«Syke tanker» – slik kan det behandles

«Syke tanker» forsvinner faktisk lett – bare man forholder seg til dem på en hensiktsmessig måte. Noen kan trenge behandling for å lære det. Hvordan foregår den?

[Dette blogginnlegget forklarer inngående hvordan behandling foregår. Om du heller vil lese kort om bypsykologenes tilbud når det gjelder tvangstanker og hvordan du får time for det hos oss, se denne nettsiden.]

Kanskje har du allerede lest tekstene mine om hva “syke tanker” er og hvordan man kan slutte med dem. Kanskje er du blant de som forstår poengene, men får ikke får det til i hverdagen. Da kan det hende du er interessert i et innblikk i hvordan det behandles hos en psykolog. Min foretrukne behandlingsmåte er metakognitiv terapi, og det er den metoden som presenteres i denne teksten.

Metakognitiv terapi for «syke tanker»

Metakognitiv terapi er basert på samme tenkemåte som i de over nevnte tekstene om «syke tanker». Metakognitiv terapi er et læringsprosjekt med både teori og praksis. I denne teksten får du først litt teori, for å forstå hvilke elementer terapien tar sikte på å endre. Så blir det mer praktisk: hva er det vi faktisk gjør for å endre på ting? For å hjelpe forståelsen får også et eksempel på hvordan en terapi kan foregå for en person med «syke tanker».

Velkommen til en omvisning i metakognitiv terapi for tvangstanker!

Det metakognitive systemet – hvorfor «syke tanker» blir hengende

Tvangstanker holdes oppe av dynamikken mellom tre deler av et metakognitivt system:

• Metakognitive antakelser: Hva man tror tanker betyr og hvordan man tenker at de må håndteres.
  Eksempler: «At jeg får slike tanker, betyr at jeg er syk/farlig», eller «hvis jeg analyserer tankene, kan jeg finne ut om jeg må ta forholdsregler”.
• Metakognitive erfaringer: Hvordan det kjennes når tankene kommer – og hvordan man tolker det man kjenner.
  Eksempel: Når tvangstankene kommer sammen med uro tolkes det som tegn på at noe er alvorlig galt som må vurderes og erfaringen blir at uro alltid utløser bekymring.
• Metakognitive strategier: Det man gjør når tankene kommer: gruble, bekymre seg, sjekke, unngå situasjonen, undertrykke tankene eller nøytralisere dem med «gode» tanker eller ritualer.

Disse tre driver hverandre i onde sirkler: Antakelser peker mot visse strategier som farger erfaringer, som ser ut til å bekrefte antakelsene, som igjen holder strategiene i gang. Resultatet er mer tid på tankene, mer uro – og en sterk følelse av tap av kontroll.

Målet i behandling er å snu dette til gode sirkler der en gunstig endring i en komponent skaper positive endringer i de andre. Man prøver på ulike måter å svekke uholdbare antakelser, skape nye erfaringer og erstatte problematiske strategier med en ny: gjøre ingenting med tankene.

Det er her det stopper for mange, selv om de har lest om metakognitiv terapi. De skjønner at det er det beste å ikke bry seg med tankene, men hvordan gjør man ingenting? For de som står fast kan man legge opp til et strukturert behandlingsløp på rundt 10 konsultasjoner. Noen kan trenge flere timer, mens andre kan klare seg med færre.

Dette skjer i behandlingen

Målet i behandling er ikke å endre personen eller situasjonen og ikke å fjerne tankene. Som teoriforklaringen over viser, er det forholdet til tankene vi jobber med: meta-antakelser og reaksjonsmønstre. Vi tester dem, erstatter dem – og lar klienten erfare at det finnes et helt reelt alternativ til grubling, sjekking og undertrykking: å la tanker være i fred. Slik går vi frem

1) Kasusformulering

Det første vi gjør er å få en oversikt over problemet i det metakognitive systemet. Det gjør vi ved å kartlegge en typisk episode med «syke tanker»:

1. Hvilken tanke utløste tvangstankene? 
2. Hva følte du da?
3. Hvilken betydning hadde det at du fikk denne tanken
4. Er slike tanker meningsfulle eller viktige?
5. Gjorde du noe for å hindre at det du fryktet skulle skje?
6. Hadde reaksjonene dine noen fordeler?

Eksempel på kasusformulering
En klient med påtrengende tanker om å skade barnet sitt, kan få følgende kasusformulering utifra svarene den gir på spørsmålene over:

1) Tanke: «Hva om jeg tar kniven og skader barnet mitt?»  2) Følelse: frykt, hjertebank  3) Vurdering av tanken: “Jeg er en forferdelig person”  4) Meta-antakelse: «Tanker om skade andre betyr at man er en forferdelig person som kan gjøre grusomme ting. »  5) Strategi: gjemme kniver, tenke «gode» tanker, unngå å være alene med barnet, tankeundertrykking for å holde de syke tankene i sjakk   6) Antakelser om strategiene: «Om jeg holder meg unna kniver er barnet tryggere.» «Å tenke gode tanker kan nøytralisere de grufulle.»

Som du ser er vi ikke interessert i å se nærmere på selve tvangstanken og om den stemmer eller ikke. Det er hvordan vi tenker om den og hvilken respons vi velger til den som betyr noe.

Når kasusformuleringen er tegnet opp på et papir snakker vi om den for å skape en forståelse av det som skjer. Den viser hvor problemene ligger og blir utgangspunktet for å velge terapiens virkemidler for å bryte de onde sirklene.

2) Endringsarbeidet: drøftinger, tester og øvelser

I den videre behandlingen søker vi å rokke ved antakelsene og skape nye, og vi omsetter innsikt til erfaring. 

• Vi tester for å finne ut at tankeundertrykking fungerer dårlig.
• Vi drøfter de andre strategiene og finner som regel at også de fungerer dårlig.
• Vi utforsker alternativer – særlig frakoblet oppmerksomhet – både gjennom metaforer og praktiske øvelser.
• Vi bruker ulike øvelser for å få nye erfaringer med å håndtere tanker og vi tester problematiske antakelser med tankeeksperimenter. 
• Vi planlegger hjemmeoppgaver for at klienten skal erfare at de nye antakelsene og strategiene som dannes i terapien fungerer også i det virkelige livet.

Hvilke øvelser, tester og drøftinger som gjøres er avhengig av hvilke antakelser, strategier og erfaringer klienten har. Man velger fra en meny de virkemidlene som er best egnet til å endre de problematiske metakognitive elementene. Nå følger et eksempel.

Eksempel på bruk av virkemidler i behandlingen

Klienten i kasusformuleringen over tror at «hvis jeg er nær barnet med en kniv, kan jeg miste kontrollen og skade det». Strategien hennes er å gjemme bort kniver og nøytralisere tankene med «gode» tanker samt å undertrykke dem.

I terapitimene gjør vi først en tankeundertrykkelsesoppgave: Ikke tenk på en isbjørn. Hun erfarer da at tanker ikke lar seg undetrykke. Deretter forklares frakoblet oppmerksomhet og vi gjør ulike oppgaver som gir klienten erfaringer med å innta denne posisjonen i møte med tankene sine. Hun erfarer at det er mulig å betrakte tanker og gjøre ingenting med dem. Etterhvert får hun en start–stopp-oppgave: Hun skal bevisst fremkalle tanken «jeg kan skade barnet», tenke på den en stund, og så slutte når terapeuten ber henne stoppe og bare observere hvilke tanker som er tilstede i sinnet. Hun oppdager at hun faktisk kan velge å avbryte grublingen. Hun får dermed en erfaring med at tvangstankene ikke er helt ukontrollerbare. En annen oppgave gir henne en lignende erfaring: Hun øver på å la tvamgstanken være i bakgrunnen mens hun fokuserer på noe annet. Hun lærer at tvangstanken kan være i bevisstheten 0uten at den må håndteres.

I timene utfører vi et atferdseksperiment der hun holder en saks og tenker tanker om å skade terapeuten med den. Hun erfarer at tankene ikke påvirker hva hun gjør eller hva hun ønsker å gjøre. Som hjemmeoppgave får hun det å la kniver ligge fremme mens hun tenker tvangstanker. Dermed får hun en konkret erfaring med at det å tenke noe ikke påvirker hva som faktisk skjer. Det svekker antakelsen om at tanker er farlige, og reduserer behovet for å gjemme bort kniver eller nøytralisere tvangstanker med “gode tanker”.

Gjennom disse øvelsene og andre får hun nye erfaringer som endrer antakelsene, og hun tar i bruk den nye strategien: å gjøre ingenting med tankene.

Avslutning  av behandlingen

Ved avslutning av terapien oppsummerer vi hva den har lært og hva som har hjulpet. Det klienten forhåpentlig sitter igjen med en erfaringslært innstilling om at målet ikke er å aldri få «syke tanker» igjen, men i stedet å ikke holde på med dem når de dukker opp. Når det sitter mister tankene grepet. Vi har i mente at det kan komme perioder der de syke tankene kommer tilbake og blir påtrengende. Vi legger en plan for å forebygge at slike perioder skal lede klienten inn i de gamle, problematiske mønstrene.

Tips til deg som vil prøve på egenhånd

Det er ikke alle som ønsker terapi, enten av økonomiske eller praktiske grunner. Kanskje er du blant dem som har prøvd hardt å snu tenkemåten på egen hånd uten å få det til, men som likevel er innstilt på å prøve mer. Da skal du få et tips: Prøv litt mindre hardt, og vær tålmodig. Hvis du anstrenger deg hardt for å gjøre ingenting, kan det i praksis bli tankeundertrykking. Det at tankene fortsetter å være der, selv om du har bestemt deg for å ikke engasjere deg i dem, betyr ikke at du mislykkes i å gjøre ingenting med dem. Bare fortsett med livet ditt med de syke tankene som gjester du ikke bryr deg om. Gjør du det blir de etterhvert lei og kommer sjeldnere på besøk.

Lykke til!