Toppmeny
Meny

Bestill time

Billigere alternativer

Skrevet av – 26. februar, 2020 | 0 kommentarer

Eksponeringsterapi er mer enn eksponering

Er du blant dem som har eksponeringsterapi langt oppi halsen? Fordi du har eksponert og eksponert deg, uten at angsten blir mindre? Les dette, så skjønner du kanskje hvorfor.

Eksponeringsterapi der en strekmann har hodet sitt inni gapet på en stor gapende slange

Eksponeringsterapi hjelper. Men bare om man får opplevelsen av at det går bra.

Eksponeringsterapi er elsket av alle som ikke har angst. Legen sier det, venner sier det, familien sier det:

“Du trenger eksponering. Du må utsette deg for angsten”

Det er kanskje de mest provoserende ordene du kan høre. For du har sagt det til det selv mange ganger og eksponert deg for ting som er helt forferdelige for deg. Ingenting er blitt bedre.

Det er du som har rett. Den eksponeringen du har gjort hittil har ikke hjulpet deg. Og de gangene andre har dyttet deg ut i ting du er livredd, så har det bare gjort ting verre. Angst er ikke noe som forsvinner bare fordi man har opplevd det mange ganger. Du er et levende bevis på det.

Eksponeringsterapi er effektivt

Hvorfor snakkes det da så mye om eksponering? Det er da noe som heter eksponeringsterapi?

Ja, det er det. Og det er veldig effektivt mot angst. Men det må gjøres riktig. Eksponeringsterapi handler om å få positive erfaringer med angst. Man skal sitte igjen med en opplevelse av at det gikk bra og at man mestret den. Altså det motsatte av de erfaringene du har hatt når du har eksponert deg. Rett nok har du hatt opplevelser av at en situasjon har gått bra, fordi angsten ikke ble så stor som du hadde fryktet på forhånd. Men det er ikke den typen erfaring man prøver å få til i eksponeringsterapi.

Mange som er plaget med angst opplever at angsten varierer fra gang til gang. Det kan være fortvilende, for man vet aldri hva som kommer og det blir vanskelig å planlegge. Selvsagt er det godt når den ikke melder seg, men neste gang kan den være tilbake med full tyngde. En del bruker mye tid på å analysere seg selv og situasjonen og planlegger grundig alle situasjoner, for at angsten skal bli minst mulig. Det er veldig slitsomt.

Naturlov

I eksponeringsterapi gjør man det motsatte: Man planlegger en situasjon slik at man kan være sikker på at angsten kommer. For eksempel kan en person som har høydeskrekk klatre to meter opp i en stige, slik at angsten melder seg. Målet er ikke å få den raskest mulig vekk. Tvert imot. Man forsøker så godt man kan å holde angsten oppe. Så personen i stigen skal ikke avlede seg med å sette blikket et sted det føles bedre eller forsøke å distrahere seg selv. Fokus skal hele tiden være på hvor høyt det er ned.

Hvorfor gjør man det slik? Målet er at man skal habituere, eller på godt norsk: man skal venne seg til situasjonen man frykter. Det som skjer er at angsten øker til den når en topp og begynner å gå ned igjen.

At det skjer er en naturlov. Angst, frykt, alarm, stress, aktivering – eller hvilket ord man helst vil bruke – er svært ressurskrevende for kropp og sinn. Vi trenger det i akutte farlige situasjoner, men vi vil ikke bruke det i utrengsmål. Derfor vil kroppen begynne å samle inn igjen stresshormoner og hjernen sender beskjed til muskler og hjerte at det er på tide å slappe litt av igjen. Resultatet er at vi begynner å kjenne oss mer avslappet, selv om det vi frykter fortsatt er tilstede.

Eksponeringsterapi er læring

Et resultat er at neste gang er frykten litt mindre. Vi har lært – både i kropp og sinn – at det ikke er så farlig. Eksponerer vi oss på samme måte etter kort tid, så blir det lettere. Etterhvert kan vi trenge å øke vanskelighetsgraden. Personen i stigen må klatre enda noen trinn opp, slik at angsten kommer tilbake. Prosessen gjentar seg: Uroen øker før den faller og etterlater seg en opplevelse av at dette gikk bra. Til slutt sitter man på toppen av stigen og nyter utsikten.

Det er viktig å gjenta eksponeringene. Siden det er læring vi holder på med, så kan vi også glemme det vi har lært. Men etter noen repetisjoner sitter det ganske godt, og hvis vi velger å ikke unngå situasjonene, så får man gjerne nok eksponeringer i hverdagen til å vedlikeholde det.

God opplevelse

I eksponeringsterapi er det viktig at klienten forstår hva som skal skje og hvordan det virker. Og så må den selv velge det. Her er en historie om hvordan det gikk da jeg kom i skade for å dytte en klient inn i en angstopplevelse den ikke skjønte grunnen til.

Klienter gruer seg til eksponenringsøvelser, og det er smertefullt mens det står på. Likevel sier mange at eksponeringen var en veldig god opplevelse. Det de sitter igjen med etterpå er lettelse, mestring og frihet fra angsten.

Mer lesestoff

 

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *