Tenker du på å stikke din mor i øyet med en fruktkniv? Da er du helt normal.
Syke tanker om å skade andre er ofte vonde, men ufarlige.
[Syke tanker: Innlegg i Bergens Tidende fra Bypsykologene 15. oktober 2017. Dette er originalversjonen]
Tenker du på å stikke din mor i øyet med en fruktkniv? Da er du helt normal.
Det begynte som en rar tanke. Da den stadig vendte tilbake ble du først irritert, så skremt og til slutt fortvilet. Nå grubler du intenst: hvorfor kommer denne tanken? Hvorfor vil den ikke gå vekk? Du tviler på deg selv: Kan jeg miste kontrollen og faktisk gjøre det? Er jeg i ferd med å bli gal? Er jeg ond? Tankene tar over, du tenker på dem hele tiden, du begynner å gjøre ting for at de skal gå bort eller for å sikre at du ikke handler på dem. Du forsøker å distrahere deg, gjemmer alle kniver og unngår din mor. Grusomme tanker styrer livet ditt. Slik er det å streve med tvangstanker. Riktig nok tenker ikke alle på nøyaktig det å stikke sin mor i øyet. Noen får bilder av seg selv der de med vilje skyver barnevognen foran en bil. Noen får tanker om at de har en annen legning enn den de trodde. Andre får sinnet fullt av banneord når de folder hendene til bønn.
Syke tanker er normalt
Det er vanlig å få fæle tanker. Vi tenker titusener av tanker hver dag. Bevisstheten er en kontinuerlig idemyldring der alle forslag er velkomne, men der de fleste raskt forkastes som ubrukelige og ikke får noen videre behandling. I undersøkelser erkjenner 80-90% av oss at vi har hatt tankene som ble gjengitt over eller beslektede tanker. Da blir det tvilsomt å betegne det som sykt få uanstendige tanker av og til. De fleste opplever ikke disse tankene som noe problem. De er raskt glemt. Et mindretall, noen titalls tusen i Norge, henger seg imidlertid opp i dem og tenker på dem store deler av tiden. Men heller ikke med disse er det noe grunnleggende galt. Tvert i mot, det er normale og sunne mekanismer som skaper og opprettholder problemet.
Dårlige strategier
Når vi står overfor en fare er den naturlige impulsen å ville fjerne den, være årvåken og unngå den. Evnen til å reagere med frykt og unngåelse har berget oss gjennom evolusjonen. Evnen til å reflektere over oss selv og tenke oss fram til løsninger på problemer har brakt menneskeheten langt. Men når det er våre egne tanker som er trusselen og problemet, er dette dårlige strategier:
- Tankeundertrykking – det å skyve bort ubehagelige tanker – er ikke lett. Prøv å ikke tenke på en isbjørn i det hele tatt de neste ti sekundene… Dukket den opp? De fleste erfarer at tankeundertrykking bare gjør det verre.
- Trusselmonitoriering – det å stadig sjekke sjekke om trusselen har økt eller minket – er fornuftig nok når det er en ytre fare. Men det å sjekke om en tanke fortsatt er tilstede, er umulig uten å samtidig hente den fram.
- Unngåelse er fornuftig når faren er reell. Men er frykten grunnløs, så bidrar unngåelsen bare til at vi ikke oppdager at det ikke er noe å frykte, og angsten opprettholdes. Gjemmer du alle knivene i huset, så får du aldri avkreftet ideen om at du kommer til å stikke noen med dem.
- Grubling og bekymring kan gi oss god forståelse av et problem og kanskje også en løsning. Men når problemet er at vi har tenkt oss inn i fortvilelse, hjelper det ikke med mer av det samme.
Misforståelsen
Normale, «uakseptable» tanker leder inn i plagsomme tvangstanker på grunn to overbevisninger: «Tankene mine avslører hvordan jeg egentlig er» og «Jeg kan bli slik jeg tenker». Dette er misforståelser. Hvis tankene våre definerte oss, så ville vi alle hatt svært kaotiske personligheter, så uryddig som tankestrømmen vår er. Og tankene styrer ikke atferden vår mot vår vilje. Prøv nå: Tenk på en tilfeldig, grufull handling du ikke har lyst å gjøre. Still deg i en posisjon der du enkelt kan utføre den. Du skal ikke gjøre det. Men du skal tenke intenst på å gjøre det… Nå, ble du morder eller torturist av å tenke disse tankene? Hva sier dette om tankens makt?
Av alle tankene jeg har omtalt i denne teksten er det ingen som er syke. Men intoleranse for tanker kan sette i gang og opprettholde en tvangslidelse. Blir man mindre dømmende mot sine egne tanker, kan de påtrengende tankene litt etter litt bli mindre dominerende.
Psykologenes skyld?
Mennesker har medfødt anlegg for tvangstanker. Det kan vi lite gjøre med. Men det finnes tankegods i kulturen som forsterker det og som vi bør ta et oppgjør med. Psykoanalysen som dominerte psykologifaget gjennom store deler av 1900-tallet vektla sterkt at mennesket har mye uanstendighet i sitt ubevisst sjelsliv, at dette plutselig kan komme til uttrykk i dramatisk atferd, samt at tanker og handlinger som kan virke tilfeldige avslører hvordan vi egentlig er skrudd sammen. Kirken har lært oss at tanker og følelser kan være syndige. Hver søndag bekjenner de troende at de har syndet, ikke bare med ord og gjerninger men også med tanker. Bibelen anser sinne som jenvngodt med drap og seksuelt begjær som identisk med seksuelle handlinger. Noen bestselgerbøker, som Paulo Coehlos «Alkymisten» og Rhonda Byrnes «The secret», har også forkynt budskapet om tankens kraft: Det vi ønsker, tror eller visualiserer, det vil skje. Og så kan vi gå i oss selv. Hvem har ikke utbrutt «Så sykt!» når en hører om tanker og fantasier som virker fremmede og vekker ubehag. Alt dette er tilskyndelser til å vokte på tankene sine.
Frykten for fordømmelse
Noen går i årevis og nevner aldri for noen hvilke forferdelige tanker de har. Risikoen synes altfor stor. Andre vil bli bestyrtet og fordømme, tenker de; politiet kan bli varslet; man kan bli stengt inne og dopet ned. Gevinsten ved å åpne seg kan på den annen side være enorm lettelse. Det har vært flere oppslag i media de siste årene om at Helse Bergen nå kan tilby effektiv behandling til pasienter med tvangslidelse. Likevel velger en del å betale for privat behandling, fordi tabuet er så sterkt at de ønsker større diskresjon enn det offentlige kan gi, eller fordi desperasjonen gjør at de ikke kan vente på fastlegetime og saksbehandling før de får hjelp.
Som psykolog har jeg erfart at de som sliter med blasfemiske, uanstendige eller grusomme tvangstanker, raskt blir bedre når de skjønner hva som opprettholder tankene og at det ikke er noe galt med dem. Kanskje kan tvangstanker forebygges og reduseres i befolkningen om denne kunnskapen blir tatt med ut av terapirommet til allmennheten. Kanskje kan denne artikkelen bidra til at noen våger å åpne seg for en person de stoler på og som lytter uten å dømme.
Jeg får vise vei og bekjenne en av mine egne «uakseptable» tanker: Når jeg står foran et stup sammen med noen, tenker jeg ofte: hva om jeg skubber? Det er ubehagelig, men jeg vet at jeg ikke er spesielt unormal eller i ferd med å bli gal. Og det er ikke farlig å være nær meg ut på Trolltunga eller Prekestolen.
Sliter du med tvangstanker? Her får du tips til hvordan du kan slutte med det.
Dette er et veldig viktig tema. Jeg sliter selv med paranoid schizophreni og tror folk kan altså lese tankene mine. Det blir noen spesielle situasjoner må jeg innrømme (fra mitt synspunkt) greit å le litt av det og 🙂
Takk for tilbakemeldingen. Det høres befriende ut å av og til kunne le av plagene sine 🙂
Jeg får de groveste tanker… Med alt som finnes. Drap eller sexuelt… Jeg repeterer i hodet mitt at jeg er incest-fil å p-fil (tør ikke stave det en gang.. Så mye hater jeg det). Selv om jeg tenner på damer, og noen menn. Så kaller jeg meg det. Jeg hører tankene mine ønske alle jeg er glad i, døde eller at de blir voldtatt av meg eller andre, tenker også dette om fremmede. Så kompenserer jeg alltid opp med mange gode tanker/sloss mot de onde tankene mine med gode tanker.(hvis jeg ikke gjør det blir jeg veldig deprimert). Jeg sliter også veldig med å holde fokus på det jeg faktisk tenner på, når jeg onanerer. Det virker som hjernen min vil tenke på upassende ting, for å ødelegge å bryte meg ned(da kjenner jeg den gode sexuelle energien blir ødelagt av kvalme og fortvilelse.. noenganger også frykt). Det er nesten en seier om jeg får kommet, med bare å ha hatt ett par kjappe upassende tanker.. Jeg merker også at huet mitt blir extra aktivt når jeg snakker med mennesker også, inni huet mitt høres jeg ut som ett ekkelt djevelsk dyr som sier myyye sykt og perverst. Å da merker jeg at jeg blir helt fra meg, og rar. Problemet med tankene mine er at jeg ikke tør slippe dem løs, i frykt av at jeg skal føle for disse syke greiene. Det siste jeg vil i denne verden er å tenne på min egen familie og barn. Så jeg kjenner det er veldig fristende å drepe meg selv. Og heller bare være ett godt minne. For alt jeg vil er at alle skal være kjærlige, og at alle skal respektere hverandre og at alle skal være fri for mental galskap eller negativ sexualitet. ps. Har ikke alltid hvert sånn.. vil veldig gjerne bli bra, så jeg kan nyte dette livet med familie, venner og ukjente.. med sjelefred og harmoni..
Hei!
Du beskriver en veldig vond situasjon og du skal ha det bedre enn som så. Våg å søke hjelp. OCD-teamet på Kronstad er veldig gode på tvangsproblematikk. Det er et offentlig og dermed veldig billig tilbud. Her kan du lese mer om det: https://helse-bergen.no/ocd-teamet-helse-bergen og https://bypsykologene.no/behandling-i-det-offentlige
Bypsykologene hjelper også personer med problemer som ligner på det du beskriver. Tilbudet vårt er privat og koster relativt mye. På den andre siden får man behandling svært raskt, ofte på dagen. Om det er aktuelt for deg er det bare å ta kontakt for timebestilling.
Finnes det former for ocd som arter seg som tvangsmessig grubling. Ocd som hovedsaklig er mental, og som ikke er skade-andre-tanker etc., men som er en gjentakende negativ egensamtale og tvil? Med konstant tankekjør omkring egne «defekter» som likner på sykdomsangst? En jeg kjenner trodde som barn at hen hadde kreft og hjertefeil. Var opptatt av å kjenne etter symptomer på sykdom. Seinere førte ubehag/ mistrivsel i sosiale settinger til stort stress, og tilbaketrekking. Vansker med å fullføre skolegang.Kan ocd skifte karakter? At man i perioder kan være redd for å skade, men at dette ‘går over’ og at man i stedet tror at man har slitt så lenge psykisk at noe i hjernen er blitt varig skadet. At man sier til seg selv at man ikke liker mennesker, at man ikke har følelser. At man likte folk før, men at man nå egentlig ikke bryr seg. At man ikke kan passe inn? At alle behandlere man har hatt så langt i livet (10 år) egentlig ikke har tatt hen på alvor. Og at det ikke finnes håp om å bli bra/ leve et normalt liv?
Hei! Takk for innspillet.
Det korte svaret på alle spørsmålene dine er ja. Psykiske lidelser kan avløse hverandre og grensene mellom angst, depresjon og OCD er litt flytende. En del mekanismer går igjen i flere psykiske lidelser, for eksempel en tendens til å bekymre seg eller gruble. Denne mentale kverningen blir ofte opprettholdt av et håp om å finne svar og løsninger på problemer og av det motsatte: forsøk på å skyve bort de negative tankene, fordi man opplever at de ødelegger så mye for dem. Akkurat hva man bekymrer seg for eller grubler over kan endre seg over tid, mens sårbarheten for å komme inn i det ligger der hele tiden. I metakognitiv terapi tar man sikte på å komme denne sårbarheten til livs. Håper at kjenningen din omsider får god hjelp et sted.
Hei. Hva betyr komme denne sårbarheten til livs?
Hei
Andre uttrykk som betyr det samme er «å få has på», «å gjøre det av med» eller «overvinne» denne sårbarheten. Her er en hjelp til å overvinne sårbarheten for tvangstanker: https://bypsykologene.no/2022/02/tvangstanker-slik-slutter-du-med-det/
Jeg slet i flere år med tanker om at jeg kom til å kvele mitt eget barn og jeg turte ikke si det til noen ( dette er 13 år siden ) for den gang hadde jeg ikke hørt om t.tanker o.l. jeg trodde jeg var verdens verste menneske og hatet meg selv for å ha disse tankene. Etter ett par år gikk de bort , men for noen år siden dukket de opp igjen , men denne gangen gikk tankene ut på at jeg kunne komme til å kvele meg selv, ta mitt eget liv på impuls. Å dette sliter jeg med nå, jeg er så redd for at noen skal tro jeg er sucidal for det er jeg ikke, men så kommer tanker som sier at jo kanskje du egentlig er det hvorfor skulle ellers slike tanker komme ? Jeg har slitt en del med helseangst tidligere men nå er det slik at jeg er livredd for psykisk sykdom, jeg kan få for meg at jeg er bipolar( hvilket legen min sier jeg ikke er, men jeg tror liksom ikke helt på han ) redd for å plutselig bli psykotisk eller gal. Huff dette er vanskelig. Jeg går til psykolog men syns ikke fremgangen har vært så god. Kan mann bli helt kvitt slike plager ? Når disse tankene kommer så er det også et enormt ubehag som følger med.
Dette var en bra tekst! Jeg sliter selv veldig med vonde og fæle tvangstanker og det gjør at jeg isolerer meg mye og er veldig redd. Jeg tørr ikke si det til noen andre enn litt til psykologen. Tankene debuterte under psykose for mange år siden og jeg ser ingen utvei på dette. Er det noen sjangse for å kunne bli bra?
Takk for tilbakemeldingen! Det korte svaret på spørsmålet er: ja. Kanskje du kan diskutere det med psykologen din? Du trenger ikke å fortelle akkurat hva du tenker før du kjenner deg trygg nok, men fortelle at du har fæle tvangstanker og høre om hun eller han kan hjelpe deg. Å vise artikkelen du nettopp har lest og si du kjenner deg igjen i noe der kan være et utgangspunkt. Lykke til!
Er det vanlig å slite med tvangstanker om å bekjenne ting mann har gjort feil? Er dette en tvangstanke eller dårlig samvittighet?
Jeg føler for eksempel en trang til å betale tilbake sjokoladen jeg stjal fra jobben min som 16 åring, fortelle partner om jeg tenker på noen andre og rett og slett alt det gale jeg har gjort…
Hei
Ja, det høres ut som typiske tvangstanker. Du kan gjerne kalle det dårlig samvittighet også, men det er en dårlig samvittighet som de fleste vil mene er altfor finstemt og som du burde slippe å få.
Hei!
Leste dette og ble ekstremt lettet. Er en 22 år gammel jente med ADD og sosial angst, i tillegg til å være døv på det ene øret. Har av den grunn tror jeg stemplet meg som at jeg bare plutselig kan få eller være alt.
Lever både med sykdomsangst, jeg har blitt mye flinkere på å takle det. Men det verste er tvangstankene som jeg fikk tidlig i år. Da jeg er livredd for å ta livet av foreldrene mine og ofte har gått opp hver morgen og sjekket om dem har dratt på jobb eller om tilfellet hadde vært at jeg hadde vært i en psykose og tatt livet av dem. Jeg er ofte redd for å legge meg fordi jeg er redd for hva jeg ville vært i stand i i søvne når jeg « ikke er meg selv» og drar meg selv ned noe ekstremt med disse tankene og lar dem komme til meg hele døgnet rundt. Jeg er sliten og lei, men dette hjalp å lese og håper jeg kan finne tryggheten i at jeg ikke er syk i hodet eller kommer til å skade noen som helst da jeg ikke er voldelig en plass, og kjenner meg selv så godt at jeg vil ingen noe vondt og har bare god i meg.
Trist å ha det slikt i den alderen jeg er i nå, men håper jeg finner tilbake til livet og lykken igjen snart.
Hei 🙂
Så fint å høre at innlegget var til hjelp for deg. Håper du får oppleve mer slik fremgang med sosial angst og andre ting. Det finnes hjelp å få. I tillegg til vårt eget tilbud har vi laged denne oversikten over behandlingsmuligheter: https://bypsykologene.no/billigere-behandling-andre-steder/
Gode ønsker for din vei tilbake til livet og lykken 🙂
Hei! Det høres vondt ut. Du er langt fra den eneste moren som har vært sterkt plaget med tvangstanker om å skade sitt eget barn. Jeg har møtt flere. Jeg har også møtt personer med tvangstanker om at de kan ta livet sitt. I begge varianter har jeg fått følge dem fra intens fortvilelse til stor lettelse. Ble de helt kvitt tvangstankene? Neppe. Det er heller ikke målet for psykologisk behandling. Bestrebelsene på å få tankene vekk er nettopp en av de tingene som gjør at tvangstankene kommer så ofte og skaper så mye frykt og ubehag. I stedet lærte disse pasientene litt etter litt å stole på at tankene ikke har noen betynding, at de ikke varsler noen fare og at de slett ikke er så unormale. Da begynte de å bry seg mindre om dem. Og da ble det akkurat som om tankene brydde seg mindre om dem også og kom sjeldnere. Det er dette man tar sikte på å oppnå i behandling. En undersøkelse hos en fagperson du stoler på kan avklare spørsmålet om bipolar lidelse og risiko plutselig psykose på en måte som kan gjøre deg trygg.
Når det gjelder manglende fremgang i behandlingen, så er det bra at du reagerer på det. Hvis kjemien er ok, så ta det opp med psykologen din. Han eller hun bør ta det pent og forsøke å finne ut sammen med deg hvilken behandling som kan passe for deg. Eventuelt kan du begynne å gå til en annen psykolog i stedet.
Masse lykke til med utfordringene dine. Håper tvangstankene dine blir som mine uakseptable tanker (som jeg nevner i innlegget over): Litt ubehagelige, men ikke noe du bryr deg særlig med.
Men hvordan kan man vite helt sikkert at man ikke er en katastrofe waiting to happen men at det faktisk er OCD? Jeg sliter også med mye av det samme som jeg leser i kommentarene her. Det er så slitsomt. I natt våknet jeg med panikk fordi jeg følte at jeg holdt på å ta livet av meg selv. Jeg trodde jeg kom til å gå å ta overdose når jeg egentlig aldri har hatt sterkere lyst til å leve. Jeg var, for mange år siden, veldig psykisk syk og da også suicidal. Men da ville jeg dø. Nå vil jeg ikke det, og likevel våkner jeg med svetting og hjertebank og panikk i frykt for at jeg plutselig skal ta livet Av meg selv og etterlate min nydelige datter med kun en forelder. Har mange andre tvangstanker og, men hvordan kan jeg være sikker på at det er det og at jeg ikke egentlig er gal og bør bures inne? Hva er forskjellen på meg og på han på otta som faktisk drepte noen? Eller på venninna mi som hang seg?
Hei
Dette svaret er nok veldig utilfredsstillende for deg, men kanskje kan det bli nyttig. I livet får man ingen garantier. Hverken du, jeg eller noen andre kan få noen garanti mot noe som helst. Dette gjelder ikke bare psykisk helse og impulskontroll. Det gjelder alt mulig annet også. Vi kan når som helst få en meteoritt i hodet og så videre.
Når du får en tanke om noe forferdelig og tanken føles sann, er det forståelig at du ønsker en eller annen måte å bli sikker på at aldri vil skje. Men akkurat søkenen etter slik sikkerhet opprettholder tvangstanker. Fordi man vil bli sikker går man og stadig tenker etter, kjenner etter, tester tanker, gransker minnet, veier beviser, søker informasjon, søker forsikring hos andre og så videre. Og så blir man bare mer plaget, uten å komme frem til svar man stoler på.
Kanskje du kan spørre deg: Har følelsene og tankene dine om å bli gal og miste kontrollen kommet mange ganger før? Og har de ofte fått rett? Dersom ikke, mener du at tankene og følelsene dine i disse spørsmålene er et godt kompass som hjelper deg å unngå farlig terreng? Eller er de kanskje heller en røykvarsler som piper stadig vekk, uten at det er noen røyk i rommet, og som du slett ikke kan stole på? Om du skulle velge å ikke stole på det du tror er tvangstanker (uten at du er helt sikker) – rett og slett gi blaffen i dem og ikke handle på dem – så kan det være veien ut av dem. Men da må du godta to ting: 1) Du vil måtte leve med at tankene plager deg en stund. Uroen vil gå over, men ikke med en gang, og ikke om er utålmodig og stadig monitorerer om den er blitt mindre. 2) Du har ingen garanti for at det du frykter ikke vil skje. Kanskje mener du når du tenker rolig over saken at det er svært lite sannsynlig, men når angsten øker, så kommer det til å føles som at faren kanskje er stor likevel, og da er det krevende å skulle holde fast ved beslutningen om å ikke sjekke det nærmere. Våger du det, gang på gang over en periode, så er det gode muligheter for at tvangstankene mister sin makt over deg.
Gode ønsker for deg i det du står i!
Hei! Jeg sliter med noe som jeg ikke kan finne noe lignende om på nettet. Har alltid slitt med angst og nerver. Det som er med meg er at jeg også har en form for tvangstanker osv. Men for meg er det ikke noe som f.e.k.s omfatter en handling,det å f.e.k.s tenke på å stikke sin mor i øyet,eller dytte barnevogn forann tog e.l…
For meg er det rett og slett bare ett,eller flere ord bare som dukker opp i hodet. Som f.e.ks som nå om dagen. For noen dager siden tenkte jeg på ordet «kjerringjævel» om min mor. Hun døde i august i år. Er absolutt ingen mål eller mening bak det. Det dukket bare opp mens jeg var ute og tok en røyk en dag. Etter det har jeg mer eller mindre tenkt nettopp på DET ordet stort sett hele tiden mens jeg har vært våken!!! Jo mer jeg prøver å IKKE tenke på det jo mere tenker jeg på det!! Dette har gjort angsten sterkere for meg. Tenker: Er jeg i ferd med å miste kontrollen totalt,bli helt gal osv…
Så her handler det ikke om en frykt for å gjennomføre en tanke man tenker på,men rett og slett bare at selve ORDET bare er der i hodet mitt hele tiden!! På det meste går kun få minutter uten at jeg har tenkt på ordet…(!).
Er redd for å bli gal,fordi jeg føler jeg ikke kan flykte fra dette. Ordet dukker opp fra jeg våkner til jeg legger meg. Føler dette er veldig sykt og rart. Fordi når jeg googler «tvangstanker»,»ufrivillige tanker som dukker opp i hodet» så kommer det bare opp klassiske problemer,som f.e.k.s tvangstanker såsom nevnt over her b.l.a,eller overdreven vasking av hendene osv osv…
Dette er forferdelig slitsomt og parallyserende….Prøver å tenke: Jeg får ikke bort ordet ved å bare la være å tenke på det,for da blir det bare enda værre. Men heller tenke at: » Det er jo bare ett uskyldig ORD» og at bare ett ord ikke skal hemme meg i hverdagen,men det har vært veldig vanskelig å ikke la seg påvirke av det…
Er det i hele tatt NOEN som kjenner seg igjen på en måte med dette??!! Hva skal jeg gjøre??! Føles som at dette må jeg bare lære meg å leve med fremover..Uff..:(
Det du beskriver om ordene som kommer til deg og ikke vil gå bort høres ut som typiske tvangstanker. Det handler ikke bare om tanker om skade eller vasketvang og sjekking av elektriske apparater. Det at man får sinnet fullt av banneord når man kommer inn i en kirke, kan være tvangstanker. Likeledes om man får tanken «hore» om sin lille datter. Det vesentlige er at det er påtrengende, uønskede tanker som man strever med å få bort. Det er fælt å være plaget med dette, men disse tankene betyr absolutt ingenting ut over at de er plagsomme.
Jeg tror det er mange der ute som vil kjenne seg igjen i det du beskriver. Det finnes god behandling for disse problemene. Man lærer seg å leve med det, akseptere at tankene kommer, og så litt etter litt kommer de sjeldnere til de nesten er helt glemt. Håper du etterhvert får sluttet fred med tankene dine, enten du trenger hjelp fra noen eller finner veien selv.
Min datter på 10 år har akkurat nå i kveld åpnet opp og hatt en lang samtale med meg om at hun har stadig tilbakevendende tanker om å skade de hun er glad i. Meg, sin far, søster, klassekamerater etc.
Jeg har selv, kun for et par dager siden, hørt på en veldig interessant podcast om temaet som gjorde meg i stand til å fange opp det bittelille hintet hun først ga og dermed kunne hjelpe henne til å åpne seg ved å vise forståelse og ro for det som etterhvert ble fortalt.
Nå er hun i seng og jeg har begynt å lete etter hjelp til henne og til oss. Dette vekker en frykt i meg. Frykt for å ikke finne den rette hjelpen til henne, frykt for at hun skal ende opp med å ikke føle seg forstått, frykt for at hun skal føle seg stigmatisert, frykt for at hun skal føle at det er noe galt med henne og frykt for at jeg, familien skal ende opp med å bli satt tvil til. Men størst av alt er frykten for å ikke klare å forklare for et barn, at de tankene du har, gjør deg ikke unormal og de definere ikke hvem du er.
Finnes det tekst eller video materiale som kan hjelpe meg med å forklare og hjelpe mitt barn til å forstå hva som faktisk skjer i den finurlige hjernen vår og forberede henne på å være åpen for å motta profesjonell hjelp?
Det høres vondt ut for både henne og dere. Hun er heldig som har en mamma hun kan åpne seg opp for og som tar i mot det hun forteller på en fin måte. Den samtalen alene kan ha gjort en forskjell.
Det er grunn til optimisme når det gjelder det meste av det du frykter: god profesjonell hjelp finnes. En psykolog skal ha kunnskap om tvangstanker til å forstå hva det handler om og være lyttende nok til at hun kjenner seg forstått. Psykologen vil se det som en hovedoppgave å normalisere tvangstankene. Når det gjelder stigma, så er det dessverre slik at noen ikke forstår at det er forskjell på tanker og hensikter og at plagsomme tanker om grusomheter er noe mange kan få. Det bra å åpne seg for noen, samtidig er det nok lurt å ikke la hvem som helst få vite hva hun tenker. Ikke fordi det er noe galt med henne, men fordi andre folk ikke alltid er kloke.
Kanskje det kan hjelpe henne å høre at også voksne, vanlige folk kan få slike tanker. I såfall kan du nevne for henne at jeg har snakket med mange voksne som har fått tanker om å skade folk de er glade i. Og de er normale, gode, snille, smarte, skikkelige personer som ikke er det minste farlige. De har bare fått plagsomme tanker. Og selv har jeg, slik jeg nevner i teksten min, ofte hatt tanker om å dytte andre utfor stup, uten at jeg har lyst til det og uten at jeg noen gang kommer til å gjøre det.
Jeg kjenner ikke til spesifikt materiale av den typen du etterspør. Jeg kom over denne artikkelen om å hjelpe barn med tvangstanker, og lenker til den i fall den kan være nyttig for deg: https://www.plusstid.no/barn-og-oppvekst/foreldrerollen/barn-med-tvangstanker
Gode ønsker for datteren din og dere som støtter henne.
Hei! Sliter selv en del med sosial angst og settinger hvor jeg blir nervøs . Går i behandling mot dette . Samtidig siden jeg var 15/16 år slet jeg med tanker som var helt forferdelige slik å skade folk og jeg fikk bilder oppi hodet , gråt veldig mye de dagene det var som verst . Det har roet seg senere i årene, men sliter mye med at jeg overanalysere tankene mine. Skulle smile ril en dame jeg kjente, og så traff smilet en gutt som smilte tilbake . Han så jo kjekk og grei ut, men fikk veldig dårlig samvittighet i ettertid da jeg fant ut at han var yngre enn meg type 16/17 år og jeg er 28. Har følt meg som en dårlig person og vet at jeg aldri ville ha gjort noe mot noen på den alderen . Har vært ganske fortvilt de siste dagene . Og søsteren min på 16 spurte meg om jeg synes at ene gutten hun crushet på var søt men jeg føler det blir feil av meg å si noe da han er mye yngre enn meg og jeg får vonde tanker av meg selv. At jeg kan synes noen se kjekk ut og tro de er eldre . Knakk sammen på fredag og ville bare ha alt vekk .
Hei! Takk for det du deler. Leit at du skal bebreide deg selv for tanker du har og små hverdagshendelser. Lett å skjønne at du vil ha alt vekk, når du blir så fortvilet, men dessverre hjelper ikke det å forsøke å skyve bort tanker. Kanskje du kan få hjelp med dette også der du får hjelp med sosialangsten?
Har selv slitt i mange år med tvangs tanker. Da særlig det med å skade noen. Da særlig de som betyr mye for meg i mitt liv. Som barn fikk jeg lov til å se på mange skrekk filmer. Mine foreldre var svært glad i skrekk, krig og katastrofe filmer. Tror min første skrekk film var halloween da på 8mm film rull. Jeg tror jeg var rundt 10år.de mest grusomme filmene du kan tenke deg. De var svært populære på helgene. Da hente det at vi så 3 til 4 filmer etterhverandre. Disse scenene går som en evig skrekk film i mitt hode. Jeg ser meg selv utføre de mest groteske handlinger. Men vet jo at jeg aldri ville gjort noen noe vondt. Etter at jeg har tenkt tanken så dømmer jeg meg selv. Ved å si til meg selv hvor grusomt menneske jeg er. Men jeg vet jeg aldri ville gjort noen noe vondt. Da ville jeg heller tatt mitt liv. Nå skal det sies at jeg har tilgitt mine foreldre og ønsker at alle skal ha det bra og bli elsket i sitt liv.
Hei! Takk for kommentaren.
Dette hørtes vondt ut, både å bli utsatt for skremmende filmer som barn, og å skulle dømme seg selv for at du får tanker om grufulle ting. Jeg håper innlegget mitt hjelper deg til å se at du ikke gjør noe galt og at det ikke er grunn til å dømme deg for tanker du får.
Hei. Skrev innlegg her for et par uker siden angående mine tvangstanker om å ta livet av familien min, det har nå snudd seg om til at jeg frykter å ta mitt eget liv.
Jeg er jo veldig klar over hvor urasjonell tanke dette er og hvor sterk jeg er og glad i livet mitt ellers, men synes dette er en veldig tung tanke å bære da jeg personlig ikke assosierer meg med den i det hele tatt. Jeg vet veldig godt at dette bare er en frykt da jeg ender opp med å gråte ofte og kjenner mye i magen og kvalme når disse tankene kommer.
Jeg var hos psykolog og hun sa til meg at jeg skulle si til tanken når den kom at det bare et en tanke. I tillegg har jeg selv bestemt meg for å slutte å se negativt på alt å begynne å tenke litt positivt. Og idag er min første dag der jeg kjenner det har avtatt litt. Og kvalmen er vekke. Jeg har kun hatt disse tankene i 5 dager men kjenner de er svært ubehagelige og unødvendige for meg og gå å bære på.
Jeg har også selv eksponert meg med å ta tak i en tau for å se hvordan jeg reagerte, da begynte jeg å grine i frykt og forlot tauet og gikk inn igjen. Jeg kan fint være i nærheten av kniver og har bare en generell bekymring og mange syn om hvordan det hadde sett ut som gjør meg kvalmen og utilpass. Håper at rådet jeg lærte av psykolog vil gjøre at dette forsvinner helt. Da det er ekstra nedrivende og leve med dette rett etter at jeg har gått i et helt år med tvangstanker om å skade noen andre og ingen ting har skjedd, og jeg hadde ingen grunn til å bekymre meg. Og jeg vet selv jeg ikke har noen grunn til å bekymre meg om dette heller men tankene mine liker å fortelle meg annet.
Tenkte å skrive dette for å høre hva du mener kan hjelpe av eksponering. Jeg jobber med å tenke positivt og tenke at tanken bare er en tanke. Og overhode ikke et ønske da jeg elsker livet mitt!
I tillegg til at andre som kanskje tenker de samme tankene ikke skal føle seg alene.
Mvh
Marie
22 år
Hei!
Kjedelig at du fikk nye tvangstanker da de første forsvant. Men det er typisk tvangstanker. Grunnen til at man stadig henger seg opp i tanker er ofte at man tror at det at man får tanker om forferdelige ting betyr at noe kan være alvorlig galt med en selv. Da begynner man å tenke etter og granske seg selv. Og da blir jo tankene værende der en stund. En annen grunn er at man blir redd for tankene, for de er så plagsomme og man frykter at de aldri vil gå vekk. Da begynner man å forsøke å skyve bort tankene, men det fungerer helt mot sin hensikt. Mange blir litt etter litt kvitt tvangstanene når de lærer seg å ikke bry seg om dem. Det er ikke alltid så lett å få til. Det er det vi jobber med i terapi. Eksponering kan gi erfaringer med at tankene ikke er farlige: «Jeg tenkte på det, og det skjedde ikke.» Det kan også gi erfaring med at man tåler mer uro enn man trodde og at uroen går over. Når man jobber med eksponering er det viktig at den legges opp slik at det blir en positiv erfaring. Man kan jobbe med det på egenhånd men det kan være lurt å få hjelp av noen som kan det. https://www.dagbladet.no/kultur/uansvarlig-eksponering/68925342
Lykke til med bestrebelsene dine får å få det triveligere i tankene 🙂
Hei
Jeg har i perioder hengt meg opp i setninger, at noe bør ha en bestemt rekkefølge og nå tanker om en drøm jeg hadde for mange år siden ved at jeg var vitne til et seksuelt overgrep men ikke gjorde noe med det. Var likegyldig. Dette er noe som har plaget meg og skammet meg veldig over. Vi har opplevd seksuelle overgrep i vår familie,jeg har ikke opplevd det men blant annet mamma og tante. Jeg har blitt fortalt mye og naturlig nok fått indre bilder inni hodet mitt som jeg skammer meg over. Disse kommer igjen og igjen og jeg bebreider meg selv for at jeg får disse indre bildene av folk som forgriper seg på andre. Det verste er at jeg noen ganger ser for meg at det skjer med det kjæreste jeg har nemlig sønnen min. Jeg syntes det er helt grusomt. Samtidig er jeg en person som lett får indre bilder av alt mulig. Problemet er at jeg har hengt meg opp i at jeg får sånne indre bilder og at jeg føler meg ekkel som tenker dette igjen og igjen. Vil jo ikke det og tror jo selvsagt det er noe galt med meg. Selv er jeg en person som viser stor avsky når det kommer til overgrep generelt. Jeg tror at grunnen til dette er at jeg har blitt fortalt så mye, lest så mye om overgrep og hatt tilfeller av det på jobb har gjort at det har blitt for mye for meg å bearbeide. Samt hadde jeg ei venninne av meg en gang som ville prøve å forstå Anders B B sine aggressive handlinger på Utøya. Jeg tenkte, må man forstå? Er jeg så lite hjertegod at jeg ikke klarer å forstå? Men da må jeg jo forstå overgripere også da? Dette førte til at jeg fikk angst, for hvis man forstår så er det liksom greit da? Jeg ønsker ikke å forstå noe som er så grusomt og skulle heller aldri begitt meg ut på en slik tankereise som bare har ført med seg skam og angst. Ønsker meg noen enkle måter å kunne møte- og slippe bildene og tankene på når de kommer? Jeg vet jo det ikke er farlig men er utrolig energitappende når man først har hengt seg opp.
Hei! Det du beskriver som de verste tvangstankene er du ikke alene om å ha. Noen av de mest fortvilte klientene mine er mødre som plages av den slags tanker. Tvangstanker er paradoksale greier. Nettopp ønsket om å ikke tenke stygt er årsaken til at man tenker så mye stygt. Det sterke ønsket om å få bort tankene er det som holder dem fast. Og ønsket om å forstå og få svar er det som gjør at man ender opp forvirret og tvilende.
Grunnen til at man stadig henger seg opp i tanker er ofte at man tror at det at man får tanker om forferdelige ting betyr at noe kan være alvorlig galt med en selv. Da begynner man å tenke etter og granske seg selv. Og da blir jo tankene værende der en stund. En annen grunn er at man blir redd for tankene, for de er så plagsomme og man frykter at de aldri vil gå vekk. Da begynner man å forsøke å skyve bort tankene, men det fungerer helt mot sin hensikt. Mange blir litt etter litt kvitt tvangstanene når de lærer seg å ikke bry seg om dem. Det er ikke alltid så lett å få til. Det er det vi jobber med i terapi.
Håper tankene litt etter litt kan plage deg litt mindre, selv om det neppe finnes noen triks som tar dem bort.
Hei.
Jeg begynte å få de første tvangstankene for rundt 10 år siden. Dette var så enkelt som at jeg unngikk bokstaver som hadde samme forbokstav som noen personer jeg forbandt noe ubehagelig med.
Dette utviklet seg smått ettersom årene gikk og jeg opplevde ubehagelige ting eller det var personlige traumer jeg egentlig ikke bearbeidet. Men jeg holdt det litt under kontroll, og selv om tvangstanker kunne være der, lot jeg det ikke få overhånd.
Men de siste par årene utviklet tvangstankene seg. Jeg opplevde en stor krise med trakassering på arbeidsplassen jeg var i praksis på, hvor lærerne på skolen også gikk mot meg og prøvde å få meg ut av utdannelsen. Dette var så enormt belastende, og jeg ble veldig deprimert etter dette. Men det er spesielt det siste halve året hvor jeg føler jeg har mistet kontrollen og tvangstankene styrer livet mitt og tankene mine. Det dreier seg nå om masse navn, som igjen resulterer i at jeg unngår nesten hele alfabetet, det er masse farger fra klær de hadde på seg de på praksisplass og skole så jeg har bare et par farger jeg ikke har traumer fra. Det gjelder retninger hvor ubehagelighetene fant sted, eller hvor disse menneskene kommer fra. Veldig kompliserte tvangstanker det nesten er umulig å gjøre alle sammen. Det gjelder masse tall jeg unngår også, og jeg må gjøre ting mange ganger til jeg har gjort det til forskjellige «betydningsfulle» tall, og får jeg ikke fred med det, må jeg starte helt på nytt igjen. Det er så ille at jeg nesten ikke orker å bevege meg, da jeg får tvangstanker av å bare lee på en lillefinger.
Jeg var til samtale hos en privat terapeut, men dette var dyrt, så jeg måtte slutte. Jeg ønsker ikke hjelp fra det offentlige da alt blir skrevet ned i journaler, og det er det siste jeg trenger nå at dette blir skrevet ned.
Jeg har søkt på nettet etter metoder, men jeg finner liksom ingenting om teknikker og metoder for å arbeide med de konkrete tankene.
Derfor lurte jeg på om du har noen råd som går på konkret å jobbe med å behandle seg selv i hverdagen? Jeg er villig til å jobbe med dette selv, men trenger noen hjelpende ord, råd, tips og triks.
Hovedproblemet er at hvis jeg ikke gjør en tvangshandling så «forfølger» tanken meg med bilder av menneskene som ikke var gode mot meg. Så ved å gjøre tvangshandlinger så skal det liksom bli borte. Men det kommer igjen og igjen og igjen og igjen … Jeg er så ubeskrivelig sliten og ønsker alle disse plagsomme tankene bort. De er så absurde, jeg skjønner det, men allikevel later de som de er meningsfulle i alt kaos.
Håper du har noen konkrete råd for å jobbe med tvangstankene!
Hei! Det hørtes fryktelig komplisert ut å skulle klare å unngå alle de tingene du prøver å unngå. Et par oppklaringer: Både private psykologer og psykologer i det offentlige har journalplikt. Det betyr imidlertid ikke at alle detaljer om hva du konkret tenker må skrives ned, men f.eks. AT du har tvangstanker må nok psykologen notere. Om du søker behandling igjen: drøft det med psykologen før du åpner deg om ting du ikke vil ha notert.
Om du kom til behandling hos oss ville du neppe fått tips og triks. I likhet med tvangshandlinger og ritualer har slikt en tendens til å slutte å virke og uroen og tankene kommer straks tilbake. Det du ville fått hjelp til var å se og erfare at tankene ikke er farlige, at du faktisk tåler å få dem og at du ikke trenger å gjøre noe for at de skal gå vekk. Du får erfare at tvangshandlinger og ritualer ikke er den eneste måten å få fred på. Så målet i behandling vil ofte bli et annet enn det som i utgangspunktet er målet for den som sliter med tvangstanker. Men vi setter selvsagt ingen målsetting som klienten ikke er enig i. Og uansett er målet at klienten på litt sikt skal få det bedre.
Når det gjelder selvhjelp, så er dette det beste jeg har kommet over: https://www.kognitiv.no/wp-content/uploads/2014/11/Tvangshjelp.pdf
En liten oppmuntring: tvangstanker har en tendens til å blomstre opp når folk er under store store belastninger, som du har vært. Hvis omgivelsene dine nå er vennligere og du får slikket sårene etter trakasseringen, så er det gode muligheter for at dette gir seg av seg selv etterhvert.
Lykke til med selvhjelp og eventuelt behandling!
Hei. Jeg lurte på om du kunne skrive litt om hocd og rocd.. føler dette er et tema som det er lite snakke om innenfor angst/tvangstanker..
Hei Helene. Takk for innspillet 🙂
Det snakkes lite om tvangsmessig tvil om parforholdet (ROCD) og tvangsmessig tvil om egen seksuell legning (HOCD eller POCD), særlig av dem som sliter med det, for det føles så skummelt å fortelle om det. Men man er ikke alene om å slite med det. Vi har møtt folk som sliter med de plagene du nevner hos oss. Det er nok verdt et eget innlegg, men foreløpig kan jeg skrive en kort kommentar her. Det er egentlig grunnleggende likt som de tvangstankene jeg skriver om i artikkelen her. Årsakene, reaksjonene og strategiene og behandlingsmåten er det samme. Det er bare temaet som er forskjellig. Her er et noen tekster om det som ser bra ut: HOCD: https://moodsmith.com/hocd/ * POCD: https://www.madeofmillions.com/ocd/pedophilia-ocd * ROCD: https://www.madeofmillions.com/ocd/relationship-ocd
Hei, jeg sliter med at jeg er redd for at jeg skal skade folk som jeg er glad i, for eksempel så får jeg tvangstanker om at vis jeg ikke gjør dette er du et ondt menneske. Jeg er redd for at d er to personer i en kropp, en god og en ond. Så tenker jeg på d å kommer opp me at kanskje jeg vil det. Når den tanken kommer blir jeg sykt redd. Kommer jeg til å gjøre noe av dette fordi jeg blir så redd av det!
Hei Jens
Det høres vondt ut. Det du beskriver høres ut som tvangstanker. Tvangstanker er ikke farlig, bare veldig plagsomt. Kanskje du kan ha en samtale med en lege eller psykolog å få avklart dette. Det finnes god behandling for å komme ut av dette plagsomme tankemønsteret.
Hei. Jeg leste innlegget om ROCD.
Dette gjorde meg både lettet, men også usikker. Jeg vet ikke om det er dette jeg sliter med. Jeg er sammen med verdens beste menneske på alle måter og vi har vært sammen i 5 år. Vi har nettopp gått igjennom en overgangsfase sammen, der vi har brukt mindre tid på hverandre og det har vært tøffere enn vanlig.
Først begynte det med HOCD, som jeg kom frem til. Noe som var vanvittig ubehagelig og alt var en trigger. Nå klarer jeg å se litt vekk fra det, men får fortsatt litt angst når jeg kommer inn på det temaet.
Og nå de siste 2 mnd har jeg hatt en endeløs indre konflikt om at jeg ikke elsker han lengre eller føler det jeg bør. Jeg ønsker så sterkt å gjøre det, men føler ikke noe. Jeg sjekker konstant om jeg føler noe når jeg får en klem osv, men ender opp med å få veldig vondt inni meg. Jeg blir irritert av alt han sier og bare han snakker skaper det en uro inni meg. Jeg har så lyst å ikke føle det sånn som dette.. noe sier meg jeg burde gjøre det slutt, men samtidig ønsker jeg jo ikke det? Er dette normalt? Det er enormt ubehagelig og sliter meg helt ut.
Hei, Siri
Det er ikke usannsynig at det er ROCD du sliter med. For det første er du kjempestresset og svært fokusert på om du føler det du bør. Da er et vanskelig å kjenne positive følelser, selv om det skulle være gode betingelser for kjærlige følelser undner alt stresset. Tvangstanker har en tendens til å gå over, men komme tilbake med et nytt tema. Kanskje er det det som har skjedd her.
Samtidig hender det jo at kjærlighet tar slutt. Ingen andre kan avgjøre om partneren din er rett for deg. Likevel tror jeg det hadde vært lurt om du gikk og fikk snakket med en psykolog og sammen med den prøvde å komme nærmere et godt svar på om dette er en OCD-variant eller rett og slett at du ikke finner deg til rette i forholdet. Lykke til med å håndtere plagene dine og med kjærlighetslivet!
Hei jeg er en 22 år gammel gutt som tidligere har slitt med sosial angst og angst for å bli psykotisk. Den sosiale angsten er borte takket være god hjelp, anti depressiva og vilje. Har fortsatt tvangstanker om å slå fammille medlemmer folk på tbanen og kaste kaffe og helle vann over folk. Jeg har også tanker om å bli paranoid og halisunere. Er det vanlig og ha tvangstanker psykotiks? Lest mye om psykoser så vet de fleste symptomer, har ikke akk hjulpet på angsten…./
Hei Per, beklager at det har tatt litt tid før jeg svarer. Plutselig brøt koronakrisen ut og det var mange ting som måtte gjøres på en gang. Jeg forstår ikke setningen «Er det vanlig og ha tvangstanker psykotiks?» Kan du skrive litt mer om hva du mener?
Har en enorm frykt for å være lesbisk! Selvom jeg vet jeg ikke er det, jeg har bare forelsket meg i gutter…
Er så LIVEREDD for å plutselig blir lesbisk! Dette ødelegger hverdagen min, jeg sitter bare inne nå å griner, har hatt de tvangstankene det før også, har vært deprimert i en mnd nå, så kom tvangstankene for noen dager siden, det her tar livet av meg, er så redd… jeg vet jo jeg ikke er det å prøver å si det til meg selv, men jeg stoler liksom ikke på det jeg vet er sant.. hvis du skjønner..
Håper på et svar som kan hjelpe meg å komme ut av dette strevet her…
Hei Thea!
Du har det veldig vondt, og det er typisk for de som sliter med tvangstanker. Det er kanskje den pasientgruppen som er aller mest plaget blant de som kommer til Bypsykologene.
Heldigvis er det nokså lett å behandle, og vanligvis trenger man ikke mer enn noen få konsultasjoner. Prøv om det kan hjelpe deg å lese denne artikkelen om hvordan man legger bekymring til sides. Det meste som står der gjelder også for tvangstanker. Vær tålmodig når du forsøker å endre på hvordan du forholder deg til dem. Men om det drøyer langt ut i tid eller kommer tilbake igjen er det lurt å søke hjelp, enten hos oss eller andre psykologer.
Bor du i Bergensområdet kan du komme på kontoret vårt. Bor du et annet sted er videokonsultasjon er godt alternativ.
Håper dette var til hjelp.
Hva gjør man om man har uutholdelige tvangstanker og ikke får hjelp med en gang? Kan man kontakte noen direkte som kan hjelpe mens man venter?
Hei!
Tvangstanker oppleves ofte uutholdelig. Personer med tvangstanker er noen av de mest fortvilede personene vi møter hos Bypsykologene. Heldigvis er det ikke farlig, bare veldig vondt. Bypsykologene gir time veldig raskt, kanskje allerede samme dag som du tar kontakt. Bor du i bergensområdet kan du komme på kontoret. Dersom ikke, kan vi tilby videokonsultasjon. Ofte tar det bare noen få konsultasjoner å behandle tvangstanker. Gjør deg kjent med tilbudet vårt på bypsykologene.no og ta kontakt, f.eks. på sms til 47963010. Velkommen om du tenker at vi kan hjelpe deg!
Hei det er Thea igjen, nå har jeg fått en mer skremmende tanke som det å være født i feil kropp, jeg er nå LIVEREDD for å være født i feil kropp, jeg har alltid følt meg jente å vært glad for at jeg har vært en jente, men tankene tar overhånd, det har vært konstant tenking hver dag i over 2 mnd Var deprimert før tvangstankene kom, jeg blir sendt til videre til dps, men jeg er så sliten av å ikke ha det bra, jeg trodde aldri at jeg ville få en slik angst, hverdagen min er bare grubling å tenking, føler ikke at jeg har noe liv nå… jeg vet at jeg vil være jente, men tanken på å være født i feil kropp er så sinnsykt skremmende, at jeg plutselig skal ville bli gutt.. føler jeg blir gal snart.. jeg lengter etter da jeg var glad å ikke slet sånn som det her kan ikke beskrive redselen min
Hei Thea,
kjedelig at du fikk enda et sett med plagsomme tanker. Dette er ikke uvanlig for folk som sliter med tvangstanker. Mange har opplevd at så snart tvangstanker om ett tema gir seg, så kommer det tvangstanker om et annet. Da er det lett å tenke at de gamle tvangstankene bare var tull og ikke noe å bry seg med, mens de jeg har nå er virkelig alvorlige. Men så gjentar historien seg. Kanskje kan det hjelpe å tenke på at disse tankene er plagsomme akkurat nå, men at de om en stund vil vise seg like tøvete som tvangstankene jeg er ferdig med.
Gode ønsker for deg, sommeren og for hjelpen du skal få på DPS.
Hei!
Jeg har i noen måneder vært i et veldig trygt og fint forhold med en gutt, frem til jeg kom hjem på sommerferie. Da fikk jeg plutselig, etter en samtale med en venninne om det å være bifil/lesbisk/fluid, en skikkelig klump i magen med tanken på om at jeg er lesbisk selv. Jeg har slitt med lignende tanker før, intense tanker om at jeg er lesbisk, men så har de gitt seg og livet mitt har fortsatt som «normalt». Jeg har alltid vært tiltrukket av gutter og vært i forhold med/holdt på med gutter. Likevel har jeg også opplevd å treffe jenter jeg får en ekstra «connection» med eller har tenkt litt ekstra på i etterkant, noe som også nå trigger denne følelsen av at jeg er lesbisk. Jeg trekker fram alle gangene jeg noen sinne har tenkt på en jente i underbevisstheten, og det er som om alle gangene jeg har vært med en gutt/likt en gutt forsvinner helt. At jeg ikke en gang kan forestille meg det å være tiltrukket av en gutt. Noe jeg vet ikke er sant, men jeg klarer ikke å ikke tro på noe som hjernen min forteller meg. Det er utrolig slitsomt.
Dette skremmer meg av mange grunner. Jeg er livredd for at jeg egentlig er lesbisk og alltid har vært det, og at jeg bare har lurt meg selv hele livet. Jeg har vært plaget av tvangstanker før, men i liten eller mindre grad vil jeg påstå. Type «hvis jeg tenker på tallet 31, og tallet 31 står på skjermen, betyr det at jeg/noen jeg er glad i kommer til å dø i morgen», eller at jeg må holde fingrene sammen i «takt» med stripene på bilveien og lignende. Altså ikke alvorlige tvangstanker som har tatt over livet mitt på noen måte. Jeg hadde dog verre tvangstanker som barn (at jeg ville skade/likte å skade folk og ødelegge ting) men de har ikke fulgt meg inn i voksenlivet.
Siden disse tankene nå tar så stor plass i hodet mitt og jeg bruker nesten hele dagene på å tenke på det, er det helt uutholdelig. Jeg har møtt kjæresten min en del i sommer og vi har det utrolig koselig sammen, men jeg klarer ikke å «finne tilbake» til de romantiske følelsene jeg hadde for ham før sommeren. Og jeg tror frykten for å være lesbisk ligger til grunn. Jeg vet at jeg liker å være intim sammen med ham, men jeg kan fortelle meg selv at jeg bare lurer meg selv til å tro at jeg liker det, noe som setter en demper på lysten. Han har ikke merket noe av dette, tilsynelatende, men det er utrolig slitsomt for meg.
Jeg aner ikke om dette er noe som bare kommer til å forsvinne helt når høsten og skolestart begynner og jeg får mitt «normale» liv tilbake, eller om dette kommer til å vare for alltid, helt til jeg finner ut av hva jeg egentlig er. Det jeg er aller mest redd for er å være lesbisk og måtte leve et liv som lesbisk, eller det å kanskje aldri finne ut av hva jeg er og konstant måtte ha denne ekle og vonde følelsen inni meg. Vil bare understreke at jeg ikke har noe imot homofile, men jeg ønsker selv ikke å leve som homofil. Jeg kan heller virkelig ikke se for meg å være sammen med en jente, men sånn det er akkurat nå vet jeg ikke helt hva jeg kan se for meg eller hva jeg føler og ikke. Når jeg klarer å styre hjernen min til å innse at det ikke er noe galt, at jeg ikke er lesbisk men har følelser for kjæresten min og har hatt det for gutter tidligere går denne vonde følelsen over. Men den kommer straks tilbake da jeg overbeviser meg selv om at jeg ville ikke hatt disse tankene om de ikke betydde noe. Så da står jeg låst inni mine egne tanker og aner ikke hva som er ekte eller falskt lengre av det jeg føler og tenker. Jeg vil så gjerne bli kvitt denne tvangen og uroen rundt det hele! I tillegg får jeg kjempedårlig samvittighet ovenfor kjæresten som ikke har peiling på at jeg har disse tankene, noe som sikkert er med på å trigge uroen rundt det hele.
Jeg vet ikke helt hva jeg spør etter her men jeg velger å dele tankene mine, da jeg leste lignende innlegg i spalten om ei som sliter med det samme. Jeg ønsker å bli flink til å håndtere disse tankene som jeg ønsker å kalle tvangstanker, selvom jeg ikke vet hva de er for noe. Men det jeg vet er at de tar unormalt stor plass og det er ingenting jeg før har brukt så mye tid å tenke på som dette. Blir veldig lettet av å lese at andre også er/har vært i samme situasjon som meg, da jeg i starten trodde disse tankene rett og slett var helt unormale. Er glad jeg bestemte mer for å søke det opp! Jeg sliter med å dele dette med venner og familie da de fleste ikke kan relatere til tvangstanker. Vil også adde at jeg er ekstreeemt nevrotisk av natur, noe som kanskje også er med på å forsterke tankene.
Hei Maia,
Nå er høsten her og jeg krysser fingrene for at du fikk innfridd håpet om at tankene skulle gi seg når skolestart og det normale livet begynte. Mange som sliter med tvangstanker vil kjenne seg igjen i det du beskriver. Et par steder beskriver du holdninger som ofte er hovedårsaken til at tvangstankene kommer igjen og igjen: «Jeg klarer ikke å ikke tro på noe som hjernen min forteller meg» og «jeg ville ikke hatt disse tankene om de ikke betydde noe». Å endre på slike oppfatninger er det vi jobber med i terapi. Som psykolog har jeg lest om forskning som viser at vi mennesker tenker veldig mye tøv. Tøvete tanker om f.eks. seksuelle ting man ikke egentlig har lyst til å gjøre er vanlig, også hos personer som ikke har tvangstanker. Hvis du vil endre på disse holdnigene, tenk gjennom: Er du virkelig nødt til å tro på en tanke som virker overbevisende, eller går det an å bestemme seg for at man vil behandle den som tøv, selv om den akkurat nå virker fornuftig? Og: Når alle andre mennesker tenker mye tøv, hvorfor skulle alle tanker som kommer til meg være viktige?
Gode ønsker for deg og kjærlighetslivet ditt.
Hei.
Jeg har lenge slitt med OCD i mange forskjellige former..
I mange år handlet det om sykdom, spesielt kreft. Som senere utviklet seg til redsel for psykose, som handlet om å hele tiden sjekke om jeg kom til å bli/var psykotisk.
Siste året har det skiftet tema om en annen.. fra ROCD til HOCD og til å være redd for å være født i feil kropp.
Men nå har det hele snudd til at grunnen til at jeg har alle disse tankene om «hvem er jeg» er fordi jeg er psykotisk. Dette kom jeg frem til fordi det er et typisk tegn på psykose.
jeg klarer ikke å tenke klart, glemmer ting og sover ekstremt dårlig.
Hvordan skal jeg klare å vite forskjellen? Og kan er det normalt at en kan utvikle psykose med så mange tanker??
Hei,
Jeg har brukt litt tid på å høre med kolleger om det finnes et spørsmål du kan stille deg for å få et svar på om du kan være psykotisk eller om du helt klart ikke er det. Dessverre finnes ikke det. Vi må alle leve med at det finnes en risiko for at det vi frykter kan skje. Og for mennesker som har tvangstanker er det omtrent det verste som finnes. «Tvilen må vekk!» «Jeg må vite sikkert!»
Personer med helseangst har en lignende holdning: «Jeg må vite sikkert at dette symptomet ikke betyr at jeg har en alvorlig sykdom. Iallefall må jeg vite at jeg er undersøkt så godt som det lar seg gjøre».
«Jeg har et typisk tegn på psykose», skriver du. Man kan ikke utelukke at om det skulle vise seg at du var psykotisk, så var dette med tvil om hvem du er en del av sykdommen. Likevel, om du kom som klient til meg og presenterte slik tvil, ville ikke psykose vært blant de første tingene jeg tenkte på. Måten du antakelig tenker på, «Jeg har et typisk symptom, altså er det en fare jeg må ta på alvor og undersøke, helt til jeg kjenner meg sikker», er typisk for folk som sliter med helseangst eller tvangstanker. «Medisinen» mot tvangslidelse og helseangst (og annen angst) er å lære seg å leve med muligheten for at forferdelige ting kan skje, som vi kunne ha avverget, men som vi overså eller ikke brydde oss med å undersøke. Hvis du tenker etter, så lever du med risiko for en rekke ting, som du ikke undersøker og ikke tar forholdsregler mot. Her er noen eksempler på katastrofer noen av klientene mine sliter med: Hva om jeg får MS? Hva om jeg blir snikmyrdet om natten? Hva om jeg har sagt noe som gjør at vennene mine er blitt sinte på meg og plutselig ikke vil ha noe med meg å gjøre? Hva om partneren min holder på med en annen akkurat nå og jeg kan forhindre det om jeg ringer og sjekker? Du vil kanskje mene at disse tankene er tøvete og urealistiske, men alt dette er ekte tanker folk sliter med og bruker all sin tid på å forhindre. Om du tenker etter så mener du kanskje at dine egne tidligere tvangstanker, som du nå er ferdig med, også er tøvete. Hva tror du du kommer til å mene om psykosefrykten din om et år eller to? Hvis du nå skulle tenke at denne frykten er nok også bare tvangstanker og at det er best å ikke bry seg med dem, så kan det godt hende det er det mest fornuftige. Men tvil vil du uansett ha, for det er en del av det å ha problemer med tvangstanker. Men som du har erfart, tvilen går over etter en stund, dersom man slutter å stadig gruble over den og gjøre små og store undersøkelser.
Til slutt: om tvangstanker stadig plager deg, så kan det være lurt å søke hjelp hos en psykolog eller en lege som har god greie på tvangstanker.
Hei!
Jeg får gjentakende bilder i hodet om at huden min har områder med hvor det er hull, og i hullene er det masse frø som ligger tett i tett. Bildene trenger seg på og er veldig forstyrrende. Jeg begynner å klø over hele kroppen og må se på huden min og faktisk se at hullene ikke er der. Det er en helt forferdelig opplevelse og det tar maksimalt med energi og fokus. Det verste er at jeg ikke skjønner hvorfor jeg har disse bildene, og har bare lyst å bli kvitt de.
Vet du hva som er galt med meg? I hodet mitt forstår jeg at dette er bilder uten rot i virkeligheten, men jeg får en følelse i kroppen av at det er ting i huden min som ikke skal være der og derfor får jeg trang til å sjekke for å forsikre meg om at huden min er fin. Hvordan blir jeg kvitt bildene?
Hei
Det høres veldig ubehagelig og skremmende ut. Det du beskriver ligner på tvangstanker. Typisk for tvangstanker er at det kommer tanker eller bilder, som en ikke ønsker og ikke har «bestilt», og som tilsynelatende ikke vil gå vekk. Det som gjør at slike tanker blir værende så lenge er at man prøver – akkurat slik du gjør – å finne ut hva bildene skal bety eller å skyve dem bort. Da sitter de klistret. Jo hardere man prøver på det du ønsker: å bli kvitt dem, desto oftere kommer de. Når man klarer å bry seg mindre om tankene, så forsvinner de litt etter litt. Noen ganger trenger man hjelp av en psykolog til å begripe og stole på dette, som både er veldig enkelt og vanskelig på samme tid. Andre ganger kommer man ut av det på egenhånd.
Hei. Jeg har vært gjennom mange traumer på kort tid, blant annet en abort, dødsfall i familien, mye sykdom og ett tøft svangerskap da jg ble gravid igjen. Har nå ett nydelig barn på 2 mnd som jeg elsker over alt. Da ho ble født utviklet jeg tvangstanker om å stikke ho med en kniv. Disse tankene blir jeg ikke kvitt. Jeg går til ett lavterskel tilbud i kommune. De er ikke begymret for dette og sier at det kommer til å gå over, da jeg ikke er redd for å være alene med barnet mitt eller at tanken fakitsk skal skje. Men det går ikke over! Og det virker ikke som de forstår hvor plagsomt dette er for meg, og jeg får masse angst av tankene. Har du noen tips tik hvordan jeg kan møte tankene? Hilsen frustrert og sliten mor.
Hei. Jeg har opplevd mange traumer på kort tid. Blant annet dødsfall i familien, abort og mye sykdom. Ble gravid igjen og hadde ett tøft svangerskap med mye plager. Etter fødselen utviklet jeg en tanke om at jeg skulle stikke barnet med en kniv, og jeg blir ikke kvitt tanken. Barnet er nå 2 mdnd. Jeg er ikke redd for være alene med ho eller bruke kniv etc. Men tanken er jeg redd, og jeg får masse angst av dette. Går til ett lavterskeltibud i kommunen og har fortalt behandleren min om det. Hun er ikke bekymret, fordi jeg klarer fint å ivarera barnet mitt, og hun sier at det går over. Men det gjør ikke det, og det er fryktelig plagsomt! Har du noen forslag på hvordan jeg kan møte tankene?
Hei Astrid
Om jeg var behandleren din ville jeg ha utforsket hva du grunnleggende sett er redd for. Du er redd tanken, men ikke at den skal gjøre at du skader henne, om jeg forstår deg redd. Er du redd den skal ødelegge deg, eller hverdagen din, om du ikke får den bort? Eller er du redd at du skal til slutt miste kontrollen og at du så kan gjøre det du tenker på – selv om du ikke er redd for å miste kontrollen her og nå? Uansett vil løsningen ofte være å få erfaringer med at tanken ikke er farlig, hverken på den ene eller andre måten. Plagsom ja, farlig nei. Det er bra du spør etter måter å møte tankene på. Mange spør etter en måte å få dem vekk på. Den tenkemåten vil ofte bare opprettholde dem. De er fryktelig plagsomme. Kanskje har du erfaring med å utholde fryktelig plagsomme ting tidligere, uten at du har forsøkt å få bort plagene, fordi de ikke kan gå bort akkurat der og da. Det kan være svangerskapsbesvær, forkjølelse, smerter etter beinbrudd eller annet. Kanskje du da bare tok praktiske hensyn til plagen og ellers fokuserte på andre ting i hverdagen, og godtok at plagene forstyrret deg en stund. Klarer du å ha samme aksepterende holdning til tvangstankene og er litt tålmodig, så kan det godt hende de ikke plager deg så mye om noen dager eller uker.
Forøvrig ville jeg tatt spørsmålet ditt opp med behandleren din i kommunen. Ta gjerne med artikkelen her og mitt svar, så har dere et godt utgangspunkt for en diskusjon.
Hei, jeg ønsker egentlig bare å høre om hvordan det går med Thea som skrev et innlegg om at hun var redd for å bli lespisk selv om hun visste at hun ikke var det. Har samme tankemønster men ikke om akkurat det samme. Om hun har funnet ut noe som har hjulpet henne. Håper hun ser dette og kan svare med evt 🙂
Hei milla, de tankene er der dessverre enda
Hei Thea! Ingen bedring? 🙁
Hvis du er interessert i å holde kontakten så send meg gjerne navnet ditt så kan jeg legge deg til på face, har en gruppe du kan melde deg inn i
Hei.
Eg blei litt lettere til sinns når eg skjønte nå at tankene eg har er tvangstanker. Men problemet mitt er at det ikkje berre er tanker, eg har så lyst å gjennomføre det eg tenker på konstant. Bli kvitt folk, problemene mine på ein måte. Kanskje fordi det er enten det eller at eg tar livet av meg. Og alle deler gjev smerter til andre. Eg er så sint inni meg, at tanken om å skade samboer, hund osv er overveldende og redd for å gjennomføre på ein måte. Eg er ikkje kjent for ein som skader andre enn meg sjølv. Men fortsetter dette så orker eg ikkje meir. Har du noken råd å komme med? Eg går ikkje på dps lengre, og fastlege går ikkje an å snakke med. Så er heilt aleine om tankene, trangen. Og ja. Noke veiledning å komme med?
Hei Fjolla,
Det er leit at du skal ha det så vondt og fint at du har funnet litt lettelse. Det er vanskelig å gi gode råd, for det er fort gjort å foreslå ting du allerede har prøvd. Når du har det så vondt, så er det nok best å få hjelp et sted. Er det mulig å gjenoppta kontakten med DPS? Kan du få fastlege du synes det er ok å snakke med? Eller kan du ta deg råd til å søke hjelp hos privatpraktiserende psykolog der du bor? Det kan koste en del, men når de andre alternativene ser så dårlige ut for deg, så er det kanskje verdt det?
Håper du får det litt bedre snart!
Heisann!
Jeg har siden jeg fylte 20 slitt med tvangstanker fra incest, til homofili, pedofili og tanker om å drepe både folk jeg er i nær relasjon med. Jeg får voldelige bilder, ofte uten noen tanker med seg. Tankene kommer da gjerne etter bildene. Jeg har blitt flinkere til ikke å gruble på de, fordi jeg innerst inne vet at de ikke representerer meg. Aldri har jeg hatt følelser for en mann, aldri for et barn, ikke for noen i nær familie, og aldri har jeg vært voldelig før heller. De plager meg imidlertid veldig. Jeg har gransket meg selv, gått igjennom fortiden og grublet over nåtiden. Jeg forteller meg selv at jeg ikke er det, men klarer ikke å slippe vekk tanken om «hva-hvis». Jeg har snakket med både kjæreste, familie og venner om alle slags tanker, men klarer fortsatt ikke å få tankene bort. Hvorfor gjør jeg ikke det? Hvorfor får jeg en følelse av at jeg har gjort noe galt, fryktelig, skyldig, alvorlig når tankene kommer? Det virker som at filteret mellom tanker og virkelighet blir helt snevret inn. Føler meg rett og slett grusom til tider. Jeg føler nærmest at jeg er alt det tankene forteller jeg er. Hvis jeg går forbi en mann kan det komme en tanke om, «skal du ikke snu deg», og det samme kan komme med barn. Jeg kan også få voldelige bilder av å drepe de jeg er i nær familie med. Tankene kommer også når jeg ikke er med folk, og bare er alene hjemme. De kan komme når jeg legger meg, når jeg ligger i senga, på jobb, når jeg jobber med studiet.
Hva tenker du er den beste måten å møte disse tankene på? Hvordan kan jeg lære meg å la være å hele tida måtte forklare hvorfor jeg ikke er det tankene representerer?
Uansett hvor mye jeg leser på nett, mediterer, leser bøker, snakker med meg selv, snakker med andre, så virker det ikke som at noen ting virkelig hjelper.
Er dette tvangstanker?
Hei
så kjipt å ha så mye utrivelige ting som fyller hodet. For å svare på det siste spørsmålet først: Beskrivelsen din stemmer helt med tvangstanker, selv om jeg nok måtte ha hatt en samtale med deg for å slå det fast på en måte jeg kan stå for som fagperson.
På mange måter høres det ut som du har gode måter å møte dem på når du velger å ikke gruble for mye over de enkelte tankene som dukker opp. Det kan imidlertid virke som du grubler en del over hvorfor du har dette problemet. Kanskje kan denne artikkelen være nyttig for deg da: https://bypsykologene.no/2020/02/grubling-slik-slutter-du-med-det/
Det er ikke tilfredsstillende å skulle slå seg til ro med gåter som ikke får svar, men kanskje har man det bedre om man lærer seg å leve med at dette spørsmålet skal jeg ikke til bunns i.
Men du kan få en generell, enkel forklaring på hvorfor noen sliter med tvangstanker: De tror at tanker er viktige, for eksempel at de kanskje sier noe viktig om en, eller at tankene lager så store problemer at man må finne ut av dem eller få dem bort. Det leder til grubling eller tankeundertrykking, som er hele årsaken til at problemet består over tid. Hvorfor tankene fortsetter å komme når man slutter å gruble og undertrykke tankene? Det er fordi man har tenkt veldig mye på dem. Da vil de fortsette å komme en stund, selv om man gjør alt riktig. Først litt etter litt gir de seg. Men folk som har tvangstanker gir opp før de merker det og begynner med grubling og tankeundertrykking igjen. Og da består problemet.
Hvorfor tanken kom i utgangspunktet? Ingen vet. Det kommer titusenvis av tanker i løpet av en dag. De fleste av dem er tull. Noen av dem er uanstendig eller plagsomt tull. Hvorfor skal man egentlig forstå hvor tulletanker kommer fra?
Gode ønsker for deg og utfordringene dine!
Kan du kort beskrive kva som er med på opprettholde tvangstankene ?
Hei Sølvi
Forsøkene på å forstå hva tvangstankene kan bety (grubling) og forsøkene på å få dem vekk (tankeundertrykking) er det som opprettholder dem. Hvis man ikke bryr seg om tankene, så går de vekk av seg selv. At noen velger å gruble eller å undertrykke tankene kommer av at de tenker på dem som farlige, eller som viktige spørsmål, som må få et svar. Ikke så rart at man tenker slik, så plagsomme disse tankene kan være.
Hvis man lærer seg å stole på at disse tankene bare er tøys som ikke er viktig og ikke farlig (selv om de er ekkelt tøys), og hvis man har aksept for at de ikke vil forsvinne helt med en gang, men gradvis, så ligger man godt an til å ikke være plaget av dem på litt sikt.
Hei. Jeg har en jente på 9år som siden jul har vært plaget med hva jeg tror er tvangstanker. Mulig også over lengre tid. Først så var de av seksuell karakter. Hun tenkte at hun skulle ha sex med flere kjente, og var redd for at dette var noe hun hadde lyst til og at hun skulle kle av seg helt plutselig. Ble veldig bekymret for at det hadde skjedd noe form for overgrep på skolen, sfo eller lignende. Men etter mange samtaler er jeg trygg på at noe slik ikke har skjedd. Tenkte så at dette hadde noe med pubertet og hormoner å gjøre, for hun vet knapt hva sex er. Hun og en venninne har søkt på Google og funnet filmer de har sett, har hun sagt. Det virket som om det gikk bra en periode, men så kommer det igjen. I tillegg så synes hun synd på meg for alt. Det finnes ikke synd på meg på noen måte tenker jeg. Men hun klarer ikke sette ord på hva hun mener helt. Nå er dette med sex et tilbakelagt kapittel, men nå har hun fått det for seg at hun kan stikke meg eller mor med kniv, og er redd for at dette faktisk er noe hun har lyst til. Hun får bilder som hun sier. Hun springer mot meg med kniv også stikker hun. Har lest det jeg kan om ocd og kan ikke se at hun har noen tvangshandlinger. Men hun gråter mye og er veldig redd, (av å på) men værre ca 1uke hver mnd. Da leser vi litt sammen om forskjellig folk som har mye fæle tanker for å normalisere. Og da blir hun litt tryggere etterpå, men havner plutselig tilbake og søker bekreftelse. Er litt redd for å oppsøke hjelp, da jeg er redd for at disse sexuelle tankene kan misforstås. Og at det blir søkelys på at noe skjer her hjemme, noe som absolutt ikke skjer. Prøver å gjøre henne bevist på alle teknikker jeg klarer å lese meg til, men tror ikke vi klarer dette alene. Hun er verdens snilleste jente, og jeg er ikke redd for at det er noe hun kommer til å gjennomføre. Men hodet hennes setter seg fast med slike tanker, og hun blir veldig redd og fortvilet. (Hun er også mye glad altså) Hun er veldig åpen og tillitsfull med meg om tankene sine heldigvis. Trenger råd på hva jeg bør gjøre
Hei omsorgsfulle pappa,
det er ikke godt å se barnet sitt ha det vondt. Det at hun er så tillitsfull med deg og at du er så forståelsesfull og ikke-dømmende gir godt håp om at det kommer til å gå bra med henne, selv om dette er vanskelig nå.
Jeg skjønner frykten din for at hun skal bli misforstått om dere søker hjelp. Men jeg synes det ville være svært dårlig håndverk om noen som jobber litt spesialisert med psykisk helse (BUP, helsestasjonspsykolog eller privat psykolog) skulle få alvorlig mistanke om seksuelle overgrep utifra den fremstillingen du gir. Så kanskje du skal søke hjelp og presentere det slik du her gjør. Klipp gjerne ut det du har skrevet her.
Mens dere venter på hjelp, fortsett å høre på henne og berolige henne slik du gjør. Kanskje du med støtte av teksten jeg har skrevet kan forklare henne at det ikke er rart at hun får slike tanker, når hun er så redd for å få dem. Du kan hilse fra en som er ekspert på tanker og si at slike tanker slett ikke er farlige, bare veldig plagsomme. Ikke om hun tenkte hundretusen ganger på de bildene hun ser for seg ville hun komme til å skade noen eller bli en slem person. Tankene er ikke et tegn på at det er noe galt med henne, tvert i mot: slike tanker kommer oftest til de aller snilleste – de som aller minst har lyst å gjøre eller tenke slemme ting og som derfor forsøker å skyve dem vekk eller begynner å gruble over hva de kan bety. Om hun er lur, så lar hun dem bare være og forsøker ikke å få dem bort eller å forstå dem, bare ignorerer dem som om de var en veldig masete og ekkel person. Det er ikke farlig å la tankene bare være der til de til slutt tusler vekk av seg selv. Hva skal hun gjøre i mellomtiden? Helt vanlige ting, akkurat de samme tingene hun ville gjort om hun ikke hadde slike tanker.
Lykke til med å støtte henne gjennom dette!
Hei. Jeg har slitt med dette i noen måneder nå. Takk som deler, jeg trodde jeg var blitt fullstendig gal, og kan tro det enda, men har mer forståelse. Har du noen tips til hvordan jeg kan få mindre angst ubehag i det jeg åpner øynene på morgenen? Sover greit, men våkner tidlig hver morgen av angst, som igjen preger morgenen og dagen. Jeg er ikke like redd tvangstankene lenger, så det er litt fremgang. Er det normalt å bli rastløs? Blir det bedre? Er det normalt med depresjon i tillegg, er det farlig? Jeg vil så gjerne bare sitte i sofaen å slappe av, og glede meg til morgendagen.
Hei Um
Så kjekt at du har hatt nytte av innlegget og det folk har delt i denne kommmentartråden.
Det å gi tips til folk for å få mindre angst kan slå litt begge veier. Ofte går veien til mindre plagsom angst gjennom å ikke bry seg så mye om angsten. Da kan ulike triks være et signal til seg selv om at dette må jeg få vekk, og det blir en slags tankeundertrykking. Teksten min forklarer hvordan det da ofte går («ikke tenk på en isbjørn».
Klarer du å ikke tillegge angsten noen vesentlig betydning kan det hende morgenene etterhvert blir bedre. Du bare går i gang med det du vil gjøre den morgenen, enten angsten er der eller ikke. Kanskje du kan tenke at ubehag om morgenen, det er noe folk har i større eller mindre grad. Ofte våkner man i en REM-søvnperiode, og da er kroppen ganske aktiv. Kjenner man etter da, så vil man merke at det er litt uro i kroppen og at hjertet kanskje slår litt fort. Hvis man er redd for å kjenne angst, så vil man ofte da tenke: «Uff, der er den igjen». Det er en mistolkning av det som skjer.
Rastløshet er ofte normalt, og det er ikke farlig. Depresjon er noe ca en femtedel får i løpet av livet, så det er nokså normalt. Men veldig vondt er det, så hvis det varer lenge, så kan det være bra å få hjelp med den. Kortvarig nedstemthet, over noen timer eller dager, er normalt.
Når det gjelder sofaen, så er det lurt å bruke den i passelige doser, og heller søke varierte aktiviteter, inkludert fysisk aktivitet, sosialt samvær og det å dyrke interesser og gjøre meningsfulle ting. Det gjelder alle, men personer som er plaget med angst er ekstra sårbare for inaktivitet. Hvis man har en tendens til å gruble og bekymre seg og kjenne etter på symptomer, så gir sofalivet veldig mye rom for akkurat det. Men å slappe litt av på sofaen i løpet av dagen er fint. Og det skal du nok kunne klare etterhvert.
Gode ønsker for deg videre!
Hei,
Jeg slet med dødsangst da jeg var liten, redd for døden og redd for å bli syk (spesielt kreft i tidlig alder). Det gikk bort av seg selv jo eldre jeg ble, og har ikke tenkt noe over det på rundt 10-15år. Nå er jeg 24år gammel, og fikk et tilbakefall nå for rundt 4mnd siden. Startet med panikkanfall, da jeg konstant trodde jeg skulle få slag. Jeg får også redsel følelser i kroppen av å tenke på døden og det å dø av sykdom.
Jeg er veldig interessert i true crimes, både filmer og podcaster. Har aldri hatt problemer med å høre på sånt. Men etter angsten kom tilbake har jeg blitt veldig lett påvirket av alt. Både serier som omhandler sykehus, eller da podcast om true crimes. For 5 dager siden satt jeg i stuen med kjæresten min da jeg plutselig fikk for meg at jeg fikk stemmer i hode som sa at jeg skulle drepe typen min. De ble så intense at jeg fikk panikkanfall og så får meg at livet mitt nå kommer til å bestå av psykiatrisk behandling, innleggelse og fengsel for å drepe. Jeg selv vet innerst inne at dette kommer fra en påvirkning av podcasten. Jeg er (fra min og mine sin side) verdens snilleste person og ville ikke gjort noen noe. Jeg har sliter fortsatt med dødsangst og får derfor enda kraftigere redsel av disse tankene. De går dessverre ikke bort. Og jeg har søkt om hjelp. Skal til Psykolog nå og håper på at dette er noe som kan bli borte over litt tid. Å ha disse tankene, og være redd for å være alene i et rom med noen, for å så tenke på at du vil gjøre de noe vondt. Her helt forferdelig…
Hei NR-jente
Det høres vondt ut. Godt at du nå skal få hjelp. Håper du hos psykologen kan få lære og erfare at tanker ikke er farlige, selv om de kan være veldig vonde. Siden du har fattet interesse for denne teksten, så er det sikkert en del der du synes er gjenkjennelig. Om du synes anbefalingene i teksten virker fornuftige, men vanskelige å omsette i praksis, så kan du kanskje få hjelp av psykologen med det. Skriv gjerne ut og ta med artikkelen. Gode ønsker for deg i behandlingen!
Omg det hjelper så sykt å lese alt dette. Kjente meg så sykt igjen når jeg leste ditt innlegg. Sliter med akkurat det samme som deg.
Hei!
De siste månedene (kanskje halvåret) har jeg slitt med fæle og groteske tanker og forestillinger. Jeg har forøvrig alltid slitt en grad psykisk, men føler det nå har blitt verre. Jeg har fått forestillinger i hodet der jeg har skadet noe eller noen og ser for meg hvordan jeg gjør det. Jeg får ingen tanke om «ja dette har jeg lyst til», men jeg klarer ikke å ha noen formeninger om det. Det skal dog sies at jeg ender opp med å få veldig høy puls og en klump i magen fordi jeg føler jeg mister kontrollen. Jeg isolerer meg fra mennesker og unngår ting som kan trigge å få disse tankene. Det er så mye surr som skjer oppi hodet. Alt fra «tenk hvis jeg faktisk kommer til det punktet der jeg gjør det?» til «hvorfor klarer jeg ikke å føle noe på det? Eller ville jeg følt noe hvis jeg faktisk hadde gjort noe?». Det er vanskelig å beskrive følelsen av det, men hvis jeg skal prøve å beskrive en god likhet så er det nesten som når du står på kanten av et stup og ser for deg at du hopper. Mange får de tankene om at de hopper og får «panikk». Du hopper ikke, men du står fortsatt på kanten. Hvis det gir mening? Jeg er henvist til dps og skal dit nå i september. Måtte søke opp på Google for å se om jeg ikke var alene…
Hei Anonym
Sammenligningen mellom tvangstanker om vold og om det å bli redd for å miste kontroll og hoppe er god. Jeg tipper googlesøket ditt gjorde at du ser at du ikke er alene. Godt at du nå skal få hjelp ved DPS. Lykke til med behandlingen!
Hei.
Det var godt å lese at flere kan få sånne tanker og at det er normalt. Jeg kan også få uønskede tanker i perioder som særlig handler om at jeg er redd for å miste kontrollen og skade meg selv eller andre. Har tenkt over når jeg får disse tankene og lagt merke til at de har kommet i stressende perioder som etter dødsfall i nær familie, eller før store overganger. Opplevde for eksempel å få mange slike tanker i perioden før jeg skulle gå fra studentlivet til å begynne å jobbe. Når jeg får sånne tanker nå prøver jeg å tenke at nå er det noe som stresser meg, som jeg syns er vanskelig, noe nytt og litt skummelt, eller noe jeg gruer meg til og at tankene jeg får er tegn på det. Og så prøver jeg bare å tenke at tankene ikke er reelle, og prøver å roe meg med det så forsvinner de ofte fort igjen. Hjelper også å lese at andre også sliter med uønskede tanker og at du ikke er gal for det 🙂
Hei Jente 26
Fint å høre at teksten hjelper deg. Det høres som at du har funnet en god måte å tenke om tvangstanker: De er bare et tegn på at du er stresset. Jeg tror du har helt rett i den tolkningen. Det er ganske vanlig at psykiske plager øker i perioder med belastninger i livet, enten man sliter med tvangstanker, angst eller depresjon. Gode ønsker for deg og forholdet ditt til tankene og følelsene dine.
Hei
Det finnes en slags «trøst» i å komme inn på denne siden og se alle ulike angst og tvangsutfordringer som finnes der ute. Ofte føler man seg helt alene, og ser ingen mulighet for å komme ut av den vonde spiralen. Jeg føler at min angst og mine tvangstanker skiller seg litt fra mange av de mer «vanlige» tvangstankene jeg leser om på nett. Kort fortalt er jeg svært redd for å gjøre noe galt, eller at jeg har gjort noe galt eller feil tidligere i livet, tatt feil valg, ikke tatt høyde for ting, sagt eller skrevet noe feil, burde handlet annerledes, kanskje burde tatt hendelser videre til andre osv. Dette gjelder både privat, online, i arbeidslivet eller i relasjon til andre mennesker. Jeg bekymrer meg også sterkt over ting man hører fra andres liv og handlinger – at noe skal bli mitt ansvar eller mine problemer. Dessverre har dette ført til at jeg har trukket meg ut av nesten alle avtaler og sosiale sammenkomster samt at jeg begynner å slite med å holde den «normale» maska overfor familie og arbeidskollegaer. Går på mange måter i et vakuum og slår på autopiloten.
Det rare er at jeg har hatt verdens fineste oppvekst, og har det godt privat og i mine familierelasjoner så jeg forstår ikke helt hvorfor/hvordan tankekjøret har oppstått. Det skal sies at jeg bestandig har vært en i overkant samvittighetsfull person. Aldri tatt penger jeg fant på gata, har gått inn i butikken med penger man har fått for mye, jukset aldri på skolen, redd for å svare feil på lærerens spørsmål, redd for å si noe galt til andre, svært konfliktsky ol. Jeg har i mange år også hatt sterk helseangst, og er ofte tungsinnet og deprimert (har en alvorlig funksjonshemming). Kanskje en slik personlighet har lettere for å utvikle angst og OCD?
Jeg «skanner» hodet etter feil og hendelser i nåtid og fortid, og når man får «treff» frembringer det en sterk panisk følelse som inneholder angst og frykt. Alle har vi jo gjort feil, det er en del av å være menneske, det vet jeg – men hos meg reageres det med så overdreven frykt. Det skal sies at mange episodene gjerne er ting andre mennesker egentlig ikke ville tenkt spesielt over, eller bare «levd med» at ble feil. Jeg føler meg veldig sensitiv, overreagerer og trykker på den store røde alarm knappen inni meg for hver minste ting. Jeg har et sterkt behov for at mine nærmeste alltid må drive en form for bekreftelse «at det var ikke feil eller galt av deg, du handlet rett, jeg ville også gjort det slik, ikke tenk mere på det osv.», en slags sikringsadferd fra min side. Jeg har utviklet en « trang/tvang» til å google lovverk, forskrifter, varsling, rettigheter ol – uten å egentlig være i stand til å tolke all infoen jeg får på en god måte.
Ikke misforstå – man vil jo heller ikke være en person som aldri tar ansvar, ser en annen vei eller bestandig stikker hodet i sanden…Det er bare denne balansen jeg ikke klarer å finne ut av, og dette har endt med en tøff psykisk belastning i hverdagen. Jeg overanalyser alt liksom.
Eks. på trigger for meg: Man kan feks ha lest noe på nett/blogg for noen år tilbake som man ble redd av og syns var ubehagelig der og da, for så å ha gått videre. Mange slike ting har nå veltet fram igjen etterhvert som tvangstanker har blitt mer framtredende. «Tenk om jeg gjorde feil, tenk om jeg burde varslet om noe, tenk om noen kan ha blitt skadet fordi jeg den gang ikke tenkte lengre, må jeg ta tak i gamle saker nå» osv. Jeg har en terapeut i det kommunale som jeg den gang fortalte om noen konkrete fæle ting jeg hadde lest på en blogg jeg tilfeldig klikket på blogg.no (skal sies at det så ut som et krimbok prosjekt, men man vet jo aldri). Terapauten var tydelig på at jeg ikke kunne ta på meg noe ansvar for hva andre skriver, sender eller deler på nett – og at mye ikke kan tas bokstavlig. Jeg måtte få fokuset bort fra de negative tankene, og prøve legge den selvpålagte ansvarsfølelse og skyldfølelse bort – ikke dvele ved «tenk om» tanken. Terapeuten kalte det tankevirus.
Jeg har feks. også en overdreven redsel for å gjøre feil i økonomi, bolig, handel, dugnadsarbeid, familie ol. I forbindelse med oppussing av gammelt hus har jeg sterk HMS angst knyttet til arbeidsfolk, da jeg blir redd hus ikke er sjekket godt nok fra vår side før de kommer, og at jeg skal bli ansvarlig dersom de feks utsettes for noe eller skader seg. …
Jeg har så lyst «å finne meg selv» igjen, bli den personen som alltid har likt å finne på kjekke ting, gledet andre, hatt en god latter på lur, kunne slappe av og nyte livet som «før i tia» uten at tvangstankene dominerer 24-7. Jeg trenger egentlig alle krefter jeg har til å håndtere funksjonshemmingen min, og har lyst å bedre helsa så godt jeg kan. Det har jeg ikke snev av overskudd til lengre da tvangstankene i stor grad dominerer hverdagen, og jeg bare «henger med».
Hei.
Jeg skriver her i et håp om hjelp. De siste 2,5 – 3 årene har jeg hatt OCD. Tidl. hadde jeg en del tvangstanker, men det var ikke 24/7. Men OCDen har bare blitt verre og verre. Jeg søkte hjelp i fjor høst, og fikk god hjelp. Men det skjedde en krise i livet mitt som gjorde at OCDen kom tilbake for fullt igjen. Nå ligger jeg på sofaen, handlingslammet av OCD-tanker og klarer ikke tenke noe lyst. Det ser utrolig håpløst ut.
OCD-tankene mine går ut på linker og koblinger mellom datoer og kjære ting i livet, med ufattelig ubehagelige ofte seksuelle bilder av mennesker som har vært onde mot meg og kjære personer i livet mitt – i seksuelle scener. Det føles så ubeskrivelig grufullt med disse bildene, så jeg har prøvd så godt jeg kunne å gjøre tvangshandlinger for å få de bort. Og på magisk vis blir de borte, men har kommet hyppigere og hyppigere, igjen og igjen og igjen. Jeg har prøvd å øve meg i at – ja – da får det bare skje da, men jeg kan ikke styre tankene som kommer, og jeg nekter å gi etter med tvangshandling. Men nå har OCDen funnet en vei – til ting jeg tenker ofte på, som den nye leiligheten min eller laseroperasjon. Hver gang jeg tenker på disse tingene kommer den ekle scenen opp. Og den blir bare verre og verre. Jeg føler meg ufattelig redd! Jeg ønsker bare at den skal bli borte. Og det å si «er den der for alltid, så er den det», det klarer jeg ikke. Fordi den er der HELE tiden. Jeg sover utrolig dårlig og er så uendelig urolig på dagen. Kan du gi noen råd til denne type OCDen? Det er litt som dobbel OCD – at hvis jeg ikke gir etter for tvangshandling så skal den I ALLE FALL sørge for å plage meg. Som en slags straff. Jeg skjønner ikke at dette er sykt fordi hjernen bare har laget alle disse koblingene – samtidig skulle jeg ønske noen kunne knipse og få hjernen til å slutte å lage disse koblingene.
Hei Linda,
du høres veldig plaget ut, når tankene og bildene er der natt og dag. Likevel tror jeg tvangstankene dine grunleggende sett ikke annerledes enn andre tanker. Akkurat som andre tanker vil de forsvinne av seg selv etter en tid, om de får være i fred. Tvangstanker er vanlige tanker, som opprettholdes ved at man enten forsøker å undertrykke dem og skyve dem vekk, eller at man grubler over dem og prøver å finne ut av hva de skal bety, hva de kan føre til og hvordan man kan få dem til å holde opp.
Tankene kommer til deg veldig ofte, og da er det lett å tenke at de er der hele tiden og at de ikke vil gå vekk. Og det er da man tyr til de «hjelpemidlene» som opprettholder dem: tankeundertrykking og grubling. Det er normale ting som gjør at tankene kommer veldig ofte: De har jo vært lenge og ofte i tankene dine nylig, og da er det lettere for at de kommer igjen snarlig. Når du i tillegg oppfatter dem som ødeleggende, så kommer de enda lettere, for vi mennesker har blikk for farer.
Det finnes veier ut av dette for deg, og jeg tror du kan gå samme veien ut som andre som har slitt med tvangstanker. Kanskje du kan få hjelp der du fikk hjelp med OCDen sist? Du er også velkommen til å få behandling hos Bypsykologene. Bor du langt vekke kan vi tilby videokonsultasjoner. Gode ønsker for deg i det du sliter med.
Hei igjen.
Og takk for svar. Jeg valgte å søke hjelp via det offentlige. Men jeg er usikker på om de vet hvor ille det er med meg. Vi prøvde eksponeringsterapi, men det gjorde alt utrolig mye verre. Ifm. 20-års markeringen for 11. september, så fikk jeg en frykt at tanker skulle følge meg i de neste 20 år hvis jeg ikke gjorde tvangshandlingen riktig eller avstod fra den. Dette var et slemt våpen av OCDen å komme med. Og siden jeg har den fristen så gjør det tankene enda skumlere, enn hvis «dette skal følge deg for alltid hvis du ikke gjør det og det», men nå er det en frist på 20 år før jeg skal slutte å tenke på den grusomme tanken (om den personen jeg er mest glad i i en grusom seanse huff) … At det er en slags «forbannelse» som jeg lett hadde sluppet om jeg gjorde tvangshandlingen riktig. Tvangshandlingen var å skrive et tall bare en gang … Tenk det, så skal jeg leve i så mange år i lidelse og få ødelagt livet bare fordi jeg skrev et tall feil … ?!
Det jeg lurer på er om det er en måte å møte dette på som kan gi meg fred. Selv om jeg prøver å tenke sånn «jaja, men det var bare en tanke, nå skal jeg kose meg», så er den der. Ikke at jeg sjekker at den er der, den bare er der. Og plager meg med skyldfølelse fordi jeg ikke gjorde tvangshandlingen.
Det jeg tror gjorde det mye verre var at i den behandlingen jeg var i så skulle de liksom gjøre det mye verre, så de gikk igjennom scenen i hodet mitt. Jeg har så slem hjerne hvor fantasien og visuelle bilder er noe OCDen bruker for å SKREMME meg og ta fra meg livet, og gjøre at disse «årsforbannelsene» er noe som skal følge meg, det er bare sånn reglene for OCDen er. Uansett – nå er det mye verre. Vi skulle ikke oppsøkt tanken, men bare latt den gå. Jeg føler ved å oppsøke den så tok vi den alvorlig. OCDen handler jo mye om at bilder skal kobles på ting og år så jeg IKKE HAR NOE LIV IGJEN.
Håper du har noen råd, siden jeg føler jeg har ødelagt alt nå og den tanken plager livet av meg. Hjelp meg, vær så snill.
Hei igjen
Det er leit at du skal ha det så vondt og leit at hjelpen du fikk ikke hjalp, men gjorde det verre. Det er litt begrenset hva jeg kan hjelpe deg med gjennom denne kommentartråden. Hvis jeg gjetter riktig så ønsker du noe som gir deg fred raskt, eller noe som du kjenner deg helt trygg på at vil gi deg fred om en stund. Som du har erfart, triks som får bort tvangstanker virker som regel bare en liten stund. Og jeg har ikke noen tips jeg tror kan hjelpe deg bedre.
Men jeg har lyst til å si en ting som kanskje kan berolige deg litt: Ingenting er ødelagt slik at du er dømt til å være plaget i årevis med OCD, selv om du opplever at ting er blitt verre. Etter det jeg har lært og erfart, så er det ikke noe spesielt med OCD-tanker som gjør at de er mer varige enn andre. Også de vil flyte videre av seg selv, hvis de ikke får for mye oppmerksomhet. Derfor kan du ha håp om at om en stund ser dette litt annerledes ut.
Det er mulig du kan få erfare at tankene ikke er farlige (bare veldig vonde og skremmende) gjennom metakognitiv terapi i stedet for eksponeringsterapi. I metakognitiv terapi bruker man også eksponering for tankene, men på en litt annen måte og som vanligvis ikke oppleves overveldende.
Gode ønsker for deg videre!
Hei Anonym,
Det høres kjempeslitsomt ut. Godt å høre at du finner litt trøst i teksten min og kommentarene til den. Selv om tvangstankene dine skiller seg fra det mange av kommentarene nevner, så er det ikke så helt uvanlig å ha tvangstanker om feil man kan ha begått på den ene eller andre måten. En jeg snakket med var svært bekymret for konsekvense av at hun hadde brukt av en såpe på toalettet hos noen venner, for de hadde stjålet såpen. Nå fryktet hun at butikken som eide såpen skulle gå konkurs. En annen trodde han kanskje kunne ha nevnt ordet selvmord i en samtale med en venn og fryktet at vennen kunne ta livet sitt som følge av det. Høres det litt gjenkjennelig ut?
Det å være samvittighetsfull og engstelig for å bli skyldig feil er fine personlighetstrekk som ofte kanskje har fått litt for sterkt utslag hos personer med tvangstanker.
Mange med tvangstanker ønsker å legge dem bort, men de vil bare bli sikre på at ting er i orden først og kjenne seg rolige. Det er en oppskrift på fortsatte tvangstanker.
De fleste klarer å finne en noenlunde grei balanse mellom å være skjødesløs og overdrevet forsiktig. De merker en uro – en indre alarm – når de kanskje er vel uvørne, stopper opp og tenker seg om og tar eventuelt forholdsregler. Men for personer som er plaget med tvangstanker ringer alarmen altfor høyt på altfor ubetydelige risikoer, og de klarer ikke å finne svar de stoler på når de tenker over om denne alarmen er verdt å sjekke ut. Så de sjekker ut alt. Gjerne flere ganger for å være helt sikker.
Hvis man har en overfølsom alarm, som har varslet fare 1000 ganger feil og ingen ganger riktig, skal man fortsette å stole på den, eller heller ignorere den og ta sjansen på at det også denne gangen er falsk alarm? Jeg gjetter at du sjelden gjør store feil, og det er neppe fordi du klarer å tenke gjennom absolutt alle ting som kan gå galt. Så kanskje du har en god «autopilot» som gjør at ting stort sett går sånn noenlunde, uten at du passer på og uten at du tar hensyn til tvangstankene. Kanskje ting går bra om du ignorerer alarmen din? Det å leve innebærer risiko for å gjøre alvorlige feil. Det innebærer også risiko for å gjøre feil som man får hard kritikk for eller feil man i ettertid skjønner at man enkelt kunne unngått om man bare var litt føre var. Våger du å ta sjansen, slik vi alle må?
Du har en terapeut, skriver du. Kanskje det kan være nyttig å presentere det du synes er fornuftig i blogginnlegget her og i spørsmål og svar knyttet til det. Så kan du å terapeuten prøve å omsette det til praksis sammen. Lykke til med å håndtere en overfølsom samvittighet og frykt for å gjøre feil!
Hei, jeg fikk et barn for 1,5 år siden og alt har
Vært perfekt, men plutselig en natt da jeg ikke fikk sove så fikk jeg en tanke om hva om jeg plutselig kveler ungen min, og da ble jeg så klart livredd for jeg elsker ungen min, men de tankene er der ganske ofte, at hva om jeg er en av de personene som faktisk dreper barnet sitt. Dette har ført til at jeg nesten er redd for og være alene med barnet mitt i frykt for og skade det. Er utrolig slitsomt og jeg kjenner at det går utover livsgleden av og ha sånne «onde» tanker, kjenner også på en stor skam av og tenke sånn. Hva kan jeg gjøre for at dette skal bli bedre?
Hei Linn,
Mødre som har tvangstanker om å skade barnet sitt er blant de mest fortvilte av de jeg møter på kontoret mitt. De er også blant de som kan bli fortest bedre, når de bare slutter å tro at de fæle tankene er betydningsfulle. Plagsomme, ja. Men ikke farlige eller ødeleggende. Og de sier ingenting om deg som mor.
Bare dersom man prøver å skyve dem vekk eller grubler over dem fordi man vil forstå dem eller finne ut hvor farlige de er, blir de værende lenge. Om man godtar at de er der og skaper ubehag en stund, så rusler de vekk av seg selv etter en stund.
Hvis du kommer frem til at du ikke vil bry deg om disse tankene, men likevel sliter med å legge dem vekk, så kan kanskje denne artikkelen være nyttig for deg: https://bypsykologene.no/2020/02/bekymring-slik-slutter-du-med-det/
Gode ønsker for deg og tiden som småbarnsmor. Håper du kan kose deg med det, selv om de ekle tankene dukker opp av og til.
Hei!
Først og fremst; tusen takk for artikkelen. Jeg kommer stadig tilbake når det er på sitt verste. Jeg er dog veldig redd nå. Jeg har fått diagnosert tvangstanker i 2015, men har egentlig ikke gått i behandling for det før nå i sommer. Fokuset i behandling sklei fort over i å fokusere på min PTSD fra et tidligere ekstremt voldelig forhold, og behandlingen er avsluttet. Har hatt det greit i ca 1 mnd men nå får jeg tvangstanker om å skade dyrene mine. Jeg føler jeg VIL mose de. Jeg får en klump i magen og blir veldig trist av disse tankene, jeg vil ikke skade de, men jeg er skremt over at tvangstankene er nå blitt mer at jeg føler jeg VIL. (Uten å tenke på konsekvensene hvis jeg gjør det)
Får veldig angst av dette og veldig trist. Jeg kan tenke dette om kjæresten min også. Jeg ville ALDRI ha skadet noen eller noe, min kjæreste sier jeg er verdens snilleste og at han vet jeg aldri ville gjort deg. Men jeg blir så redd, er så redd for at jeg har en ond del av meg som vil dette. Jeg er en person som hylgråter av å se skadede dyr, jeg gråter av å se folk bli mobbet i filmer, og det er så forferdelig å ha disse tankene fordi jeg føler det strider så i mot hvem jeg er. Eller, hvem jeg trodde jeg var.. Til info sliter jeg litt med depersonalisering grunnet PTSD så når jeg er sliten og får disse tankene blir det enda verre.
Jeg opplevde for noen år siden kraftige panikkanfall. Det føltes som den sikre død og redselen for sykdommer og nye anfall kom hyppig de første månedene. Besøk til legevakt og fastlege var like naturlig som å pusse tenner. Fikk etterhvert tilbud om behandling for to faktorer som utløste det første panikkanfallet. Når jeg ble forklart hvordan panikkanfall oppstår å at det ikke er farlig, var det et stort steg i kampen for å kjempe seg tilbake til livet igjen. Jeg eksponerte og utfordret meg for ting jeg fryktet. Drakk kaffe daglig, fordi det trigget symptomene ekstra. Gikk bratte fjellturer fordi jeg hadde tanker om at jeg plutselig kom til å hoppe fra kanten. Startet i min gamle jobb igjen, med høy risiko for å bli «avslørt» av anfall. Søkte ekstrajobb i psykiatrien for å bidra med mine erfaringer, istedenfor å ha tanker om at jeg kom til å ende opp der som pasient.
Det har gått noen år nå og det er fint å kunne reflektere litt rundt egne erfaringer man kan dele med andre. Mangelen på kunnskap om blant annet panikkanfall og lett tilgang til google, tror jeg var min største fallgruve. Jeg var heldig å fikk hjelp hos en dyktig terapeut i det offentlige. Samtidig var jeg villig til å legge alt i potten for å gjøre endringer i livet mitt. Kanskje ikke i begynnelsen, da ønsket jeg hjelp å at andre skulle gjøre jobben for meg. Som en passiv observatør i mitt eget liv. Når jeg etterhvert kjente mestring i situasjoner som panikkanfall, hvor jeg ikke dro til legen, gjorde det noe med tankene gradvis. Det var ingen «Quickfix», men man lærer seg etterhvert at tankene ikke er farlige. Samtidig som eksponering er bra, må man også passe på å hvile mellom slagene. Det er ingenting som fungerer på tomt batteri, men en balanse mellom å utfordre seg selv og hvile med god samvittighet var perfekt for meg.
Kunnskap om hva panikkanfall er, var gjennombruddet. Det å erfare at tanker bare tanker, er det jeg lever etter nå. Det fins dårlige dager og netter fortsatt, selv angsten kan komme snikende. Nå bruker jeg heller det som en motivasjon for mestring, at angsten gir meg mestring. Helt gratis og uten forpliktelser:-)
Det er tungt å stå aleine i sånne kamper. Derfor er det veldig kjekt at det fins folk som deg Sivert, som deler kunnskap og kan sette folk i kontakt med riktig miljø. Nyt reisen, plutselig er man tilbake i den grå hverdagen uten utfordringer å bryne seg på!
Hei Mann!
Takk for innsiktsfull kommentar og takk for anerkjennelsen. Jeg kunne nesten kopiert kommentaren din og publisert den som mitt eget blogginnlegg om hvordan man overvinner panikkangst. Du peker på en viktig fellesnevner mellom panikkangst og tvangstanker og flere andre psykiske lidelser: At man tror at ens egne tanker og følelser er farlige og at man derfor må kontrollere dem. Den oppfatningen opprettholder disse problemene for mange.
Gode ønsker for deg videre!
Hei Ane
Leit at du har fått dobbelt opp av angstproblemer, med både PTSD og tvangslidelse. Det er fint å høre at du finner artikkelen nyttig når ting er på sitt verste.
Du beskriver noe som er typisk for personer med tvangstanker. De er ofte, som kjæresten din sier, verdens snilleste. Og det gir faktisk en sårbarhet for tvangstanker. For hvis det verste man kan tenke seg er å skade andre og man samtidig har den oppfatninger at tanker sier noe om hvem man er eller hva man er i stand til å gjøre, så kommer man fort inn i de negative sirklene av tvangstanker, tankeundertrykkelse, grubling, sjekking og unngåelse. Ikke slutt å være snill. Men kanskje du kan slutte med å tro at tankene er så viktige? Og kanskje du, som alle andre, må leve med den prinisppielle muligheten for at du plutselig blir helt gal og gjør noe helt forferdelig? Her må du ikke misforstå meg, det er ingenting som tyder på at det skjer med deg. Men jeg skriver det fordi mange med tvangstanker ønsker å bli helt sikker på at de ikke kan gjøre det de frykter å gjøre, og den jakten etter sikkerhet og ro er det som opprettholder problemet. Så da er det bedre om man klarer å tenke: «Dette er nok bare ekle, tøvete tanker, og om jeg skulle ta feil i det, så var det sørgelig, men noen sjanser må vi ta om vi skal få gjort annet enn å bekymre oss i livet.»
Kanskje du kan få hjelp igjen der du fikk hjelp med PTSDen? Eller et annet sted? Presenter gjerne det du kjenner deg igjen i blogginnlegget og spør om hjelp til å bryte de onde sirklene. Metakognitiv terapi heter behandlingformen som artikkelen er basert på.
Gode ønsker for deg videre!
Hei!
Jeg har en kjæreste jeg har vært sammen med i 3 år nå. Jeg får ofte en redsel om at jeg har mistet følelsene mine for han og en redsel om at jeg ikke ønsker å være sammen med han mere. Men så finner jeg raskt ut at dette ikke stemmer fordi jeg elsker han og har masse følelser for han. Tankene plager meg da jeg blir redd. Samtidig er jeg veldig redd og tror jeg ikke er bra nok og får tanker om at tenk hvis han har mistet følelsene. Det er en konstant frykt fordi hodet går i 1000 km i timen hele tiden fordi jeg elsker han og er redd for å miste han.
Videre har jeg tanker om å gjøre ting med andre. Seksuelle handlinger med andre. Men dette er ikke noe jeg har lyst til. Når de kommer så blir jeg redd og utilpass og klarer ikke å kvitte meg med tankene. Jeg blir redd for at det er noe jeg har lyst til og noe jeg vil utføre. Jeg er livredd og klarer ikke slutte å tenke på det. Jeg ønsker ikke å gjøre noe med noen andre, da kjæresten er alt jeg vil ha. Er redd for å bli dømt av at jeg har slike tanker fordi jeg ikke klarer å kvitte meg med de. Jeg er livredd og synes det er skummelt og ekkelt. Er jeg unormal? Ønsker jeg egentlig dette?
Samma har jeg fått tanker om med barn tidligere, men skjønte raskt at dette ikke var noe jeg ønsket. Likevel var dette veldig ekkelt og ubehagelig.
Når jeg først får en tanke så slipper den ikke. Og da er jeg kjempe redd for at det er noe jeg ønsker. Hva er dette???
Hei
Tvilen og frykten du beskriver er typisk for tvangstanker. Det er ikke vanskelig å forstå at du vil kvitte deg med de plagsomme tankene, men det hjelper lite. Forsøk på å kvitte seg med tanker er kanskje den viktigste årsaken til at tvangstankene fortsetter. Kanskje denne artikkelen kan være til hjelp for deg, selv om den ikke er skrevet med henblikk på akkurat tvangstanker: https://bypsykologene.no/2020/02/bekymring-slik-slutter-du-med-det/
Gode ønsker for deg i det du strever med!
Hei ! Har seksuelle tvangstanker ift til nin baby dette er noe jeg vet jeg ikke vil gjøre . Problemet at når ubehaget/ angsten kommer så sier tankene : nå gjør jeg det , nå klikker jeg og dette blir forsterket hvis jeg tar på henne når tankene kommer og angsten blir da enda verre. Redd for at jeg skal sjekke ut hvor langt jeg kan gå ift hvor mye angst jeg får.Dette kan komme brått nåe jeg feks er på besøk hos noen og blir helt satt ut av det. Skal i ocd behandling i januar.
Hei Sara
Foreldre som har denne typen tvil om seg selv er blant de mest fortvilede jeg møter på psykolokontoret mitt. Samtidig er det ofte de som blir fortest glade igjen når de skjønner hvordan tvangstanker fungerer og at de rett og slett ikke trenger å gjøre noe med dem, selv om de er ekle og plagsomme. Litt etter litt tusler de vekk av seg selv, om man bare lar dem være og ikke prøver å finne ut av hva de skal bety og hvordan man kan få dem vekk. Håper du får god hjelp i januar!
Jeg ser at de fleste tvangstankene går ut på å skade andre osv. så jeg lurer på om det jeg har er tvangstanker eller ikke. Jeg har en tanke om at «hadde det ikke vore for det ene barnet mitt, da hadde alt vore bra», og tenker ofte at «Ja, eg vil ha besøk av ungane mine, men ikkje den ene, han får jeg angst av» osv. Er innlagt på dps for øyeblikket. Jeg vil ikke tenke slik!!! For jeg vet at jeg elsker han like høyt, men virker så ekte når tankene kommer! Hvorfor tenker jeg slik om han? Får et skikkelig ubehag i kroppen når jeg tenker det, og føler jeg ikke orker mer!
Hei
Svaret er ja, det du beskriver høres ut som typiske tvangstanker. Og selv om den ikke handler om å skade, så er essensen i dem den samme. Man har tanker som man finner helt uakseptable. Jeg tipper at det å være en urettferdig eller ukjærlig mor er så langt borte fra det du vil være som det går an å komme. Og så tror du at hvis du får slike tanker, så er det et utrykk for at det er noe galt med deg som mor og med kjærligheten din til dette barnet. Og når du tror det, så ser det jo ut for deg som om tanken din varsler en alvorlig fare når den dukker opp. Da er det ikke så rart at oppmerksomheten din søker mot tanken. Hvis du hadde en snerrende løve i rommet, hva ville du ha rettet oppmerksomheten mot da? Og denne tanken er ikke særlig mindre skremmende for deg enn en løve. Tanken truer jo det viktigste i livet ditt, slik det ser ut for deg. Så begynner du å prøve å komme deg unna tanken, slik du ville prøvd å komme deg unna en løve. Det kalles tankeundertrykking og fungerer veldig dårlig. Faktisk gjør det at tankene blir værende lenger og kommer oftere. Og så prøver du gjerne å få svar på spørsmålet du stiller i innlegget ditt: «Hvorfor tenker jeg slik om ham?». Og det leder deg inn i grubling. Og da tenker du jo også på det, lenge og ofte. Er det så rart at du tenker mye på dette? Og er det så rart at du blir redd når du tenker på gutten din, når du gang på gang har erfart at du da får disse tankene som skremmer deg? Det er én misforståelse som gjør at folk sliter med tvangstanker: De tror at disse tankene kan være vesentlige. Og den misforståelsen leder dem til to strategier som ikke virker: Å prøve på tankeundertrykking og å prøve å gruble seg frem til svar. Kanskje du nå har fått et svar på spørsmålet ditt. Men det kommer nok likevel til å dukke opp tvilstanker. Skal du da gå inn i dem, eller skal du kanskje heller la tankene styre på med sitt, mens du spør gutten din interessert om hva han er opptatt av og lytter så godt du klarer, selv om tankene dine lager forstyrrende støy? Han kommer ikke til å høre støyen av tankene dine, så for ham spiller det ingen rolle hva du tenker.
Om du synes blogginnlegget mitt og dette svaret er relevant for din problematikk, så ta det med til behandleren din på DPSet og drøft det. Kanskje den kan hjelpe deg til å slutte med strategiene som opprettholder problemet. Metakognitiv terapi er en behandlingsform som ofte er egnet til det. Blogginnlegget og dette svaret er basert på tenkningen i metakognitiv terapi.
Gode ønsker for deg, behandlingen du får og familien din. Håper du får en fin jul!
Hei,
Ser artikkelen er gammel, så jeg vet ikke om tråden er operativ lenger. Men jeg lurer på, jeg er diagnostisert med ADD og angst. Men jeg opplever at jeg i enkelte situasjoner får en nærmest tvangsmessig adferd, som ødelegger en del for meg. Etter en litt trøblete oppvekst har jeg utviklet en sterk angst for å bli forlatt. Dette resulterer i situasjoner som f.eks hvis en kjæreste gjør noe hvor jeg opplever å bli avvist, kan få en helt ukontrollerbar trang til å sende flerfoldige lange tankerekker på sms, messenger og andre plattformer for å prøve å roe meg selv. Men jo mer jeg skriver jo verre blir det, jeg skriver lengre og lengre, roen varer kortere og jeg må skrive enda flere meldinger. I øyeblikket blir jeg mer og mer agitert, og klarer ikke å slutte (i hvertfall ikke hvis jeg ikke får et beroligende svar umiddelbart). I etterkant, gjerne dagen etter kan jeg se galskapen i det, og forstår ikke hvorfor jeg ikke bare kan puste med magen og være rasjonell. Dette skjer gjerne når kjæresten er bortreist. Jeg ødelegger jo både meg selv og forholdet på den måten, men jeg klarer ikke å kontrollere det. Er dette tvangshandlinger/-tanker? Kan ADHD-medisin evt ha gjort dette verre?
Hei
Det høres fortvilende ut. Det kan være en angsttilstand som har noen likhetstrekk med tvangslidelse, uten at det nødvendigvis er tvangslidelse. En samtale med en psykolog kan hjelpe deg med å avklare det. I begge tilfeller høres det ut som noe en psykolog kan hjelpe deg med. Hvilken rolle ADHD-medisiner spiller kan jeg ikke si noe om. Kanskje du kan drøfte det med legen som skriver ut disse preparatene for deg?
Gode ønsker for deg og deg og kjæresten din.
Ocd finner nye veier . Ocd behandling gjorde der mye verre . Nå er jeg usikker på om jeg hører stemmer eller tanker ,. Har så angst for dette . Vet st stemmer lkan kommenter hva man gjør/ befale osv og da har jeg fått det for meg og da gjør liksom tankene mine det , hvis du skjønner . Har selv hatt pasienter som hører stemmer og kan få tilbake hva de sa osv . Redd for at tvangstankene kan utvikle ser til stemmer . Har livlig fantasi , kan se for meg situasjoner og mennesker osv i hodet , det der der på måte spilles av . Kam også de for meg å høre kritiske ting folk har sagt til meg før . Men får jeg et annet oppheng så forsvinner det. Hjernen min funker sånn at jeg må være opphengt i noe virker det som . Evaluere alt jeg gjør .
Hei Heidi. Godt formulert: «OCD finner nye veier». Skikkelig kjipt at du ikke får fred fra dem. Kanskje du kan ha nytte av å lese dette innlegget, med den den optimistiske tittelen «Tvangstanker – slik slutter du med det» https://bypsykologene.no/2022/02/tvangstanker-slik-slutter-du-med-det/ Kanskje har du nyte av å jobbe med det på egenhånd, og kanskje kan du ha nytte av å ta det med til en terapeut om du skulle søke hjelp for dette.
Gode ønsker for deg med dette.
Hei,
Har tidligere blitt diagnotisert med en personlighetsforstyrrelse.
Men mistenker selv at jeg på topp av dette også har utviklet PTSD. Er EKSTREMT på vakt for lyder. Får fryktelig stygge tanker om å utøve vold mot mine foreldre og andre hvis jeg hører brå lyder. Har også gjort dette. Resultat av tidligere drapstrusler. Ble fengslet i utlandet og jevnlig satt håndjern på og deretter banket opp av Politiet der jevnlig (finnes bilder av skadene). Har også slitt mye med tvangstanker som ble diagnotisert av en veldig dyktig psykiater jeg hadde før. Men det jeg lurer på er om PTSD og tvangstanker går litt hånd i hånd?
På en måte godt å lese at det er så mange andre også som sliter med dette. Har slitt til og fra med tvangstanker i mange år. Kan ha lange bra perioder, men så dukker det plutselig opp igjen, gjerne i stressituasjoner.
I de gode periodene kan det også komme ekle tanker, men da fester de seg ikke. Akkurat som jeg da ikke bryr meg.
Så plutselig kommer en tanke som gir meg grøssninger og kvalme og jeg blir livredd med en ekkel følelse som ikke forsvinner. Vil da helst bare sove. Mange situasjoner og opplevelser jeg har gått glipp av pga disse ekle tankene.
Du skriver at man skal bare la tanken være, men hvordan gjør man egentlig det? Vil den ikke bare bygge videre? Og hva med den vonde følelsen den lager, som setter meg helt ut av spill?
Hei BEA
Fint å høre at du kjenner deg igjen i det andre melder om at de har opplevd. Mange med «syke tanker» tenker at de er helt alene om det og kjenner seg fæle.
Variasjonene du beskriver er typisk. Tanker er organisert i nettverk. Når man er stresset eller har det dårlig, så aktivees negative og skumle tanker. Da kommer man lettere på dem og de virker mer overbevisende. Så blir man mer redd og tynget, og det aktiverer tankene enda mer.
Hvordan lman ar tanken være? spør du. Du kan det faktisk allerede. Det er det du gjør med nesten alle tanker. Men med tvangstankene så må man motstå fristelsen til å tenke videre på dem og den fryktdrevne impulsen til å skyve dem bort. Denne artikkelen kan kanskje hjelpe deg med forståelsen: https://bypsykologene.no/2022/02/tvangstanker-slik-slutter-du-med-det/
Når det gjelder vonde følelser: De er vonde og sterke, men heldigvis kortvarige. Når de varer lenge, så er det som regel fordi man stadig aktiverer dem med å dvele ved tvangtankene. Og kanskje, når du tenker etter, så er du ikke helt overveldet av følelsene. Kanskje klarer du en del ting, særlig hvis det skjer noe du må reagere på, som tar oppmerksomheten din. Det viser at det er et visst handlingsrom. Kanskje du kan gjøre det større ved å gjøre tankene og følelsene mindre viktige.
Gode ønsker for deg i de dårlige periodene.
Hei! Det hørtes fryktelig skremmende og vondt ut, det du opplevde i utlandet.
Det er slik at har man èn psykisk lidelse, så øker sjansen for at man også har en annen. Det kalles komorbiditet. Jeg vet ikke så mye om komorbiditet mellom PTSD og OCD, men jeg gjorde et raskt søk på internett og det ser ut som at troverdige kilder melder at den er høy. Noe som er likt mellom lidelsene er påtrengende tanker og indre bilder.
Gode ønsker for deg og det du gjør for å håndtere de to lidelsene dine!