.
    Men de siste par årene utviklet tvangstankene seg. Jeg opplevde en stor krise med trakassering på arbeidsplassen jeg var i praksis på, hvor lærerne på skolen også gikk mot meg og prøvde å få meg ut av utdannelsen. Dette var så enormt belastende, og jeg ble veldig deprimert etter dette. Men det er spesielt det siste halve året hvor jeg føler jeg har mistet kontrollen og tvangstankene styrer livet mitt og tankene mine. Det dreier seg nå om masse navn, som igjen resulterer i at jeg unngår nesten hele alfabetet, det er masse farger fra klær de hadde på seg de på praksisplass og skole så jeg har bare et par farger jeg ikke har traumer fra. Det gjelder retninger hvor ubehagelighetene fant sted, eller hvor disse menneskene kommer fra. Veldig kompliserte tvangstanker det nesten er umulig å gjøre alle sammen. Det gjelder masse tall jeg unngår også, og jeg må gjøre ting mange ganger til jeg har gjort det til forskjellige «betydningsfulle» tall, og får jeg ikke fred med det, må jeg starte helt på nytt igjen. Det er så ille at jeg nesten ikke orker å bevege meg, da jeg får tvangstanker av å bare lee på en lillefinger.
    Jeg var til samtale hos en privat terapeut, men dette var dyrt, så jeg måtte slutte. Jeg ønsker ikke hjelp fra det offentlige da alt blir skrevet ned i journaler, og det er det siste jeg trenger nå at dette blir skrevet ned.
    Jeg har søkt på nettet etter metoder, men jeg finner liksom ingenting om teknikker og metoder for å arbeide med de konkrete tankene.
    Derfor lurte jeg på om du har noen råd som går på konkret å jobbe med å behandle seg selv i hverdagen? Jeg er villig til å jobbe med dette selv, men trenger noen hjelpende ord, råd, tips og triks.
    Hovedproblemet er at hvis jeg ikke gjør en tvangshandling så «forfølger» tanken meg med bilder av menneskene som ikke var gode mot meg. Så ved å gjøre tvangshandlinger så skal det liksom bli borte. Men det kommer igjen og igjen og igjen og igjen … Jeg er så ubeskrivelig sliten og ønsker alle disse plagsomme tankene bort. De er så absurde, jeg skjønner det, men allikevel later de som de er meningsfulle i alt kaos.
    Håper du har noen konkrete råd for å jobbe med tvangstankene!

    • Hei! Det hørtes fryktelig komplisert ut å skulle klare å unngå alle de tingene du prøver å unngå. Et par oppklaringer: Både private psykologer og psykologer i det offentlige har journalplikt. Det betyr imidlertid ikke at alle detaljer om hva du konkret tenker må skrives ned, men f.eks. AT du har tvangstanker må nok psykologen notere. Om du søker behandling igjen: drøft det med psykologen før du åpner deg om ting du ikke vil ha notert.
      Om du kom til behandling hos oss ville du neppe fått tips og triks. I likhet med tvangshandlinger og ritualer har slikt en tendens til å slutte å virke og uroen og tankene kommer straks tilbake. Det du ville fått hjelp til var å se og erfare at tankene ikke er farlige, at du faktisk tåler å få dem og at du ikke trenger å gjøre noe for at de skal gå vekk. Du får erfare at tvangshandlinger og ritualer ikke er den eneste måten å få fred på. Så målet i behandling vil ofte bli et annet enn det som i utgangspunktet er målet for den som sliter med tvangstanker. Men vi setter selvsagt ingen målsetting som klienten ikke er enig i. Og uansett er målet at klienten på litt sikt skal få det bedre.
      Når det gjelder selvhjelp, så er dette det beste jeg har kommet over: https://www.kognitiv.no/wp-content/uploads/2014/11/Tvangshjelp.pdf
      En liten oppmuntring: tvangstanker har en tendens til å blomstre opp når folk er under store store belastninger, som du har vært. Hvis omgivelsene dine nå er vennligere og du får slikket sårene etter trakasseringen, så er det gode muligheter for at dette gir seg av seg selv etterhvert.
      Lykke til med selvhjelp og eventuelt behandling!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *